DEBATT

Støttemarkering for Memorial utenfor den russiske ambassaden i Warszawa i november 2021.
Støttemarkering for Memorial utenfor den russiske ambassaden i Warszawa i november 2021.

Norsk svikt i førstelinjen mot krig

DEBATT: Et viktig bidrag til at krigen tar slutt, er å ruste opp støtten til de som står i frontlinjen for demokrati og menneskerettigheter i Russland og Belarus.

Publisert Sist oppdatert

For tredje år på rad deles Nobels fredspris ut til en av menneskerettighetenes frontkjempere. Denne gangen går prisen til aktivist, forfatter og politisk fange Narges Mohammadi fra Iran. I 2021 var det journalister som fikk prisen, og i 2022 var det sivilsamfunnet i Ukraina, Belarus og Russland. En mektigere opptakt til markeringen av 75-årsdagen for menneskerettighetserklæringen 10. desember, kan man knapt tenke seg.

Felles for fredsprisvinnerne disse tre årene, er at de er personer som tar ansvar for å opprettholde prinsippene i menneskerettighetserklæringen. De tar enorm personlig risiko og betaler også høye kostnader. De representerer bevegelser og menneskerettighetsmiljøer med modige enkeltmennesker og utsatte familier.

I grell kontrast til deres kamp, lyser tallene rødt på demokratiindeksen fra den amerikanske tenketanken Freedom House. Det er nedgang i land som kan kalle seg demokratier. Høyrepopulistiske og nasjonalistiske partier vinner valg midt i Europa. Russlands angrepskrig i Ukraina fører til enorme lidelser. Gamle konflikter vekkes til live igjen i Russlands naboregioner. Brutaliteten i Israel-Gaza-konflikten viser internasjonal handlingslammelse. Forsvaret for menneskerettighetene står midt i en enormt vanskelig tid. Det krever mer fra norske myndigheter enn signalpolitikk i form av uttalelser og bekymringer. Det krever praktisk handling.

I Norge er vi stolte av våre demokratiske tradisjoner, og vi er ivrige pådrivere for å fremme demokrati og menneskerettigheter internasjonalt. Men når skyggene fra utviklingen i verden sakte, men sikkert brer seg inn over Norges grenser, holder det ikke å forsvare menneskerettighetene «der ute». Vi er bekymret for Norges restriktive tilnærming når det gjelder å gi visum til menneskerettighetsforsvarere, journalister og andre som kjemper i førstelinjen for menneskerettighetene.

Visum betyr liv eller død

Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022, har Norge strammet betydelig inn på utstedelsen av Schengen-visum til russiske borgere. Schengen-regelverket åpner for unntak for menneskerettighetsforkjempere, journalister, dissidenter og andre utsatte grupper. Dette er en mulighet Norge i stor grad velger ikke å benytte seg av. Fleksible visum er helt uvurderlige for personer som ikke ønsker å flykte, men heller bli værende for å kjempe videre. For disse er det viktig å kunne reise raskt dersom sikkerhetssituasjonen krever det, det er viktig at de kan opprettholde kontakten med internasjonale miljøer, og ikke minst må de kunne å informere verden om hva som foregår i deres hjemland. For mange betyr disse visumene liv eller død, og forskjellen på å måtte søke asyl eller å kunne fortsette arbeidet.

Flere av våre kolleger får avslag på visum selv for å delta på enkeltkonferanser. Andre får tilmålte tre dager, på tross av at de for eksempel jobber i fredsprisvinnerorganisasjonen Memorial. Som en av våre kolleger sa det: «Dere har heiet på oss mens vi har kjempet mot et av verdens mektigste regimer. Når vi trenger dere nå, stenger dere oss inne så han langsomt kan ta livet av oss.»

Helsingforskomiteen har i flere tiår jobbet med det sivile samfunnet i Russland. Vi har et stort nettverk av modige mennesker hvor mange har valgt til å bli og fortsette sitt arbeid. De jobber i en svært vanskelig og fiendtlig situasjon, i isolasjon og under statlig sensur. Mange av dem er erklært som «utenlandske agenter», de rammes av stadig nye restriksjoner og kan bli arrestert når som helst. 

Skeive kolleger som jobber med lhbtiq+-personers situasjon rammes også av kriminaliseringen av lhbt-bevegelsen, og risikerer nå mange år i fengsel. Likevel velger mange å bli, fordi det er nå de trengs mest. Når verdiene snus på hodet og forvrenges, når svart blir fremstilt som hvitt, og ondskap som godhet, trenger vi at noen passer på verdiene i menneskerettighetserklæringen. Fleksible visum er den forsikringen de trenger for å kunne bli og jobbe i Russland.

Norge har tidligere hatt en god visumpraksis overfor menneskerettighetsforsvarere fra Russland. Flerårige visum sikret god internasjonal kontakt, nettverksbygging, forutsigbarhet og trygghet. Nå står de samme menneskene alene igjen. FNs spesialrapportør for Russland, Mariana Katzarova, har flere ganger oppfordret Schengen-land til å sikre sivilsamfunnsaktører fra Belarus og Russland visum slik at de kan reise raskt.

Andre land får det til

Vi vet at det finnes alternativer til Norges restriktive politikk. Tyskland, Litauen, Tsjekkia og andre land har funnet måter å tilby visum med mulighet til å bo, jobbe og ha bankkonto. En slik praksis betyr at folk ikke bare har en sikkerhetsventil, men den gir også mulighet for organisasjoner som er under angrep i Russland, til å etablere seg og fortsette virksomheten utenfor landet.

Norge tilbyr ingen slike muligheter. Har man behov for i en periode å være ute av landet, er det å søke asyl det eneste alternativet. Og gjør de det, opplever de nye utfordringer med lang behandlingstid og usikkerhet om asylsøknaden behandles i det hele tatt. I dag sitter det svært ressurssterke menneskerettighetsforsvarere på mottak, klare til å fortsette arbeidet sitt i Russland og Belarus.

Avslagene på visumsøknader referer til manglende «returforutsetninger». Det virker som om begrunnelsen er frykt for økt immigrasjon. Vi har også opplevd at justisministeren har avvist dialog om fremme av beskyttelse av menneskerettighetsforsvarere. Et viktig norsk bidrag til at krigen tar slutt, er å støtte likesinnede som står i frontlinjen for demokrati og menneskerettigheter i Russland og Belarus.

I dag er det 75 år siden verdenssamfunnet vedtok den internasjonale menneskerettighetserklæringen. Norge må bruke jubileet til å vise at festtalene også kan omsettes i handling. Vi må gi fleksible visum og strekke oss langt for å tilby beskyttelse til dem som står i førstelinjen i forsvaret av prinsippene i erklæringen.

Powered by Labrador CMS