Fredsbevegelsens ubesvarte spørsmål

Linn Stalsberg har skrevet en bok som argumenterer for en sterkere fredsbevegelse. For den som er interessert i slike bevegelsers historie og nyanser i ikkevoldstaktikk, er boken god. For den som er ute etter litt flytende og inspirerende sitater fra store fordums tenkere, er den enda bedre.

Bok

Krig er forakt for liv. Et essay om fred

Linn Stalsberg

Res Publica, 2024

Men det er en stor mangel her. Og det er spesifikke løsningsforslag. Man blir stående igjen med en stor mengde ubesvarte spørsmål om hva fredsbevegelsen spesifikt bør gjøre i spesifikke situasjoner. Noe av årsaken til dette er dens begrensede geografiske og politiske fokus.

Vesten og atter Vesten

Stalsberg åpner sin bok i fredsmuseet i Hiroshima. Atombomben som ble sluppet der og i Nagasaki står jo som illustrasjoner på hvor ødeleggende krig kan være. Selv om dødstallene forsvinner fullstendig i en konflikt som ifølge noen krevde 70 millioner liv.

Men det er også litt rart. Denne grusomheten kom jo som et forsøk på å stanse en krig, ikke starte den. Stalsberg er jo ikke i museet i Manila på Filippinene eller i Nanjing i Kina, hvor voldsomme massakre ble utført. Dette er bare to av flere land som var ofre for angrepskrigen som jo ble startet av landet Hiroshima og Nagasaki ligger i.

Hun reiser til slutten av konflikten.

Denne dynamikken er noe som i litt for stor grad preger både denne boken og fredsbevegelsen den handler om: det begynner ofte i feil ende. Deler av fredsbevegelsen har vist dette med all mulig tydelighet når det gjelder Russlands angrep på Ukraina, hvor hjelpen til forsvaret av landet får kritikk.

Stalsberg spør hvorfor det blir «17. mai-stemning» når Norge sender våpen til Ukraina. Hun skriver om den vestlige økningen i våpenproduksjon og inntjening som kommer som en følge av dette. Men hun har lite å si om den faktiske invasjonen, og om lederen og landet som står bak den.

Det er amerikanske og europeiske synder Stalsberg fokuserer på. Det er nok derfor hun starter i Hiroshima.

Mye av problemet ligger her: Denne boka er ikke global. Den er vestlig. Den handler om Vesten. Den ramser opp – med veldig få og korte unntak – vestlige kriger, vestlige våpen, vestlige fredsforkjempere, vestlige fredsmøter, vestlige synder og vestlige fremskritt.

Det er lettere å forstå det når den handler om 1800-tallet, og storkriger var lokale og regionale. Da kunne Victor Hugo, Alexandre Dumas og de andre som snakket om en ny tankegang, snakke om Europa som hele verden. Men Vesten har beveget seg sammen. De landene som kriget da, har «vokst opp» ved siden av hverandre i sitt nye syn på krig og konflikt.

Man kan mistenke at det er adskillig enklere å skrive om vestlige muligheter for aktivisme mot egne synder, enn det er å skrive om andres muligheter for aktivisme mot sine regimer. Som for eksempel å kritisere Vesten for sin invasjon av Midtøsten, uten å nevne muslimers invasjoner av Europa.

Men først til noe positivt

Som inspirasjon for fredsaktivister er boka god. Den tar oss med fra en tid da krig var noe mer eller mindre positivt. Noe menn og nasjoner gjorde for å bevise sin verdi og lasse på med ære. Da antikrigstanker på prinsipielt grunnlag var noe uvanlig.

Derfra reiser vi – om enn på en noe ustrukturert måte – gjennom en fredsbevegelse i vekst. Vi får møte mange av våre største filosofer og aktivister, og får en gjennomgang av krigsmotstand.

Stalsberg er også god på ikkevoldelige folkebevegelser av andre slag. Jeg har selv skrevet to bachelor- og en mastergrad om slike (uten plagiering, jeg lover). Og jeg blir ofte frustrert av hvor enkelt de fremstilles. Det sies ofte at de er naive. At de er passive og inaktive.

Dette stemmer så absolutt ikke, og Stalsberg får dette godt frem. Hun nyanserer også personer og taktikker som gjerne blir sett på som rigide. For eksempel at Gandhi var helt klar på at enhver har rett til å yte voldelig motstand mot en overgriper om man ikke har mot nok til å følge en aktiv ikkevoldslinje.

