Atomvåpnenes eksistens er ingen naturlov

Skjalg Stokke Hougen skriver at vi ikke blir kvitt atomvåpen, og at vi dermed må lære oss å leve med dem. For en skribent fra en liberal tankesmie å være, virker det temmelig reaksjonært fra Stokke Hougen å forsvare et slikt syn, tatt i betraktning at moderne liberalisme startet som et opprør mot en annen etablert og akseptert urett, slaveriet. Atomvåpnenes eksistens er ingen naturlov. De kan avskaffes, selv om det selvfølgelig krever en grad av tillit mellom alle parter.

Tilliten mellom USA, Russland og Kina er nå utilstrekkelig. Men det er når det er som mørkest, at lyset er nyttigst. Da Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan møttes i Genève i 1985 for å diskutere nedrustning, var de låst i tidenes mest intense våpenkappløp. Det var bare to år siden kriseåret 1983, da Reagan hadde kalt Sovjetunionen for «Det onde imperiet», og under Able Archer-øvelsen samme år, hadde sovjetiske bombefly blitt satt på høy beredskap og utstyrt med atombomber, klare til å lette. Spenningen var høy, og likevel klarte de to lederne å bli enige om det som til slutt ble tidenes mest effektive nedrustningsavtale, START-avtalene.

Skal vi få til en verden fri for atomvåpen, så må vilje til. Reagan og Gorbatsjov var de første som uttalte at «en atomkrig aldri burde utkjempes og aldri kan vinnes». Denne uttalelsen viste at et åndelig stemningsskifte hadde funnet sted, og vitnet om en underliggende vilje om faktisk å avskaffe atomvåpen. Nedrustningsarbeidets største utfordring i dag er ikke selve atomvåpnene, men i holdningene som begrunner deres eksistens og kunstige åndedrett.

Illusjonen av en felles europeisk atomvåpenstyrke

Et godt eksempel på en avsporing er at Stokke Hougen peker på Donald Trumps sjokkerende uttalelser om atomvåpenparaplyen. Han sa rett ut at NATOs artikkel 5 ikke gjelder for land som ikke har brukt nok penger på forsvar: «You didn’t pay? You’re delinquent? (…) No, I would not protect you. In fact, I would encourage Russia to do whatever the hell they want. You got to pay. You got to pay your bills.» 

Les også:

Atomvåpen er dessverre kommet for å bli

DEBATT: I beste fall vil atomtabuet fortsatt vedvare. I verste fall vil et Europa uten tilstrekkelig med atomkapabiliteter øke sjansen for at disse våpnene blir brukt mot oss.

Skjalg Stokke Hougen

I vårt forrige svar til Stokke Hougen påpeker vi nettopp dette problemet: atomavskrekkingen er ikke troverdig, for den kan bestrides. Det oppsiktsvekkende med Trump er at han ikke bestrider noen annen stats atomavskrekking. Han bestrider, derimot, troverdigheten til USAs atomvåpenparaply. Dette burde lede oss europeere til å kreve nedrustningsinitiativ, men det har hatt motsatt effekt.

Spørsmålene er mange. Hva gjør Europa uten amerikansk atomavskrekking? Klarer vi da å forsvare oss mot russisk atomutpressing? Stokke Hougens svar er at europeiske atomkapabiliteter må styrkes. Amerikansk atomavskrekking er ikke lenger troverdig nok, så vi må altså skape en troverdig europeisk atomavskrekking, lyder denne tankegangen. Problemet er derimot ikke hvor den kommer fra, men at atomavskrekkingen i seg selv ikke er troverdig, og dermed ikke et godt grunnlag for sikkerhet. Troverdig er forøvrig kodeord for sivilisasjonsutslettende. Å hevde at det har gått bra så langt er som å si det samme som en russisk rulett-spiller erklærer spillet trygt etter å ha hørt «klikk» et par ganger.

La oss se på dette fra det russiske perspektivet. Russerne er overbevist om at de må ha like mange atomvåpen som USA eller flere, for å ha en troverdig avskrekking. Plutselig må de samtidig svare på en europeisk opprustning. Signalet vi sender er dermed en invitasjon til russisk atomopprustning og økte spenninger. Risikoen for en feiltolkning eller et uhell øker.

Så kan man spørre seg selv hvordan europeiske atomstyrker i det hele tatt ville sett ut. Må alle 28 EU-ledere trykke på knappen samtidig? Umulig. Skal Frankrike og Storbritannia dele kontrollen over den nasjonale stoltheten, atomvåpen, sammen med Tyskland? Neppe. Skal europeiske land betale for en opprusting av franske og britiske atomvåpen, uten å få noen innflytelse over hvordan slike våpen brukes? Helt sikkert ikke. Et felles, europeisk atomforsvar er ikke bare en dårlig idé, det er ikke gjennomførbart.

Svaret på Europas sikkerhetsproblem er faktisk ganske enkelt. Det handler om penger og våpen. Konvensjonelle våpen. Land som Norge må bruke minst to prosent av BNP, helst mer, på å bygge opp det konvensjonelle forsvaret sitt. Dette vil gi oss evnen til å avskrekke ethvert russisk forsøk på konvensjonell krig, og det vil hjelpe Ukraina med å vinne frem. Dette, sammen med press fra det internasjonale samfunnet, vil danne grunnlaget for en ny nedrustningsavtale mellom USA og Russland.

