Hvordan vil koronakrisen kunne påvirke norsk politikk i årene fremover?

Tiden etter at regjeringen den 13. mars innførte kriselov for å møte koronaepidemien har vært uten sidestykke i moderne tid.

Siden har det vært stengte grenser, konkurser og arbeidsledighetstall som vi knapt har sett siden krigen. I takt med at transport og handel har stilnet har oljeprisen, vårt viktigste levebrød, kollapset til et historisk bunnivå.

Det har også klimautslippene. Slik har de aller mest radikale målene i klimasaken, som klatret til topps på den politiske agendaen i året som gikk, plutselig blitt en realitet. Mens noen vil si at krisen fremhever både behovet for internasjonalt samarbeid, mener andre at den viser behovet for å hegne om nasjonalstaten. Samtidig ser vi at Norge er blant de landene som klarer seg best i krisen.

Som i alle kriser er det meste foreløpig uklart, sprikende og uvisst. Det eneste som er sikkert er at koronaepidemien utfordrer oss til på nytt å ta stilling til hvordan vi ønsker at samfunnet skal organiseres i årene som kommer.

Minerva har spurt et knippe sentrale samfunnsaktører hvordan de tror koronakrisen vil kunne påvirke norsk politikk i årene som kommer.

Trygve Svensson, leder for Tankesmien Agenda

«Jeg ber en stille bønn for klimasaken og om at et rettferdig grønt skifte blir et viktig tema i valgkampen i 2021.»

Kriser skaper ofte kortsiktig oppslutning om de som styrer. Det ser vi til og med i USA, hvor Trump som mildt sagt er lite egnet for å lede landet gjennom en pandemi, likevel nå har økt oppslutning.

I Norge er det lett å tenke at vi også på sikt vil få økt oppslutning om de såkalte styringspartiene. Det er ikke usannsynlig i en tid hvor folk blir bekymret for både helse og økonomi. Her er vi jo velsignet med ganske mange partier som kan sees som styringspartier. Arbeiderpartiet skiller seg ut som det partiet som har sittet lengst, mer enn dobbel så lenge som noen av de andre med regjering i vår moderne historie. Deretter har Senterpartiet og Høyre vært omtrent like lenge i regjering. Men også Venstre, KrF, SV og FrP har flere års regjeringserfaring.

Regjeringens «track record» med rullerende statsråder med ansvar for beredskap og justis kommer nok til å bli et tema, og også et problem for Erna Solberg når vi skal oppsummere. Solberg sa til VG i 2019 at hun håpet Kallmyr, den siste fra FrP «ville fylle posten ikke bare til 2021, ved neste valg, men frem til 2025.» Han ble vel sittende et halvt år. Vi har hatt 8 justisministre på 7 år. Og det fra en regjering som gikk til valg på å styrke beredskapen etter Gjørv-kommisjonen. Men dette tror jeg heller det blir en debatt om når den intense fasen av krisen er over.

Når det gjelder fremtiden i norsk politikk er det ikke lett å spå, men jeg tror de underliggende trendene kan spille like stor rolle som koronakrisen. Som vi vet var det jo et flertall av velgerne som ville skifte ut Erna Solberg allerede i 2017, men på grunn av mandatfordelingen og fremgangen til Rødt og MDG fikk Høyre og FrP akkurat berget makten. I 2019 fikk du det store skiftet, og Høyre og FrP mistet nærmest alle regioner og kommuner. Når krisen er over kan disse trendene, som handler om bekymring for sentralisering, klima og økt ulikhet fort komme tilbake og bli viktige.

Det koronakrisen viser helt overordnet er betydningen av sterke fellesskap og den norske modellen. Her har venstresiden et stort sakseierskap som nok kan spille en rolle. Vi ser hvor viktig det er at vi stiller opp for hverandre, og ingen kan lenger si at venstresiden ikke bryr seg om næringslivet, etter at Stortinget har sørget for å styrke flere av krisepakkene.

