Bård Tufte Johansens soloshow er ikke særlig morsomt

Det er to grunner til at jeg har forventninger når jeg setter meg ned i finsalen på Chat Noir og skal se Bård Tufte Johansens soloshow Prøver å være positiv. Det ene er at Bård Tufte har vært en toneangivende komiker i Norge siden 1990-tallet. Ifølge NRKs anmelder er han helt der oppe med Leif Juster og et par til. En forsøksvis kanonisert komiker, altså.

Den andre grunnen er at seriene hans har fulgt meg i oppveksten. Otto Jespersen var min personlige favoritt i denne ironigenerasjonen, men serier som Lille lørdag, Åpen post og Uti vår hage har vært en bakgrunnsmusikk gjennom livet mitt. Og hvorfor det, hva var det de gjorde? Jeg tror det koker ned til en ting: Selv om generasjonen dyrket ironiens distanse til konklusjoner og tydelige budskap, dyttet de på sitt beste på grensene for hva som var greit å le av.

Kyllingstuntet er kanskje det mest kjente eksempelet, men Bård Tufte og gjengen – i sin primetime som definerende humorgenerasjon – lot harselasen regne over innvandrere, funksjonshemmede og så mange andre. Humoren var frekk, på grensen til krenkende, den lekte med grenser som i dag nok er trukket strammere til – i krenkefryktens navn. For min del var dette, paradoksalt nok, humor i toleransens navn: De vi har respekt for, de kan vi le av. Ja, jeg vet at dette skal handle om Bård Tufte, men se for eksempel O.J. – en utstrakt hånd: Etnisk moro fra Oslo 3.

Jeg forventet vel og merke ikke samme attitude fra Bårde Tufte i dag. Men jeg var nysgjerrig: Hva vil han, hva er prosjektet, hvordan skal Prøver å være positiv være med på å forme et mer spennende Norge? Det viste seg at svaret var ganske tomt: Her var det mange ganske litt morsomme vitser, men det var absolutt ingenting mer enn det.

Jordbær og sommerfugler

Prøver å være positiv har en alvorlig innpakning – det handler om problemer i tre generasjoner: Bård Tuftes egen rotete oppvekst, som endte med at han ikke kom inn på videregående skole i Skien og måtte ta et år som støvsugerselger. Hans sønn, som rotet seg bort i feil miljøer og betydelige mengder marihuana, og til slutt faren, som får Alzheimers i sine siste leveår.

Faren er et forbilde for sønnen: Han hadde evnen og viljen til å se det positive. Hvis han spiste et jordbær, nøt han det ettertrykkelig. Hvis han så en sommerfugl, kommenterte han det. Hvis potetene på aldershjemmet var harde, nevnte han de gode ertene. Når ungdommen Bård Tufte sleit, ga faren ham tid, omsorg og støtte. Så dør faren – plogen i familien – og Bård Tufte står overfor et valg: bli gretten gubbe, eller bli positiv.

De personlige refleksjonene får rom i forestillingen. Bård Tuftes følelser får rom. Slik markerer showet en fortsettelse av overgangen fra ironigenerasjon til et tyngre, personlig alvor: Her utforsker komikeren sitt eget sjelsliv live foran publikum. Men hvor sterkt blir det, og hvor spennende, egentlig?

For meg oppleves Bård Tuftes refleksjoner mest som livsvisdom på floskelstadiet: Tenk positivt. Ta vare på dem rundt deg. Bikkja di kommer til å dø, det er naturlig. Dette er mest søtt, ikke veldig interessant, og ikke særlig lærerikt. Og hvor sant er det egentlig at man bør legge vekt på det positive? Tja, det får vel hver og en dømme selv, men for min del føles det som et dårlig råd: Selv om man kan komme langt med normal sivilisert oppførsel og positivitet, bør vi vel i kjernen av livene våre være ærlige, ikke positive. «Kjenn deg selv» – uttrykket stammer fra en person med større filosofisk tyngde enn Bård Tufte.

