For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Beware of Big Marco
Trumps retur til Det hvite hus skulle bli nådestøtet for neokonservativ utenrikspolitikk, men et halvt år senere er Iran bombet og forholdet til Russland surnet. Kan Marco Rubio ta æren for dette?
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
20 mai skrev prosjektleder Andreas Løland en kommentar i Minerva om Riyadh-talen til Donald Trump. Talen skulle vise et skifte i amerikansk utenrikspolitikk fra den neokonservative tradisjonen til den gamle paleokonservative tradisjonen. Paleokonservative er skeptiske til bruk av militærmakt og amerikanske intervensjoner utenlands. Tanken var at Trump-administrasjonen ikke lenger skulle føre neokonservativ politikk, og derfor skulle slutte å være verdens vaktbikkje. Angrepet mot Iran og Trumps nye tone angående Ukraina og Putin viser at neokonservative krefter fortsatt har mye makt i Washington. Da USA angrep Iran, skrev Løland en ny kommentar om at angrepet setter Riyadh-talen i et underlig lys.
Det er ikke urimelig å tenke at utenriksminister Marco Rubio er en viktig del av dette. Rubio ble med rette regnet som Trumps tryggeste nominasjon til sitt kabinett. Senatet bekreftet ham som utenriksminister med 99 mot 0 stemmer kun timer etter at Trumps andre periode startet 20. januar. Rubio har lang erfaring fra det etablerte republikanske partiet før det ble Trumps MAGA-parti. Han stilte selv som kandidat i primærvalgene i 2016, og var tidlig en favoritt blant partiets insidere. Rubio kommer i aller høyeste grad fra en neokonservativ tradisjon.
Men primærvalget i 2016 var det som kjent Donald Trump som kom seirende ut av, mens Marco Rubio satt igjen med kallenavnet «Little Marco». Som de fleste andre i det republikanske partiet sluttet Rubio rekkene, og fikk sin belønning åtte år senere. I dag er han ikke bare utenriksminister, men også sjef for USAs nasjonalarkiv og nasjonal sikkerhetsrådgiver. Rubios forgjenger i sistnevnte stilling, Mike Waltz, ble også regnet som neokonservativ, og skal ha mistet jobben mer på grunn av sin haukete holdning til Iran enn for den såkalte Signalgate-skandalen.
Arven etter Kissinger
Man kan enn så lenge bare spekulere i hvor mye makt Rubio egentlig har, men det er viktig å bemerke at ingen før eller siden Henry Kissinger både har vært nasjonal sikkerhetsrådgiver og utenriksminister. Kissinger hadde enorm innflytelse på både president Richard Nixon og president Gerald R. Ford. Den nasjonale sikkerhetsrådgiveren jobber direkte under presidenten, og Kissinger trengte dermed ikke å gå gjennom den normale byråkratiske prosessen via utenriksdepartementet for å snakke med Nixon. De to brukte hemmelige kommunikasjonskanaler for å unngå den normale byråkratiske prosessen – og da spesielt utenriksdepartementet. Sannsynligvis gjør Rubio og Trump det samme i dag.
Marco Rubio har derfor potensial for enorm makt og innflytelse. Han kan komme i kontakt med den amerikanske presidenten på en måte som få andre kan. Det kan forklare Trumps endring i både retorikk og utenrikspolitikk den siste tiden. Angrepet mot Iran viser til en neokonservativ tradisjon, og er forståelig fra et amerikansk perspektiv. Det samme gjelder Trumps u-sving mot Putin. Neokonservative i USA kan ikke tillate Russland å vinne krigen i Ukraina, for ikke å snakke om å tillate at Iran utvikler atomvåpen. For å sikre mot slike utfall, argumenteres det for at USA må ta en aktiv rolle i internasjonal politikk. Landet har mye å tjene på å være verdens vaktbikkje, og det virker som om Marco Rubio har minnet Trump om dette. Samme hvor mye presidenten klager over at USA har blitt utnyttet av andre land i tiår etter tiår, er det amerikanerne selv som har tjent mest på den liberale verdensorden. Og Marco Rubio vet at den trenger et sterkt USA som vaktbikkje for å bestå.
For å låne et sitat fra Mark Twain kan vi kanskje slå fast at ryktet om de neokonservatives død var sterkt overdrevet.