MDG inngår jo i flere ganske vellykkede sentrum-venstre konstellasjoner nå, for eksempel i Oslo som har vært svært fremoverlente i krisehåndteringen. Jeg tror det samarbeidet vil gi mersmak også fremover. Så ber jeg en stille bønn om at et rettferdig grønt skifte blir et viktig tema i valgkampen i 2021.

Bernt Aardal, valgforsker og professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo

«Med krisen har Senterpartiet fått ammunisjon til neste valgkamp i saker som beredskap og selvforsyning.»

Vi står overfor en periode uten sidestykke, som noen sidestiller med krigen.

Selv om det ikke er helt sammenlignbart – da hadde vi jo en ytre tydelig fiende som vi ikke har nå – vekker det noen tanker. Krigsperioden hadde stor påvirkning på norsk politikk.

Generelt er det slik at man i krisetider slutter rekkene, og at partier som i utgangspunktet er uenige prøver å komme frem til felles enighet. Selv om mindretallsregjeringen er avhengig av å få støtte fra opposisjonen, tror jeg ikke det hadde vært annerledes selv om vi fortsatt hadde hatt en flertallsregjering.

Vi vet jo ikke hvor lang tid dette tar, så det blir litt spekulativt å forutse hva konsekvensene blir på lengre sikt. Men jeg tror ikke norsk politikk nødvendigvis blir helt annerledes etter denne krisen.

Akkurat nå virker det som at alle har blitt sosialdemokrater. Men jeg tror det etterhvert vil komme en diskusjon langs den tradisjonelle høyre/venstre-aksen om hvem som skal ta regningen. Det ser man elementer av allerede fra ytre venstre (Rødt og SV), med advarsler om at ordningene/krisepakkene kan misbrukes. Statlig inngripen kan heller ikke fortsette som den er nå. Det kommer nok til å komme en debatt om forholdet mellom statlig inngripen og markedskrefter ganske fort.

Nasjonal autonomi versus globalisering har vært en aktuell problemstilling i lang tid. Med krisen har Senterpartiet fått ammunisjon til neste valgkamp i saker som beredskap og selvforsyning. Og denne debatten kommer til å bli sterkere fremover. Oljefondet og Norges unike utgangspunkt til å håndtere krisen gjør nok at det også blir mer fokus på bistandspolitikk fremover. Jeg er imidlertid mer usikker på hva som skjer innen felt som innvandringspolitikk, klima og miljøspørsmål.

Selv om mange mener dette er en historisk mulighet for MDG å bygge opp samfunnet på nytt, så tror jeg det kan bli en utfordring å få oppslutning om en politikk der man øker klimaskatter og legge begrensning på bedrifter, som lett kan komme i konflikt med målet om gjenoppbygging. Svakheten for MDG at de bare har en fot å stå på. I perioder der arbeidsledigheten stiger blir det dessuten tyngre å drive miljøkamp.

Særlig det siste året har det vært mye press på landbruket om CO2-utslipp og at det tradisjonelle norske landbruket, med kyr og sauer ikke er klimamessig holdbart. Dette blir mye enklere for Senterpartiet å slå tilbake på nå.

Vi ser allerede antydninger til at velgere flokker opp om de store partiene. Fokuset blir en form for gjenoppbyggingsfase. Uten å dra det for langt, så er det litt tilsvarende fokus som etter krigen, der det ikke var rom for særlig annet. Men det kan også tenkes at det at de store partiene styrkes gjør at også andre partier vil kunne slite. Det gjelder SV og Rødt, som har vunnet sine velgere fra Ap. Venstre og KrF sliter også med å markere seg, og det ser ikke ut til å få fordel av økt støtte til Høyre og regjeringen. Med tanke på hvordan de ligger i forhold til sperregrensen har de et svært dårlig utgangspunkt.

