Den postmoderne antisemittismens fremvekst

På 1970- og deler av 1980-tallet, da jeg vokste opp, var antisemittismen i Europa fortsatt nært koblet til hatbølgen som kulminerte i nazistenes endelige løsning, Holocaust. Det jødehatet kom fra høyreekstreme, mer eller mindre nynazistiske bevegelser og noen skinheads. Den antisemittismen tilhørte skyggesidene til den europeiske modernismen. 

Den modernistiske antisemittismen

Et lite kjent men interessevekkende eksempel som illustrerer disse skyggesidene finner man i marginene til den svenske boken «acceptera», som kom i etterkant av Stockholmsutstillingen 1930. Utstillingen, som ble arrangert av Svenska Slöjdföreningen og Stockholms stad, regnes som startskuddet for funksjonalismens gjennombrudd i Sverige. Gunnar Asplund var utstillingens hovedarkitekt, og utstillingen hadde nesten fire millioner besøkende. Samme høst samlet en gruppe arkitekter og en kunsthistoriker seg med Asplund i spissen på stadshotellet i Vaxholm utenfor Stockholm for å kollektivt skrive manus til «acceptera». Skriften ble utgitt i Stockholm av arbeiderbevegelsens forlag Tiden i 1931.

Jeg fant «acceptera» hjemme hos min onkel ved et av mine besøk. I tillegg til et fantastisk bibliotek hadde Johan, som han het, en stor samling med steinkaker med jazz som gikk helt frem til 1929. Alt etter, mente han, var moderne og dermed uinteressant. For ham markerte Stockholmsutstillingen slutten på en oppadgående spiral i den kulturelle utviklingen. Mye så ut til å bli bedre, men i virkeligheten ble det bare dårligere. 

Johan leste mye med stor entusiasme, også det han ikke var en fan av. Å finne «acceptera» i hans bibliotek var derfor ikke overraskende. Ifølge det han fortalte meg solgte ikke boken som forventet. Mot slutten av 1930-tallet ble restopplaget derfor kassert og boken forsvant fra sirkulasjon. Faksimileutgaven ble først mulig da et enkelt eksemplar dukket opp mange år senere, i 1980. 

Nyutgaven inkluderte etterord av kunsthistorikeren Anders Åman. Ifølge han var «acceptera» ikke et manifest over funksjonalismen, noe som etterverden hadde tilskrevet den, men et innlegg i den opphetede debatten som hadde blusset opp i forbindelse med Stockholmsutstillingen. Tonen i skriften var håpefull, den pekte med hele hånden mot den fagre nye verden som lå rundt hjørnet. 

Det er med skrekkblandet fryd jeg blar i boken, der modernismens idéer fremtrer som en universalløsning på mange av datidens samfunnsproblemer. Men en del av illustrasjonene sier noe annet med sin rasjonalitet. Med etterpåklokskapens blikk gis her en forsmak på det som skulle komme i slutten av den modernistiske perioden. En illustrasjon stikker særlig ut. Den viser ulike gangarter ved hjelp av to herrer, en kledd i 1750-tallsstil med en elegant stokk i ene hånden, mens den andre er kledd i datidens mote. Bildeteksten lyder «Slik man beveget seg den gang og slik man beveger seg nå». 

Den moderne mannen som saklig skynder seg mot fremtiden er Joseph Goebbels, forklarte onkelen min litt nonchalant, som om det var en del av allmenndannelsen å kjenne ham igjen. 

Etter å ha funnet en rekke bilder på nettet blir det klart at Goebbels er utgangspunktet for illustrasjonen. I 1930 var han Hitlers propagandasjef. Tre år seinere, da nazistene kom til makten, ble han utnevnt til propagandaminister med kontroll over nyhetsmedier, informasjon og kunst. 

Om Goebbels skikkelse var anonym for forfatterne eller publikasjonens billedredaktører, vet jeg ikke. Men det at en skikkelse som Goebbels kunne figurere i marginene til en debattskrift utgitt i Stockholm i 1931, sier en del om kompleksiteten bak utviklingen av antisemittismen under modernismen. Den kan ikke enkelt bare tilskrives nazistene, men fantes i alle leire, mer eller mindre bevisst, mer eller mindre synlig. Som den tilsynelatende anonyme herren brukt for å illustrere hvordan et moderne menneske beveget seg. 

