Sykehusdrift og logikk

En svensk næringsminister sa for få år siden at Norge var den siste sovjetstaten. Han var upresis. Norge er nok ingen sovjetstat, men flere ting kan minne om sovjetstaten. Dette gjelder særlig sykehussektoren.

Sykehusene er en sektor som drives etter tilnærmede planøkonomiske prinsipper. Vi vet hva det betyr; fravær av både plan og økonomi. Man styrer tilbudssiden gjennom lovfesting av rettigheter. Lov er det sterkeste uttrykk for statens vilje. Men hver eneste dag tvinges sykehusene i møte med brukerne til å utvanne eller rasjonere tjenestene. Sykehusene lever etter samfunnskontrakten i DDR. Sentralkomiteen later som om den betaler folket, og folket later som om det arbeider. Mange vil si at dette er en drøy påstand. Men la oss se nærmere på logikken de statlige sykehus er underlagt.

 

Ingen har egentlig oversikt over hvilke sykehus som drives effektivt og hvilke som reelt sett er underfinansiert. Men sykehusene har merket seg at de får kritikk når rammene holdes, mens de som har overskridelser enten ikke hører noe, eller senere blir belønnet med friske penger. Sykehusene har opparbeidet et underskudd og etterslep i investeringer på 19 milliarder. Alle vet at dette underskuddet er så stort at det vil bli ettergitt. I realiteten har vi fått oss en sykehussektor som driver etter regning og hvor pasientkøene øker. Svakhetene i statlige organiseringen forsterkes av en passiv statsråd som ikke er i stand til å stille spørsmålet om hvorfor hun ikke har styring..

 

Hennes egen garanti ved tiltredelsen at sykehus ikke skal legges ned uansett hvor dårlig de drives har ikke økt styrbarheten. I alle private bedrifter vet man at man lever av kundene. Hvis man ikke leverer noe som kundene velger, går de til konkurrenten over gaten.Og hvis dette gjentar seg mange nok ganger, må bedriften gi opp, gjøre opp regningen med kreditorene og finne på noe annet å gjøre. Det har vært sagt at det viktigste ved kapitalismen ikke er at bedriftene går med overskudd, men at de ineffektive bedriftene går til grunne slik at bygninger, maskiner og kapital går over til andre gjøremål.

 

En garanti mot nedleggelse er en garanti mot omstilling og dermed en barriere mot bedre utnyttelse av ressursene.

 

For noen år siden etablerte Stortinget en rett for pasientene til å velge hvilket som helst sykehus i Norge, og sykehus i utlandet hvis behandlingsgarantien ikke innfris til tiden. Men i praksis motarbeides pasientenes rett til å velge andre sykehus ved at de systematisk ikke informeres om denne rettigheten. Det gis ikke opplysninger om kvaliteten ved det enkelte sykehus som kunne vært grunnlag for valg av sykehus.. Pasientene må for eksempel få vite hva infeksjonsraten er, hva komplikasjonsgraden er, hva tilbakefallsprosenten er for det enkelte inngrep på det enkelte sykehus osv. Dette er informasjon alle sykehus skulle vært pålagt å offentliggjøre på sine hjemmesider. Staten pålegger ketchupfabrikantene å trykke på flasken hvilke E-stoffer som brukes. Bra. Men staten holder tett om hva dens egne institusjoner presterer enten det er skole eller sykehus.

 

Er mitt anliggende å privatisere sykehussektoren i Norge? Ikke hvis man med privatisering mener at staten ikke skal befatte seg med helsepolitikk og overlate det til de betalingsvillige kundene i markedet.Staten kan utmerket ha politikk for et område, ja til og med ha en sterk styring uten å måtte drive den enkelte enhet. Hvis staten betaler pasientene for å kunne etterspørre tjenester opprettholder man gratisprinsippet, og man overlater til pasientene å bestemme hvor man legger etterspørselen. Gratisprinsippet er begrunnet ut fra fordelingsmessige målsettinger, ikke ut fra helsemessige. Nettopp derfor er det viktig at pasientene gis etterspørselsmakt og dermed over tid er med på å styre tilbudene og hvem som skal levere dem. En økt pasientmakt til å bestemme hvilke sykehus som skal gå ut av business og hvilke som skal få utvide og knoppskyte er en langt mer demokratisk ordning enn de kontorbaserte, sentraliserte beslutningene om det samme. I tillegg vet vi at de sentrale helsebeslutningene i stor grad påvirkes av interessegrupper, profesjonsgrupper og fagforeninger som har sine egne kaker å mele. Disse aktørene har stor innflytelse, men intet økonomisk eller politisk ansvar.

 

De representerer en snever krets av særinteresser, primært egne medlemmer, og vil gjerne ha makt uten ansvar.

 

Vi skylder alle de som arbeider i sykehussektoren å etablere en logikk som belønner høyere produktivitet, belønner rasjonell økonomisk adferd og belønner kvalitet. Staten må legge kvalitetskontrollen ut av helsedepartementet, så lenge helsedepartementet eier ett eneste sykehus. Statens sykehus må ISO-sertifiseres innen en fastsatt frist for i det hele tatt å motta pasienter. Private tilbydere som tilfredsstiller de uavhengige kvalitetskravene må få utfordringsrett, slik at de har rett til å få yte helsetjenester til publikum når de er billigere enn de offentlige sykehusene. Regningen dekkes som før av det offentlige.

 

For å uttrykke meg i statsvitenskapelige termer må det sentraliserte sykehusvesen erstattes av en polysentrisk beslutningsstruktur som i en helt annen grad blir underkastet styringen til de millioner av pasienter som er opplyste, rasjonelle og i stand til å velge.