For ham var ikkevold ikke bare et moralsk valg. Det var et strategisk valg, fordi han anså ikkevold å være den mest effektive måten å føre kamp på i egen situasjon. Og det hadde han rett i.

Ikke bare er ikkevoldsbevegelser mer effektive enn voldelige bevegelser i kamper som foregår internt i nasjoner. Det er også mer sannsynlig at voldelige kamper «arver» holdningene til de undertrykkende regimene de sloss imot. En urettferdighet går derfor over i en annen ved kampens slutt. Dette er også poenger Stalsberg får frem på en god måte.

Men her er det også et problem

Jeg er selv stor fan av alle de inspiratorene som nevnes, som Gandhi, Gene Sharp, Howard Zinn (til en viss grad). Jeg har lest dem alle i mine mangeårige studier av ikkevoldstaktikk. Men de har alle stått overfor andre problemer enn det problemet denne boken handler om: en full krig.

Og så vidt jeg vet har ingen invasjon blitt stanset med ikkevold. Stalsberg gir heller ingen eksempler på dette. Sharp hadde heller ingen eksempler å komme med da jeg selv spurte ham om dette under et intervju i Oslo for noen år tilbake.

Gandhi stod jo ikke overfor en krigsinvasjon. Denne okkupasjonen var langt fra så brutal og total som de fleste kriger er. Engelskmennene var svake i India. De hadde ikke overlevd uten støtte og hjelp fra lokale krefter.

Man kan muligens strekke det til å si at intern aktivisme til slutt stanset Vietnamkrigen. Det er delvis riktig. Men det tapet var også rent militært. Og det var ikke en eksistensiell kamp for USA på noen som helst måte. Det var en «politiaksjon» på andre siden av verden. Uten andre risikoer enn en dominoteori som viste seg ikke helt å stemme.

Velkjente grusomheter

Stalsberg mener at vi må tenke mer på krigens grusomheter. Hun bruker blant annet tid på de grusomme beskrivelsene av krig som Bertha von Suttner skrev ned i boken Ned med våpnene i 1889. De sjokkerte helt sikkert den gang.

Men det er lenge siden krigens «små» grusomheter var en hemmelighet. Suttner evner ikke lenger å sjokkere i en verden med internett, 24-timers nyhetskanaler og hundre filmer av typen Saving Private Ryan.

Kanskje dette er med på å gjøre det vanskelig å trekke i gang ny entusiasme i 2024? Sjokkeffekten er ikke der lenger. Stalsberg tar jo feil når hun mener at dette er «temaer vi sjeldent våger oss inn i». Dette er noe vi gjør hele tiden.

Jeg er overbevist om at kunnskap om krigens lidelser har vært en veldig viktig faktor i de globale holdninger til krig gjennom årene. Det er helt klart at bilder av My Lai-massakren, en brannskadd og skrikende jente på en landevei og en henrettet fiende på gata i Saigon, alle var med på å dytte den amerikanske befolkningen over en terskel for hva de ville tåle at ble gjort i deres navn under Vietnamkrigen.

Men jeg tror vi har kommet til enden av hva kunnskap om «blod, skrik, brente kropper, livredde guttunger, armer og bein som er sprengt vekk fra kroppen de hørte til, råtnende lik uten navn eller ansikt…» faktisk kan gjøre.

Sofaen og luksusholdninger

Hun påpeker at det er lett å være tøff krigshisser fra sofakroken. Som Dylan så riktig skrev i sangen Masters of War, er det jo enkelt for gamle menn å gjemme seg bak skrivebordet mens de sender unge menn ut for å drepe og dø.

Men det er også andre ting som er lett å gjøre derfra. Å agitere for pasifisme eller nedrustning på andres vegne er absolutt en av dem. Når det gjelder Russland sitter vi dypere i sofaen her i Norge enn man gjør i Finland, Baltikum og Ukraina. Er det riktig å argumentere for nedrustning og forhandlinger på Finland og Ukrainas vegne når man selv lever i større trygghet? Er det riktig å argumentere for mindre våpenhjelp til dem, når de selv ber om det?

Stalsberg spør hvor lenge man skal kreve av vernepliktige unge ukrainere at de ofrer livet i denne konflikten. Jeg mener at dette også er en feil fredsbevegelser ofte gjør. De påstår seg å snakke på andres vegne. Det er nok heller slik at de ukrainske soldatene vil ha all den hjelpen de trenger. Ikke bli fortalt av vestlige intellektuelle at de må gi opp kampen sin.