Kristin Clemet, leder i tankesmien Civita

«Noen partier vil, i hvert fall på kort sikt, styrke seg, mens andre partier taper. Men jeg tror, alt oppsummert, at det norske politiske landskapet ikke vil bli vesentlig rystet av koronakrisen.»

De politiske konsekvensene av koronapandemien vil avhenge av hvor lenge krisen varer, hvilke helsemessige og økonomiske konsekvenser den får og av hvilke land og regioner vi snakker om. I noen land kan koronakrisen få svært dramatiske følger.

Det er grunn til å tro at de nordiske land, sammen med enkelte andre land, vil være de landene som, alt tatt i betraktning, håndterer krisen best, og som derfor vil oppleve de minst dramatiske konsekvensene. Samtidig er det grunn til å tro at noen temaer vil få økt oppmerksomhet i den politiske debatten også i Norge. Det vil antagelig gjelde spørsmål knyttet til globalisering vs. regionalisering/nasjonalisering, beredskap og selvforsyning, stat vs. marked og privat sektor, og behovet for trygg ledelse

På kort sikt vil samtidig temaer som klima og sentrum/periferi kunne komme mer i bakgrunnen, og det vil være andre temaer som også kan bli svært sentrale, som for eksempel digitalisering og personvern, men som neppe vil få store konsekvenser for den politiske situasjon.

En krise kaller på alvor, trygg ledelse og helhetlig styring. Styringspartier og brede partier som klarer å avveie mange hensyn, vil derfor komme bedre ut enn sektorpartier, og populisme vil i hvert fall midlertidig tape.

Så langt i krisen kan mye tyde på at borgerlig side, men bare på grunn av Høyre, vinner på velgernes ønske om trygghet og godt lederskap – mens venstresiden (eller rødgrønn side) er på offensiven i de sakene som er aktualisert: Senterpartiet har høy troverdighet når det gjelder selvforsyning. Opposisjonen forbereder angrep på regjeringen på grunn av for dårlig beredskap. Arbeiderpartiet vil la staten spille en større rolle i «gjenoppbyggingen» av Norge og i det grønne skiftet. Ytre venstre mener at kapitalismen, liberalismen og markedsøkonomien har spilt fallitt, og at staten må spille en større rolle – og det er økt motstand mot internasjonal handel og globalisering.

En del av disse trendene, for eksempel knyttet til svekket internasjonalt samarbeid og handel og mer nasjonalisme («America first») så vi også før koronakrisen inntraff, og de kan bli forsterket nå. Det interessante med disse sakene er imidlertid at de i høy grad kan vendes og sees fra et motsatt perspektiv: Det blir økt behov for internasjonalt samarbeid. Krisen har vist hvor viktig privat sektor og næringslivet er. Staten hadde aldri hatt ressurser til å redde næringslivet uten at vi over lang tid hadde hatt et lønnsomt næringsliv. Det er ikke markedet som gjør at vi mangler munnbind. Hadde staten etterspurt munnbind, hadde markedet levert det.

Listene kan forlenges. Poenget er å illustrere at de sakene eller temaene som nå kan få økt oppmerksomhet, på mange måter kan plasseres inn på den tradisjonelle høyre/venstre-aksen, og at det i stor grad vil være opp til de politiske aktørene hvordan mulighetsrommet benyttes. På de politiske ytterkantene vil det bli tatt til orde for radikale forandringer, mens det brede sentrum sannsynligvis vil være enig om moderate justeringer av politikken: Vi bør gjøre oss mindre avhengig av Kina som leverandør av medisiner, men dette betyr ikke at vi skal slutte å handle over landegrensene eller svekke det internasjonale samarbeidet.

Målinger tyder på at borgerlig side kan være i ferd med å bli konkurransedyktig i kampen om regjeringsmakten i 2021. Det er i hvert fall ikke en kamp som er tapt i utgangspunktet. Dette – sammen med muligheten for at Ap, SV og Sp også kan bli avhengig av Rødt og/eller MDG – kan gjøre at vi får en mer spennende valgkamp enn mange for kort tid siden spådde.

