9. mai 1960

Teksten er et utdrag fra Michael Konůpeks roman Böhmerland 600 CC, Ex Libris forlag 1987 – gjengitt med velvillig tillatelse fra forfatteren.

Gymnastikksalen! Jeg hadde mange gode minner om den.

Gulvet var av ferskt treverk, men så tørket det inn, og det ble sprekker i parketten. Når vi løp på gulvet, støtte stavene mot hverandre og klapret. Hvis jeg lukket øynene et øyeblikk når vi spilte kurvball eller volleyball, hørtes klapringen fra alle kanter av gymsalen som et eller annet ukjent musikkinstrument, slagverk eller signaler fra dypet av jungelen.

I mai 1960 stakk de tauene inn bak ribbeveggene. Bukker og hester og matter ble plassert langs bakveggen for ikke å være i veien, og sjetteklassingene bar inn stoler og plasserte dem på rekke og rad, og slapp undervisning. På platen bak basketballkurven ble det hengt opp et filmlerret, og det ble spikret fast en svær, svart duk over vinduene.

I anledning femtenårsdagen for frigjøringen skulle det vises en sovjetisk film om Den røde hærs seier over fascistene. For skolens seks klasser var det selvfølgelig obligatorisk fremmøte, men resten av befolkningen på Solsiden var også invitert. Venstre halvdel av gymnastikksalen var reservert for dem, og denne delen var avgrenset fra elevenes med en midtgang mellom stolradene.

Gutta fra sjetteklasse hadde lov til å sitte på apparatene langs veggen bakerst i salen, og Miki hadde allerede inngått en mengde veddemål om hvilken side den første panservognen ville rulle inn på lerretet fra.

Men først, før selve filmfremvisningen, skulle det være et møte med en kvinnelig oberst i den tsjekkoslovakiske hær, som hadde opplevd hele krigen på østfronten og utmerket seg i kamp mange ganger.

Jeg hadde aldri sett et så digert kvinnemenneske før. Hun så ut som en bulldozer i uniform, og slik rullet hun også av gårde.

Hun inntok sin plass ved formannsbordet sammen med den kvinnelige skolebestyreren, partisekretær Libenský og direktøren for statsbruket (tidligere kollektivbrukformann Jandus. En stund ventet vi på det øvrige publikum, men den eneste som innfant seg, var traktorføreren Ištván i gummistøvler. Han etterlot seg store leirklumper og spor på gulvet, satte seg på første rad og hadde en flaske med påskriften ‘60%’ mellom de sammenknepne knærne.

Libenský og Jandus så på hverandre, reiste seg og gikk for å overtale Ištván til å forsvinne. Ištván ville ikke. Han bød dem en klunk av flasken, påberopte seg sine rettigheter som innbygger i kommunen Solsiden og ville gi partisekretæren et kyss, men til slutt lot han seg skyve ut døren. Litt etter gikk døren opp igjen, Ištván kom på ny til syne og fremførte en hemmelighetsfull uttalelse myntet på Jandus, en setning som snart skulle bli til et lokalt munnhell: «Og likevel er jeg faen meg en større partisan enn deg! Du skal bare få se! Fy faen!» Hvorpå Ištván spyttet mot formannsbordet og slamret døren igjen etter seg.

Festmøtet kunne begynne!

Den uniformerte bulldozeren berettet lenge og vel om hvordan hun med sin avdeling hadde jaget tyskerne gjennom hele Russland, Ukraina og frem til Duidapasset. Underveis hadde hun befridd høyde 254, 326, 256, 302, 443, 456 og mange andre.

Til å begynne med henvendte obersten seg avvekslende til oss barn og til de tomme stolene for det øvrige publikum, men etter hvert konsentrerte hun seg utelukkende om oss og tok ikke hensyn til de ledige plassene: «Kjære barn!» sa hun, for hvor usannsynlig det enn måtte høres, benyttet hun faktisk denne tiltaleformen. «Dere må ikke tro at krigen bare var heltemot og kamp. Vi hadde også mange morsomme opplevelser. For eksempel denne episoden med hundene i Ukraina. Her skal jeg fortelle dere noe dere kommet til å like, kjære barn. Da vi kjempet oss frem gjennom Ukraina, støtte vi overalt på sultne hunder. I alle de landsbyene vi befridde, var det fullt av dem overalt. Og da kom en fremragende sovjetisk offiser på noe lurt ... han het kaptein Sjkipetarov, han fant senere heltedøden ved Dukla ... han fikk en god idé ... han falt ved høyde 485 ... han fant på å fange disse hundene og gi dem mat. Og dere aner ikke hvor godt vi foret dem. Vi lærte dem opp til å løpe inn under stridsvognene etter mat, for der la vi mat ut til dem. Vi lærte dem at de ikke behøvde å være redde for støyen fra motorene. Nåvel, da tyskerne etterpå forsøkte seg på et motangrep, bandt vi antitank-miner under magen på disse bikkjene og slapp dem løs på slagmarken mot de tyske stridsvognene. Og de løp glade og fornøyde inn under de tyske stridsvognene for å lete etter mat. Vi lo godt av dette, og kaptein Sjkipetarov fikk en utmerkelse fra divisjonshovedkvarteret. Når hundene løp inn under stridsvognene, eksploderte selvsagt minene, og fascistene gikk i luften. Den likte dere vel! Ikke sant?» Hun giret ned: «En annen gang sov jeg en hel natt sammen med et lik ...»