Totalt uten ubehag

Men Bård Tufte er sjølsagt ikke bare ute etter livsvisdom: Inne i den mer seriøse innrammingen tyter det ut et betydelig kreativt oppkomme av vitser, snedige formuleringer og finurlige betraktninger. Salen ler. Publikum reiser seg. Kritikerne applauderer. Dagsavisen triller en femmer og Aftenposten en femmer. Det er «jaggu bra at denne fyren er betingelses­løst morsom», skriver NRKs kritiker, som høyner og triller en sekser.

Ja, det er vel morsomt, og her ser vi tråden fra ironigenerasjonens tilnærming til samfunnet: Bård Tufte vitser om å lage tog for ulike grupper som trenger det. Innvandrergutter. Tjukke damer (det blir krevende, de har riktignok godt av å gå i tog, men man må ha med Kvikklunsj og passe på å stenge Baker Hansen for anledningen). Samer. Funksjonshemmede. Helst tjukke, funksjonshemmede samer. Han vitser om jakkene som sønnen hans blir frastjålet – presumptivt av en somalisk 15-åring. Og om transpersoner i herregarderoben.

Alt dette, som så smått berører politiske spørsmål eller verdidebatter, behandles på uforpliktende, ironisk vis, med en tone som sparker litt i alle retninger og unndrar seg ansvaret for de fleste mulige tolkninger. Jo nærmere vi kommer saker som brenner litt i vår woke tidsalder, desto høfligere blir vitsingen. Det eneste Bård Tufte klarer å si om «melaninrik», er at det er et positivt ord. Han ønsker transpersoner hjertelig velkommen i herregarderoben og håper de kan ta med seg litt av den kvinnelige supporterkulturen – det er smart formulert og vittig, salen humrer, men det er totalt uten edge. Det er kjedelig. Tenk på hvordan en komiker som Ricky Gervais – for å ta en annen middelaldrende hvit mann – turnerer lignende temaer: Når jeg ser Gervais, gapskratter jeg mens jeg ser litt flaut rundt meg – er dette egentlig greit?

Bård Tufte mangler en politisk posisjon. Han vil ingenting. I den personlige delen av showet har han et budskap: Vær positiv. Men i det politisk er han kun en ironiker. Det er merkelig hvor passé det føles. Jeg tenker på de digge damene på besøk hos Gauteshow. Det er usaklig, harselerende og unndrar seg konklusjoner, men det er ubehagelig. Gaute Berg Næss og Snorre Monsson utfordrer komfortsonen vår. Det gjorde også ironigenerasjonen på sitt beste, og en Otto Jespersen utfordret oss mer og mer. Det gjør ikke dagens Bård Tufte.

Redd for å tråkke på tærne?

Hva skal vi med denne humoren? Hva vil Bård Tufte Johansen med Norge? Fint lite, får jeg inntrykk av. Det er som om de politiske vitsene svever i en slags boble: De er med fordi de er litt morsomme, fordi salen ler av dem, ikke fordi de kobler seg på resten av samfunnet. Bård Tufte provoserer ikke en sjel. Han starter ingen debatt. De eventuelle implisitte budskapene er så kjedelige at jeg egentlig ikke orker å nevne dem: toleranse og inkludering.

I et TV2-intervju tidligere i år forteller Otto Jespersen om hvordan humoren har endret seg med tanke på takhøyde for provokasjoner og kontrovers: «Jeg ser tilbake på karrieren min med glede, men tenker samtidig at dagens klima i TV-bransjen har endret seg veldig, slik at en fyr som meg ikke har noen plass der lengre.» At slik humor, og han selv, ikke får særlig sendetid nå, handler ifølge Jespersen «mer om kanalenes redsel for å tråkke noen på tærne».

Ikke vet jeg. Og jeg mener selvfølgelig ikke at alle må kjøre på med drøye jødevitser eller brenne bibler og flagg, som O.J. gjorde. Jeg kjenner bare at den helt frakoblede ironiske tilnærmingen til politikk har mistet all luft i ballongen: Nå trenger vi humor som vil noe, som sparker, fornærmer og utfordrer oss, som tar oss ut av komfortsonen og skaper ubehag. Da blir det mer spennende, og det blir mye, mye mer morsomt. Alt dette mangler Bård Tufte Johansen i Prøver å være positiv. Resultatet er et show som ikke er spesielt viktig – eller særlig morsomt.