Jeg tror, alt oppsummert, at det norske politiske landskapet ikke vil bli vesentlig rystet av koronakrisen. Men noen partier vil, i hvert fall på kort sikt, styrke seg, mens andre partier taper. Hvilken side som til slutt vinner valget i 2021, vil blant annet avhenge av hvor sterke Høyre og Arbeiderpartiet blir og hvilke av småpartiene som kommer over sperregrensen.

Koronakrisen og den økte oppmerksomheten på visse saker og temaer som springer ut av den, gir politiske muligheter til både «rød» og «blå» side. Men det koronakrisen nok en gang også har lært oss, er at det alltid skjer noe uventet, og at uventede hendelser og kriser, på marginen, kan avgjøre valg. Det er ikke sikkert at dette er den siste uventede hendelsen vi opplever før valget i 2021.

Ingrid Wergeland, forlagssjef i Forlaget Manifest

«Politisk forandring er ingen naturlov, men resultat av interessekonflikter og kampkraft. Det har ikke pandemien endret.»

Det som vil bli stående igjen er markedets utilstrekkelighet til å organisere samfunnet for det beste for alle. Til det trenger vi en demokratisk stat som har et godt grep om sentrale områder i samfunnet. Markedets usynlige hånd sikrer lønnsomhet for de som produserer uendelig med plastbadeleker, men ikke livsnødvendige munnbind eller reagensrør. Dette kommer til å prege politiske preferanser framover.

Det er tre sektorer i samfunnet hvis erfaringer bør bli stående i ettertiden. Det gjelder helsevesenet, landbruket og beredskap. Styrken i at helsevesenet er organisert gjennom fellesskapelige ordninger heller enn kommersielle og privateide gjør det langt enklere, billigere og mer effektivt å styre. USA er et skrekkeksempel på det motsatte, mens spanske styresmakters overtakelse av private sykehus viser hvordan myndigheter kan sette mennesker foran markedet når det gjelder.

Norsk landbruk har en langt lavere selvforsyning enn hva som er bærekraftig. Det er heller ikke praktisk å være avhengig av importert soya til kraftfôr i en tid med internasjonal uro. For å sikre matsikkerhet og befolkningens matbehov, må landbruket legges om slik at vi får en reell selvforsyning, basert på mer bruk av de ressursene vi har naturlig, slik som gras og korn. Dette vil kreve omfattende endringer i hvordan landbruksstøtten fordeles. Slik kan vi sikre bruken av de naturlige ressursene vi har tilgang på, og ikke bare belønne de store volumene av produksjon.

Slik vi bruker milliarder på Forsvaret, selv om vi ikke forventer en krig, må beredskapen i helsevesenet være optimal, selv når vi ikke forventer neste pandemi eller annen type helsekrise. Dette vil føre til en rekke «ulønnsomme» sengeplasser eller bemanninger, men denne type forsikring kan ikke regnes i bedriftsøkonomiske termer. Derfor er det på høy tid å forlate den innsatsstyrte finansieringen av helsevesenet.

Endringene miljøbevegelsen krever er varige og framtidsrettede, mens situasjonen vi er i nå framstår som umiddelbar og «her og nå». Samtidig har krisepakkene både her til lands og internasjonalt vist at om det finnes politisk vilje, finnes det også penger og handlekraft. Staten er tilbake, og miljøtrusselen kommer aldri til å bli håndtert av markedet.

Miljøbevegelsen vil i all nær framtid kunne si: Jo, dette har vi råd til. Nei, dette inngrepet er ikke for totalitært. Her har miljøbevegelsen fått noen velfortjent sterke kort på hånda. Politisk forandring er ingen naturlov, men resultat av interessekonflikter og kampkraft. Det har ikke pandemien endret.