Den postmoderne antisemitismen 

Dagens antisemittisme er ikke lengre tilknyttet modernismen og andre verdenskrig. Den er isteden koblet til den første intifadaen som startet i Gaza i 1987, og som hadde sine legitime og sammensatte årsaker. Gazas historie kan med fordel studeres i Nathan Shachars bok «Gaza: Från faraoner till islamister» (2009 på engelsk og 2011 på svensk). 

Men det er først etter 2000-tallet at konturene av skiftet virkelig begynner å avtegne seg tydelig. Jeg husker diskusjonene fra da med faren min. Han mente at mye av kritikken mot Israel bar preg av antisemittisme. Jeg var uenig og beskyldte ham for å være unødvendig pessimistisk; det fantes et tydelig skille mellom kritikk av Israels geo- og realpolitikk, og antisemittisme. I dag forstår jeg at min far, som i mange år var utenrikskorrespondent i Midtøsten, allerede da hadde observert en tendens, et skifte. 

Etter 7. oktober er det umiskjennelig. Det er nå ikke lengre mulig å skille mellom kritikk av israelsk politikk, antisionisme og klassisk antisemittisme. Den nye postmoderne antisemittisme, som jeg velger å betegne den, tillater å åpent stille spørsmål ved Israels rett til å eksistere, en rett som det store flertallet av verdens jøder støtter. Dette paradigmeskiftet gjør alle jøder til skyteskiver. Den postmoderne antisemittismen skiller nemlig ikke mellom jøder i og utenfor Israel. Og mens det etter 7. oktober pågår heftige debatter om tolkningen av begreper som menneskerettigheter, ytringsfrihet, folkemord, etnisk rensing, apartheid, proporsjonalitet og kontekst, skrives historien om foran øynene våre på en orwellsk måte.

Kulturens eget Sannhetsministerium, som alltid er på riktig side av historien, beskriver nå israelske jøder som hvite kolonialister, som etter andre verdenskrig skamløst brukte sin offerrolle til å stjele palestinernes legitime nasjonalstat. På samme måte består Israels borgere utelukkende av tidligere hvite europeiske jøder, som alle har dobbelt statsborgerskap og derfor enkelt kan reise tilbake dit de kom fra.

Etter 7. oktober kan jøder som bor utenfor Israel bare bli akseptert etter offentlig avbøn der de tar avstand fra sionismen, det vil si Israels rett til å eksistere. Ifølge kulturlivets Sannhetsministerium vil det i fremtiden nemlig ikke finnes rom for jøder som er sionister. Å være antisionist er nemlig ansett som godt og er dermed sant. 

Kunnskapen om kampene i regionen under første verdenskrig, de geopolitiske endringene som skjedde i kjølvannet av Det osmanske rikets fall, Folkeforbundet, Storbritannias og Frankrikes regionalpolitikk og konfliktene som oppsto i etterkant, da Midtøstens kart ble endret, inngår ikke i dagens forenklede virkelighetsversjon. Etter andre verdenskrig havnet «problemet Palestina» i kneet til De forente nasjoner.

Den sionistiske bevegelsen som vant mest gehør, det fantes flere retninger, hører på mange måter til modernismen, der nasjonalstaten og troen på samfunnets tilpasning til det moderne industrilivets verdier var rådende. I det britiske mandatet Palestina havnet den gamle og den nye verden i kollisjonskurs.

Den vestlige verdens reaksjoner på volden i Israel, Gaza og på Vestbredden og dens ettervirkninger i Libanon, Syria og Jemen, orkestrert av Iran, etter 7. oktober skyller over store deler av Vesten. Historiene våre er for tett sammenvevd for noe annet. Men å gjøre Israel til syndebukk, og demonisere og legge skylden på et helt folk smaker av konspirasjonsteorier. Det er alt annet enn konstruktivt. Vi er nemlig alle skyldige, og da mener jeg alle. Og det er først når vi innser det, at langsiktige, fredelige løsninger kan begynne å ta form.

Til vanlig er Marianne Hultman direktør ved Nordnorsk kunstnersenter. Denne kronikken skriver hun som kunsthistoriker og privatperson.