Arven etter Martin Luther

31. oktober 1517, for 500 år siden, slo Martin Luther opp sine berømte 95 teser på døren til slottskirken Wittenberg. 17 april 1521 sto Luther for Riksdagen i Worms anklaget for kjetteri – han hadde hevdet at pavekirken ikke var øverste myndige tolker av bibeltekster - og han ble bedt om å ta avstand fra sine kirkekritiske teser.

Foran Riksdagen forsvarer han seg med myndighet og erklærer blant annet at: «Min samvittighet forblir fanget i Guds ord». Den enkeltes samvittighet hos det individuelle jeg, og ikke pavekirken, blir her gitt overordnet myndighet.

Luthers tankegods kom til å bli forløperen for modernitetens individualisme: Individet som blir gitt moralsk autonomi. Vi skal i det etterfølgende se litt nærmere på noen særdeles betydningsfulle og dagsaktuelle moralfilosofiske utløpere som fulgte av alt dette.

Fra indre- til andre-orienterte

Den amerikanske sosiologen David Riesman (1909-2002) begrepsfestet i boken The Loneley Crowd (1950) virkningshistoriske trekk ved lutherianismen med sine terminologiske nyskapninger, nemlig med tredelingen «tradition-directed», «inner-directed» og «other-directed».

Boken ble vurdert som en av de viktigste som utkom i det forrige århundret. Tradisjons-orienterte beskriver han som personer som forholder seg til holdninger som er i ferd med å dø ut som aktuell orientering i det urbane samfunnet. Mot dette setter han andre-orienterte i sammenheng med sammenbruddet av det han kaller «den protestantiske etikken», som hadde skapt mennesket som var indre-orienterte, som hadde et «gyroskop-kompass» i seg, eller en skyldmoral, som bestemt retningen mennesket skulle gå i.

Det moderne andre-orienterte mennesket er derimot utstyrt med en skammoral som ligner mer på følehorn, eller en «radar», som fanger opp trender, stemninger og sosiale føringer. Kants filosofi kan være et eksempel på den protestantiske etikken, og i konservativ islam er æresdrap legitimert gjennom skamkulturen.

Den såkalte postmoderniteten har tæret videre på våre verdier og moralbegreper, også på lutheranismen, på godt og vondt.

Mangler moralske autoriteter

Den såkalte postmoderniteten – eller den flytende moderniteten Zygmunt Bauman taler om – har tæret videre på våre verdier og moralbegreper, også på lutheranismen, på godt og vondt.

Filosofen Arne Johan Vetlesen og pedagogen Per Bjørn Foros klager i boken Angsten for oppdragelse (2012) over hvordan pendelen har svingt for langt etter 68-opprøret, hvordan globaliseringen har gjort oss rotløse, og hvordan den erobrede friheten er blitt autonom og egoistisk. Det vi nå mangler, er moralsk integrerte autoriteter som i Kants ånd arbeider uselvisk for det beste for mennesket.

Dagsaktuell skammoral

Hvor henter dagens unge sine moralske forbilder og standarder fra? Svaret med noen innlysende forbehold må bli: fra hverandre. Gyrokompasset er byttet ut med radaren.

Samtidig har den eksplosivt ekspanderende medieteknologien revolusjonert og til dels rasert de sosiale samværsrelasjonene og nettopp utpekt radaren som en slående metafor.

Her, i bloggeriets, facebookens, selfienes og instagramets absurde forfengelighetens marked, skal identiteten etableres og konfirmeres av «likes». Dette angår, overraskende nok, ikke bare tenåringer, men også voksne, godt integrerte personer.

Fraværet av identitets-konstituerende «likes» kan imidlertid bli katastrofal for unge, når de også mangler overordnede sosiale gyro-standarder som kunne gitt søkende, rotløs ungdom en fastere retning. Mange er forsvarsløse stilt overfor sosiale krav til sosial suksess og vellykkethet, og de gjennomgår eksistensielle kriser.

Skam kan være indre-orientert

Mens skyld-moralen er relatert til ting vi har gjort, viser skam-moralen til vår reaksjon på andre menneskers vurdering av oss for hva vi har gjort.

På en litteraturfestival på Lillehammer uttalte Dag Solstad at Norge er i ferd med å utvikle en mennesketype som ikke eier skamfølelse, og at skam er en forutsetning for sivilisasjon. I Solstads roman T. Singer (1999) er den sterkt skamfølende T. Singer en helteskikkelse.

Men skam kan også knyttes til reell skyld helt uavhengig av andre menneskers vurdering av oss. Den kan faktisk også være indre-orientert når vi skammer oss over selvpåført skyld, for ting vi burde eller ikke burde ha gjort ifølge våre felles, universelle moralske standarder.

Man må for øvrig ha klart for seg forskjellen mellom Luthers egen ideologiutvikling og virkningshistorien.

Æren for skillet mellom stat og kirke

Man må for øvrig ha klart for seg forskjellen mellom Luthers egen ideologiutvikling og den virkningshistorien som fulgte av hans mange teologiske utfall og innfall.

Luther har eksempelvis blitt tillagt æren for vårt konstitusjonelle skille mellom stat og kirke, basert på hans skarpe sondring mellom det åndelige og det verdslige regiment, den såkalte to-regimentslæren, som var basert på det «å gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er».

En oppskrift på Holocaust

Den danske filosofen Kai Sørlander mener at dette skillet ble en forutsetning for den videre utvikling mot Vestens demokrati, motsatt av hva som skjedde innen islam.

Intet kunne vært fjernere fra det despotiveldet Luther forsvarte i skriftet «Om bøndenes røver- og morderbander» fra 1525. Han anbefaler at man skal «slå, knuse eller stikke ihjel, hemmelig eller åpenlyst [...] i lydighet mot det hellige ord [...] for ingen er mer giftig, skadelig eller djevelsk enn en opprører».

I skriftet «Om jødene og deres løgner» fra 1543 legger han så å si ordene i munnen på Julius Streicher, redaktøren av den antisemittiske nazi-avisen Der Stürmer: «En fortvilet, en av ondskap og djevel gjennomsyret materie er jødene. I 1400 år har de vært oss en pest og en plage, den største av alle ulykker, og de er det ennå. Ergo har vi ekte djevler for oss […]»

Nærmere enn det kommer man vel ikke en oppskrift på Holocaust. Så i sannhet: 500-års markeringen av Luthers opprør byr på mange overraskelser.