Russlands tidligere president og nåværende medlem av sikkerhetsrådet i Kreml, Dmitrij Medvedev, uttaler ofte at Russland vil benytte sine atomvåpen dersom de står overfor et nederlag i Ukraina. Russland har også truet med å bruke våpnene dersom NATO-styrker går aktivt inn i konflikten.

Atomvåpen er uten tvil en av årsakene til at NATO ikke har gått inn i Ukraina, sammen med det faktum at Ukraina ikke er NATO-medlem. Men utover dette har atomvåpnene og -truslene til Putin og Medvedev oppnådd forsvinnende lite, og Ukraina kjemper fremdeles tappert. Atomtrusselen er altså et svakt diplomatisk pressmiddel, og dets nytteverdi er desto mindre.

En annen viktig lærdom fra Ukraina-krigen er at det er mulig for en underlegen stat å forsvare territoriet sitt, uten atomvåpen og med langt svakere militære styrker. Dersom Norge ble utsatt for russiske atomtrusler, er det lite som tyder på at vi ville vært svakere stilt utenfor USAs atomparaply. Vi ville fortsatt vært beskyttet av NATOs artikkel 5. Det avgjørende spørsmålet er hvordan våre konvensjonelle styrker ville klart seg. Dersom vi klarer å forsvare oss lenge nok mot russerne til at våre allierte forsterkninger kommer oss til unnsetning, er vi beskyttet.

Sivilisasjonsteori på sviktende grunnlag

Stokke Hougen mener at atomavskrekking skaper maktbalanse i verden. Han viser til Samuel Huntingtons teori om at verden har gått fra å være organisert rundt nasjoner til å være organisert rundt sivilisasjoner, dominert av kjernestater med kjernevåpen. Ifølge denne teorien hindrer atomavskrekkingen kjernestater fra å blande seg i andre kjernestaters anliggende.

Det krever ikke mer enn en halvvåken observatør av nåværende verdenshendelser for å motbevise en slik teori. USA og Europa er tungt involvert i krigen i Ukraina, atomavskrekking til tross. Iran er tungt involvert i den israelsk-palestinske konflikten, israelske atomvåpen til tross. Russland og USA har begge vært involvert i borgerkrigen i Syria. Ingen atomavskrekking hindrer verdens stormakter i å blande seg der de har interesser, og i vår globaliserte verden har stormaktene interesser omtrent overalt.

Stokke Hougen løfter frem den «stabile» grensen mellom Pakistan, India og Kina. Vi ser da av en eller annen grunn bort ifra at det stadig vekk er blodige konfrontasjoner mellom indiske, pakistanske og kinesiske grensestyrker, og at India og Pakistan utkjempet en faktisk krig om Kashmir i 1999, der enkelte estimater tilsier at flere tusen soldater mistet livet. Dette grenseområdet regnes som et av verdens farligste, og kan neppe brukes som et eksempel på atomvåpens stabiliserende kraft.

Et kraftfullt moteksempel er at de verdensdelene som opplever minst mellomstatlig krig, er de verdensdelene der det ikke finnes atomvåpen: Sør-Amerika, Afrika, og Oseania. Disse kontinentene viser at store, dominerende stater som Australia, Brasil eller Sør-Afrika, kan sameksistere med små, militært svake stater som Papua Ny-Guinea, Paraguay og Botswana. Eksempelet Sør-Afrika motbeviser også argumentet om at ingen stat noen gang vil gi fra seg atomvåpen, noe de gjorde samtidig som apartheidregimet falt i 1989.

Atomvåpen skaper ingen tydelig maktbalanse og hindrer beviselig ikke krig. De forhindrer derimot varig fred, og setter oss til enhver tid sekunder unna masseutslettelse. Vi kan ikke stole på at atommaktenes rasjonalitet vil holde for evig, og derfor er den eneste andre løsningen å jobbe for nedrustning.

Det logiske er da å begynne med de statene som har flest atomvåpen, nemlig USA og Russland, som har ti ganger flere atomvåpen (rundt 4500) enn nestemann, Kina (rundt 450). Det kan være positivt å få Kina med på laget i en slik prosess, men det burde ikke være en forutsetning. Først må vi jobbe oss nedover, deretter kan vi snakke om hvordan vi avskaffer de siste våpnene. For å presse USA og atommaktene til forhandlingsbordet er det viktig at alle land, også NATO-land som Norge, signerer FNs atomvåpenforbud.

En verden uten atomvåpen er ikke en utopi, det er bare veldig vanskelig å komme dit. Vi må i det minste prøve.

Les innlegget som startet debatten:

Atombomben som fredsmiddel

DEBATT: Det prates nå høyt om at Europa trenger en selvstendig atomavskrekking mot Russland. Selv om det finnes mange innvendinger mot dette, er atomavskrekking noe NATO må vurdere å styrke.

Skjalg Stokke Hougen