Virker lover?

Regjeringen har en tilsynelatende ukritisk tro på at forbud og reguleringer endrer holdninger.

En slik tro på forbud og påbud er et klart uttrykk for en grunnholdning om at det er staten som skaper et godt samfunn og ikke borgerne selv. Vi har mange eksempler på at lovgivning faktisk virker etter sitt formål, og selv om det høres stalinistisk ut skulle vel mange av oss ønske at røykeloven var enda mer inngripende. I alle fall for praktiske formål. Men er det dét som skal være avgjørende? Den lovgivningen vi liker og som forfølger formål med bred støtte i befolkningen, møter lite kritikk. Det som bør kritiseres er snarere den systembetraktning at lovgivning er et godt virkemiddel for å endre holdninger og skape et bedre samfunn rent generelt.

Tanken som teller? For hvis en slik betraktning blir legitim, kan ethvert lovforslag med en godhjertet målsetting forsvares. En ren kausalbetraktning leder oss til den konklusjon at usunn mat gir usunne mennesker som igjen belaster trygdesystem og helsevesen. Dermed bør slik mat belegges med høy avgift og gjerne skjules under disken. Kanskje bør det også være restriksjoner på når slik mat kan kjøpes. Når sulten er størst, er den usunne maten nærmest. Dermed bør usunn mat ikke selges når folk er så sultne at magen tenker for hjernen. Frokost, lunsj, middag og kvelds.