Fra kvinnelig hysteri til fredsprisens muse

Vi liker å tro at hele verdens øyne ser spent mot Norge denne andre desemberhelga. Det er nok en nyansert sannhet. Når Nobels fredspris i disse dager deles ut i Oslo rådhus og feires med bankett på Grand Hotel og fredspriskonsert i Oslo Konserthus, ser mine øyne mot Østerrike. For der levde en kvinne hvis store lidenskap skulle skape hele fundamentet for den noble fredsprisinstitusjonen.

Den norske Nobelkomite valgte i år å gi Nobels fredspris til Maria Ressa og Dimitrij Muratov for deres innsats for og forsvar av pressefriheten og ytringsfriheten. I henholdsvis Filippinene og Russland har de tatt opp hver sin kamp for ytringsfriheten som en grunnleggende forutsetning for demokrati og varig fred, mens de selv har stått i direktesendte drapstrusler, trakassering, vold og drap. Seks av Muratovs medarbeidere i avisen hans Novaja Gazeta er blitt drept grunnet deres arbeid i den maktkritiske avisen. Ressa har som sjef for Rappler, et digitalt mediehus for undersøkende journalistikk og dokumentering av falske nyheter, på to år fått hele ti arrestordrer på seg.

Nobelkomiteen uttaler at Ressa og Muratov mottar prisen som representanter for alle modige journalister som står opp for dette idealet, i en verden hvor falske nyheter og manipulasjon av det offentlige ordskiftet gir stadig trangere kår til demokrati, presse- og ytringsfrihet – og dermed til sannhet. Og nettopp kampen om sannheten forbinder dagens fredsprisvinnere med mange av deres forgjengere, blant annet prisens egen muse og første kvinnelige mottaker, hvis liv er en historie verdt å kjenne. Å synde gjennom stillhet ble uaktuelt også for Bertha von Suttner da hun fant seg selv midt i dramaet av den tyrkisk-russiske krigen i Kaukasus i 1877-78.

Møtet med Nobel

To møter med to ulike menn skulle få stor betydning for den østerrikske kvinnens liv. Født inn i en lite bemidlet adelig familie, var det ikke en hverdag i Wiens sosietetssalonger som ventet henne, men et engasjert yrkesaktivt liv og en offentlig rolle utenom det vanlige for kvinner av hennes tid. Men først var det arbeidet som guvernante og sekretær. Som guvernante hos industriherren Karl Freiherr von Suttner oppsto et kjærlighetsforhold mellom henne og hans sønn. Forholdet mellom Bertha og den syv år yngre Arthur ble ikke tolerert og hun måtte forlate familiens hjem, dog fikk hun hjelp til å skaffe seg en ny stilling, denne gangen som privatsekretær i Paris.

Knappe to uker tilbragte hun i Paris før omstendighetene igjen ville det annerledes. Men de må ha satt spor, både for henne og for hennes arbeidsgiver, Alfred Nobel, for et livslangt vennskap skulle følge. Nobel ble tilbakekalt til Sverige og i mellomtiden reise Bertha tilbake til Wien og giftet seg med sin Baron von Suttner, som med det ble arveløs. Uten sted å oppholde seg i Østerrike og uten aksept reiste de to til Georgia, hvor de ble værende i over 8 år. Det var her hun begynte å skrive og det var her hun ble vitne til scener så forskrekkende og langt fra den sannheten hun kjente til gjennom de vakre straßer og boulevarder i Wien og Paris.