Partisekretæren Libenský satte i et latterbrøl, direktør Jandus stakk begge hender opp i helskjegget og halte og dro i det, skolebestyrerinnen lukket øynene og gjorde en grimase, og obersten fortsatte ufortrødent mens stolen jamret seg under henne: (ja, faktisk med et lik! Det var like før vi nådde frem til Duklapasset. Vi sov i veigrøften, og fordi det var kaldt, lå alltid to og to tett sammen for å varme hverandre. Jeg kom sent fra vakt, alle sov sammen med noen, men i mørket oppdaget jeg en soldat som lå alene. Da krøp jeg bort til ham – jeg var yngre dengang og man tok det ikke så høytidelig – og trykket meg godt inn til ham og trakk et teppe over oss og sovnet. Nåvel, neste morgen våknet jeg av at det sto noen soldater over meg og skoggerlo. Jøss, som de lo! Og da oppdaget jeg at den soldaten jeg lå sammen med, var død. Han var gjennomhullet som en sil! Han hadde fått en full runde fra en maskinpistol. Bevares som vi lo! Overalt snakket de om meg etterpå .., det gikk rykter helt til divisjonshovedkvarteret om at jeg ikke nøyde meg med levende soldater; jeg måtte ha lik. Dette er noe jeg minnes med glede!»

Skolebestyrerinnen vår satt fremdeles med øynene lukket, partisekretær Libenský stakk tungen ut mellom tennene, i den åpningen han fikk under slagsmålet i kneipa sist vinter, og Jandus rakte seg i skjegget med fingrene. Obersten trakk frem en, stor bok fra dokumentmappen sin, holdt den over hodet og kunngjorde: «Og til slutt før dere får se denne flotte sovjetiske filmen, skal vi ha en konkurranse. Den som først tror han vet svaret, rekker hånden i været, og den som svarer riktig på spørsmålet, skal få denne boken med fotografier laget av sovjetiske krigskorrespondenter – med min underskrift. Pass godt på nå! Hvorfor klarte Den røde hær å stanse de fascistiske inntrengerne ved Moskva og Stalingrad, slå dem på flukt og jage dem tilbake til Berlin? En hovedgrunn, den viktigste årsaken! Hvem kan si det? Hvem melder seg først?»

Jeg ventet selvfølgelig ikke at noen ville svare på et så åndssvakt spørsmål, men det var bare stille et øyeblikk. Da meldte en eller annen liten idiot fra tredje seg: «Børsene deres frøs igjen for dem ... for tyskerne, altså. Det var vinter, og børsene demses frøys til, men ikke for russer'n ...» Men han fikk ikke snakke ut, for bestyrerinnen fektet i luften over hodet sitt; klasselærerinnen for tredje kravlet nedover mellom stolradene mot den ivrige lille tufsen; men heldigvis tidde han brydd.

«Slikt snakker man da ikke om ...» begynte bestyrerinnen, men bulldoseren i uniform ved siden av henne knakte i stolen og reddet situasjonen: «Det er likevel ikke hovedgrunnen, for det er en årsak som er enda viktigere og som er av avgjørende betydning. Så, hvem melder seg nå?»

Straks var det en annen streber som ville prøve seg, lille Zorka Majchrák. Miki knyttet forgjeves neven mot henne, men det var jo å vente: «Russerne hadde disse høye filtstøvlene på bena. Fascistene frøys på tærne, de hadde ikke nok strømper, så ...» Partisekretær Libenský knegget på ny og slo knyttneven i formannsbordet, og for første gang så jeg tegn til menneskelighet i oberstene steinansikt, der hun knirket og knakte i stolen mellom den forskremte skolebestyrerinnen og partisekretæren, som humret og lo som en fyllik. Hennes skuddsikre kropp beveget seg langsomt frem og tilbake, hun var plutselig på en eller annen måte blitt sympatisk, som bjørnen i dyreparken i Liberec da vi var der på skoleutflukt. Den satt ved foten av en trestamme midt i innhegningen, omfavnet den med forlabbene og dunket helt mekanisk pannen mot treet hele den halvtimen jeg sto der.

