Snekker i pose og sekk

I dag var jeg på frokostmøte hos Fafo, der temaet var bygg- og anleggsnæringen. Anledningen var en ny rapport, som viste to ting: at veksten i denne bransjen er arbeidsinnvandringsdrevet, og at rekruttering til denne bransjen blant norsk ungdom svikter.

Norske ungdommer vil ikke bli tømrere, anleggsarbeidere, murere og lignende typiske arbeiderklasseyrker, har man funnet ut. Den foreslåtte løsningen er typisk norsk: god moral. Det er slik man ofte tenker seg at man løser problemer her i landet. Denne løsningen bryter med den aller mest grunnleggende innsikten i økonomifaget: Når noe lønner seg, gjør man det. Når noe ikke lønner seg, gjør man det ikke. Man kan like eller ikke like homo oeconomicus, og man kan mene at det er en for enkel og for billig fremstilling av mennesket. Men det blir fort dyrt å se bort i fra disse mekanismene. Unntakene er naturligvis når man vil gjøre noe særlig edelt, som å gi blod. Da får man en mummikopp, en penn, en ryggsekk eller noe annet som man kan vise frem – det fungerer bedre enn å gi folk penger for blodet – men også dette har en verdi i at man kan vise frem at man er snill og gir blod. Skulle man kompensert folk for blodgivning gjennom kontantbetaling, ville det blitt mange færre blodgivere med mindre man fikk veldig mye betalt for blodet.

Mer tvilsomt er det at folk vil velge en yrkesvei for å vise at de er snille. Tilsvarende er det lite trolig at utbyggere vil tilby fast stilling, god pensjonsordning og høyere lønn enn markedet tilsier for å være snille.