Bård Tufte Johansens soloshow er ikke særlig morsomt

Det er to grunner til at jeg har forventninger når jeg setter meg ned i finsalen på Chat Noir og skal se Bård Tufte Johansens soloshow Prøver å være positiv. Det ene er at Bård Tufte har vært en toneangivende komiker i Norge siden 1990-tallet. Ifølge NRKs anmelder er han helt der oppe med Leif Juster og et par til. En forsøksvis kanonisert komiker, altså.

Den andre grunnen er at seriene hans har fulgt meg i oppveksten. Otto Jespersen var min personlige favoritt i denne ironigenerasjonen, men serier som Lille lørdag, Åpen post og Uti vår hage har vært en bakgrunnsmusikk gjennom livet mitt. Og hvorfor det, hva var det de gjorde? Jeg tror det koker ned til en ting: Selv om generasjonen dyrket ironiens distanse til konklusjoner og tydelige budskap, dyttet de på sitt beste på grensene for hva som var greit å le av.

Kyllingstuntet er kanskje det mest kjente eksempelet, men Bård Tufte og gjengen – i sin primetime som definerende humorgenerasjon – lot harselasen regne over innvandrere, funksjonshemmede og så mange andre. Humoren var frekk, på grensen til krenkende, den lekte med grenser som i dag nok er trukket strammere til – i krenkefryktens navn. For min del var dette, paradoksalt nok, humor i toleransens navn: De vi har respekt for, de kan vi le av. Ja, jeg vet at dette skal handle om Bård Tufte, men se for eksempel O.J. – en utstrakt hånd: Etnisk moro fra Oslo 3.