Luksusholdninger til konflikt

Dette minner litt om det Rob Henderson kaller en luksusholdning. Altså en holdning som får en selv til å se bra ut i egne venners øyne, som man selv er skjermet fra effektene av, men som kan ha negative effekter for andre.

Jeg var noen dager og netter på Maidanplassen i Kyiv under protestene som til slutt kastet Viktor Janukovytsj. Jeg møtte menneskene og deres aspirasjoner for fremtiden. De aspirasjonene inneholdt ikke å gi etter for en aggressiv og større nabo, samme hva vestlige fredsaktivister sier.

Som frie borgere har vi både nødverge og nødrett til vår disposisjon. Ukraina har den samme nødretten, og vi bør ha den samme nødvergen overfor dem.

Er finnene mindre moralske enn oss fordi de har et mye høyere fokus på militær beredskap og sivilt forsvar? Er de dummere? Har de mindre visjoner? Absolutt ikke. De lever i en situasjon hvor det å ikke bevæpne seg er en luksusvare.

Stalsberg sier at hun ikke vet om noen som ikke ville forsvare barnet sitt mot vold. Men militær forsvarsevne, trening og ressursbruk er det samme på utvidet grunnlag. Og i et venstresideideal skal man jo ikke tåle så inderlige vel den urett som ikke rammer en selv.

Her blir Danmarks manglende motstand mot Hitler fremsatt som noe positivt. Men hva med et Europa som gjorde som Danmark? Det ville vært et nazistisk Europa på rekordtid. Med en intakt tysk krigsmaskin som kunne ta Sovjetunionen og England. Det er rart å se slikt ikke bli problematisert.

Slik sender man en mobber videre til neste offer med ny styrke og besluttsomhet.

De ubesvarte spørsmålene

Bokas store problem er imidlertid de ubesvarte spørsmålene. Jeg så gjerne at Stalsberg skrev enda en bok hvor hun svarte på noen av dem. Dette er tvingende nødvendig å ha en respons til når man skal argumentere for ikke-intervensjon, stans i oppbygging av militær kapasitet og våpensalg.

Ville en bevæpnet intervensjon i Rwanda vært negativ, og et brudd på tanken til en fredsbevegelse? Selv om 900 000 menneskeliv kunne vært reddet? Hva ville den vestlige fredsbevegelsen sagt når vestlige land sendte soldater dit for å stoppe et godt varslet folkemord som ikke hadde skjedd enda? Ville de ikke mest sannsynlig klaget på enda en kolonialistisk og imperialistisk grådighetshandling?

Hvordan ville en fredsbevegelse stanset invasjonen av Ukraina? Hvordan skal en vestlig bevegelse få tromlet i hop motstand mot Putin til å sette hans krigsambisjoner i sjakk matt? Og hva skal spesifikt gjøres for å forhindre et fremtidig militært angrep på Taiwan som de fleste eksperter mener må komme en gang i fremtiden?

Hva ville Stalsberg sagt til Chamberlain da han kom hjem med avtalen med Hitler som sikret «fred i vår tid»? Ifølge min lesning av denne boka gjorde han det helt riktige. Og England ble liggende langt etter i livsviktige forberedelser i møte med en nådeløs aggressor.

Bra!

Det er både viktig og riktig å argumentere for fredsbevegelser, og Stalsberg gjør det på en adekvat måte. Fredsbevegelser som fokuserer på krigsmotstand har garantert hatt en positiv effekt. Jeg er ganske sikker på at Stalsberg og jeg begge befant oss på Youngstorget da 60 000 protesterte mot invasjonen av Irak, så vi har mange enigheter. Vi hadde begge rett i at det ville bli en katastrofe, selv om ingen av oss nok visste helt hvordan.

Men de har også vært del av en større zeitgeist. En som førte til at vi sluttet å henge folk i Tøyenparken, og at vi forbød barnearbeid, flerkoneri og tvangsarbeid for fanger. Det er med andre ord vanskelig å vite hvor mye selve fredsbevegelsen har betydd for endrede holdninger til krig, og hvor mye dette henger sammen med en zeitgeist som først og fremst har endret interne forhold over hele Vesten, og i resten av verden.

Og skal man få nytt liv i dem, så må vanskelige og spesifikke spørsmål besvares. Det holder ikke med gamle inspirerende slagord de fleste av oss kjenner og vage ideer om at vi må tenke nytt. Og de spørsmålene besvares dessverre ikke i denne boken.