«Friedensbertha»

Men hvem ville høre en kvinne rope om fred i et nasjonalistisk opphetet Europa? Tidsbildet som blir tegnet av henne er lite flatterende, hvor hun blir fremstilt som en tåpe og utopist, hennes avsky for krigens brutalitet avskrevet som rent kvinnelig hysteri. Stefan Zweig beretter om et møte med henne hvor hun rett ut skrek høyt på gaten «Menneskene forstår ikke hva det er som skjer. Hvorfor gjør dere ikke noe unge folk? (…) La ikke alltid oss få gamle damer gjøre alt, oss som ingen hører på». Men de kalte henne allerede «Friedensbertha» og skrikene ble hørt til slutt. Hun levde ikke under ekstreme forhold som dagens prisvinnere, skånet for den verste overvåkningen og regelrette volden, men hun måtte likevel stå opp for sitt eget rykte, fullstendig klar over hvordan hun ble oppfattet, men likefullt overbevist om å fortsette kampen for sin hjertesak og sannhet. Slik gikk hun fra å være en skrikende skrulle til å bli en av de mest prominente politiske journalister i sin tid.

Fredsbevegelsens fremste kvinne

I 1889 ga hun ut boken Ned med våpnene, om krigens menneskelige ofre og lidelser, et viktig stykke antikrigslitteratur fortsatt i dag. Bare fem år etter utgivelse var boken oversatt til over 15 språk og utgitt i 37 opplag på de tyskspråklige forlagene alene. Lev Tolstoj skrev begeistret at etter Onkel Toms hytte av Harriet Beecher Stowe ble slaveriet avskaffet, etter Ned med våpnene vil man avskaffe krig. Suksessen var et faktum og von Suttner ble som eneste kvinne leder av den østerrikske fredsbevegelsen, men hun hadde fortsatt mange å overbevise.

En kan avskaffe krig på et åndelig nivå, men hva hjelper det om krigens våpen fortsatt blir produsert? Og hva med i dagens teknologiske samfunn, hvor bare definisjonen av hva et våpen er og hvordan det kan brukes, er i stadig utvikling, fremfor avvikling? Krig er ikke lenger noe som kun foregår på slagmarken, men også noe som berører vanlige folks hverdagsliv. Eksempelvis med teknologigiganter som Facebook og Spotify med investeringer i milliardklassen i selskap som driver med avansert våpenteknologi. Det er et mer avansert bilde på krig og fred enn det Bertha von Suttner måtte forholde seg til, men også bevis på at kritiske røster fortsatt må kreve sin plass i samfunnet, fordi fred er ferskvare. Eller som årets vinner Maria Ressa uttaler om de hinder hun blir møtt med i sitt sannhetssøkende arbeid: «Når de ikke kan drepe oss, bruker de loven som våpen.»

Grunnlag for EU og FN

I den østerriksk-tysk-tsjekkiske TV-filmen Eine Liebe für den Frieden (Med en kjærlighet for freden) fra 2014, fremstilles det som om både von Suttner og Nobel forble plaget av den begrensede tiden de fikk i hverandres nærvær og potensielt ulevd kjærlighet. Om det stemmer at det var deres livs største feilgrep eller om det kun er en filmatisk overdreven romantisering skal jeg ikke spekulere videre i, men et usedvanlig tett bånd må ha oppstått mellom de to menneskene, og akkurat det finnes dokumentert gjennom de nærmere hundre brev dynamittoppfinneren og pasifisten utvekslet. Mon de må ha skrevet om noe mer enn krig og fred? Eller så tok von Suttner Nobels oppfordring meget seriøst da han ba til henne:

«Belær meg, overbevis meg, og så skal jeg gjøre noe stort for bevegelsen.»

Alfred Nobel døde i 1896, etter hans testamente ble Henri Dunant den første mottaker av Nobels fredspris i 1901 som grunnlegger av Røde Kors. I sin tale bukket han for baronessen Bertha og sa: «Denne prisen, madame, er ditt verk.» Noen få år senere, i 1905, fikk hun selv prisen tildelt, og sin tale brukte hun på å presentere noen programpunkter, blant annet et initiativ om en fredsunion mellom alle stater, som hun første gang la frem allerede i 1892 – en Europatanke og visjon som både EU og FN ble bygget videre på.

Bertha von Suttner døde 21. juni 1914. Syv dager senere falt skuddene i Sarajevo og første verdenskrig var et faktum.

«Når man tenker på mennesker som kunne hatt det i sin makt å heise hvite flagg, men velger å ikke gjøre det, er det til å skjelve av.»