Samtykkelov – også et kjønnsideologisk spørsmål

Jeg er fullt ut enig med mange av intensjonene som Signe Karmhus formulerer i sitt gjensvar 25. april til mitt innlegg 22. april: God sex forutsetter god kommunikasjon og respekt for hverandre.

Gode intensjoner er imidlertid ikke alltid tilstrekkelig for å sikre rettssikkerheten til de som blir involvert i saker som vedrører seksuelle overgrep. Karmhus skriver: «Uten en klar samtykkelov forblir grensene for hva som er tillatt altfor uklare.» Vel, det er nettopp dette Straffelovutvalget diskuterer i sin NOU 2022:21, og deres konklusjon er at en lov som er basert på en ordlyd om aktivt samtykke vil være uklar «fordi ordlyden i ikke gir noen veiledning om hva som skal til for at det foreligger et virksomt samtykke» (NOU s. 189). For eksempel vil to personer som har festet, ruset seg og hatt seksuell omgang uten at de har gitt uttrykk for et aktivt samtykke, etter en slik ordlyd, gjøre seg skyldig i straffbare forhold.

Karmhus skriver at det i dag ikke er kriminalisert å ha samleie med en person som ikke gir uttrykk for samtykke, men som isteden gråter, rister på hodet, eller virker passiv og skremt. Vel, slike forhold vil nettopp bli kriminalisert gjennom Straffelovutvalgets anbefaling.

Straffeutvalget utdyper utfordringene med en lovtekst basert på det aktiva samtykke ved at dette kan «skape tolkningsutfordringer om hva som bør regnes som et virksomt samtykke, med tanke på når det må være avgitt og hvilke handlinger det omfattet» (NOU s. 153).

Straffelovutvalgets anbefalte forslag er først og begrunnet ut ifra hensynet til lovmessig klarhet. Når spørsmålet er å dømme mennesker til ubetinget fengsel er det viktig at rettsreglene er så klare som mulig, hvis ikke, kan dette fort skade straffelovens legitimitet. Kampen mot seksuelle overgrep er ikke tjent med dette.

Spørsmålet om formuleringen av en samtykkelov har også kjønnsideologiske overtoner. Når kvinnelige tilhengere av «det aktive samtykke» uttaler at «mangel på nei ikke nødvendigvis betyr et ja», synes dette også å sedimentere et kjønnsrollemønster med mannen som den aktive og kvinnen som den passive. Det er mannen som tar initiativ til sex og som derfor må sikre at samtykke finner sted. Kvinnen er den mer passive. Det er derfor unaturlig, eller vanskelig for kvinnen å formulere et nei. Eller, som Simone de Beauvoir skriver i Det annet kjønn: Mannen er ut ifra tradisjonen preget av det transcendente, kvinnen av det immanente. Kortsiktig kan nok slike passive handlingsmønstre synes behagelig for kvinnen, men de Beauvoir hadde nok protestert, og fremhevet at de kun fører til at kvinner ikke lærer å ta ansvar for seg selv.