Uviljen til makt

Sett utenfra er det absurd:

Politikk er å ville, som Olof Palme sa. Men mange i Venstre vil ikke. Der er de rett nok et mindretall: Partiet innleder derfor forhandlinger med sikte på regjeringsdeltagelse. I Kristelig Folkeparti er det derimot et flertall som ikke vil. Man kunne søkt makt, både til venstre og til høyre – men gjør det ikke.

Tre akseptable grunner: Moral

La meg likevel først ta de potensielt gode innvendingene, fra mellompartienes ståsted, mot samarbeid med FrP. De finnes nemlig, selv om motstanderne i Venstre og KrF stort sett bruker andre og dårligere argumenter.

Venstre og KrF kunne tatt en tur bort til Jonas Gahr Støre og skaffet landet en annen regjering. De kunne gjort det i morgen, hver for seg.

Den ene grunnen er rent politisk eller endog moralsk: Hvis man mener at Fremskrittspartiet er et så grusomt parti at en hver legitimering av partiet, eller enhver handling som gir dem makt og taburetter, er ødeleggende for samfunnet, da er det naturlig ikke å ville samarbeide. Jeg mener det er en uklok forståelse av FrPs rolle i norsk politikk, men det er en posisjon som gir mening på egne premisser.

Men det er et ørlite «men» her. Argumentet synes ikke like overbevisende hvis man samtidig er de facto støtteparti i Stortinget. Hvis man mener at det er avgjørende for Norge å fjerne Sylvi Listhaug som innvandringsminister, Per Sandberg som fiskeriminister eller Per-Willy Amundsen som justisminister, da kunne Venstre og KrF tatt en tur bort til Jonas Gahr Støre og skaffet landet en annen regjering. De kunne gjort det i morgen, hver for seg. I fellesskap kunne de også gjort det hver eneste dag gjennom hele forrige stortingsperiode.