«Det var viktig, det er så! Vi hadde filtstøvlene våre og likevel trodde tyskerne at de skulle vinne krigen før vinteren kom, men der forregnet de seg! Den viktigste grunnen er det likevel ikke!» Obersten grep igjen tak i boken med begge hender, som om hun atter en gang ville fekte med den over hodet, men så betenkte hun seg visst og la den ned på bordet igjen – i løpet av ganske kort tid to tegn på menneskelighet, nå et uttrykk for en plutselig frykt for at hun ikke ville klare å bli kvitt boken her på Solsiden, at hun måtte legge den i dokumentmappen igjen (den inneholdt sikkert flere eksemplarer av mesterverket) og drasse videre på den til Krásná Lípa, Sluknov, Jiříkov, Mikulášovice, til nye seanser i tidligere praktbygninger som opprinnelig hadde vært tyske skoler, reist av folk som hadde skutt på henne i Ukraina – akkurat dette var jeg selvsagt som elleveåring ikke oppmerksom på, men plutselig ville jeg befri henne fra boken. Gud og hvermann visste naturligvis hvorfor russerne klarte å jage tyskerne tilbake fra Stalingrad, så hvorfor skulle jeg ikke si det; hva Miki kom til å mene om meg, var ett fett; boken kunne vi jo for eksempel brenne på vei hjem fra skolen.

«Jambor ... ja, Jára Jambor vil fortelle oss det», sang bestyrerinnen lettet. Med den mest likegyldige stemme av denne verden sa jeg: Vel, det er jo opplagt. Da amerikanerne så at Hitler kunne komme til å vinne i Russland, begynte de å forsyne russerne med våpen, særlig jagerfly og lastebiler … Studebaker … for russerne hadde ikke teknikken, så amerikanerne hjalp dem, uten amerikanerne hadde russerne aldri kunnet ...» Jandus satt med ansiktet i hendene, skolebestyrerinnen glodde forferdet på meg, hun støttet seg mot bordkanten og fingrene sprikte vilt.

«Nei!» stanset binna meg bryskt. Hun hadde sluttet å stange med hodet, hun skjøt underkjeven frem og den utvidet seg, med bulldozere og steinrøyser var det nytteløst å diskutere. Eller var det egentlig det? Jeg forsøkte å forklare: «Men jeg vet det, jo. Far har fortalt meg det, og også en annen mann, herr Bujárek.» Det hadde mange ganger vært snakk om dette hjemme på tunet, så jeg visste det helt sikkert. Og dessuten, understreket jeg: «De har sagt det fra London også!»

«Nei! Nei og atter nei! Er det virkelig ingen som vet ...?» Steinrøysa reiste seg og bøyde seg frem over bordet. «Kamerat …» henvendte hun seg til den noe medtatte skolebestyrerinnen; bestyrerinnen måtte skifte stilling for ikke å falle over ende, som i de krappe svingene når Kolas kjørte henne til distriktshovedstaden i sidevognen på motorsykkelen.

«Nåvel, hør her, barn. Oppriktig talt.» Bestyrerinnen spratt opp av stolen og plasserte seg i posisjon i tomrommet mellom bordet og første rad, der førsteklassingene satt, tilstrekkelig langt unna det forbitrede takraset, «Hvem kan svare riktig på spørsmålet om hvorfor Den røde hær seiret over fascistene?»

Ut i stillheten sa partisekretær Libenský: «Jaja, jeg vet det jo ikke selv», og for tredje gang begynte han å knegge. Jandus satt fremdeles med ansiktet i hendene, så han kunne ikke se at hans sønn Tonda, som satt på stolen ved siden av meg, rakte hånden i været: «Kamerat bestyrerinne, jeg vet det.»

Desto større var bestyrtelsen da han oppdaget det. Han ble sittende med åpen munn. Bestyrerinnen oppfordret allerede Tonda til å komme frem med det riktige svaret, det gjaldt jo skolens ære; og Tonda reiste seg ved siden av meg og sa bestemt:

«Russerne satte inn straffanger ved fronten, folk fra konsentrasjonsleirene. Stalin hadde en mengde folk i fengsel og han lovet dem...»

«Patriotisme! Sovjetfolkets fedrelandssinn! Uten kjærlighet til fedrelandet kan ingen hær vinne en krig! Den røde hær hadde verdens beste våpen, sovjetfolkets patriotisme,» tordnet bulldozeren.

«Formann! Det brenner! Garrasjene og værste'n! Fort!» Poståpnerens kulerunde hode kom til syne i døråpningen, med svettedråper i pannen.

Jandus skjøv hele bordet fra seg, det bordet han for et øyeblikk hadde sett så liten ut bak. Han sparket stolen bort bak seg, styrtet mot døren og ropte tilsynelatende helt ut i det blå: «Jeg skal rive ballene av Ištván, det kan dere banne på!»

Vi styrtet alle ut etter ham og reddet dermed skolens ære.

Vi fikk selvsagt aldri vite fra hvilken kant den første stridsvognen rullet inn over lerretet.