Hvordan havner en streit biolog med sandaler og shorts i noen av samtidens mest betente diskusjoner?

Glenn-Peter Sætre (f. 1965) bestemte seg for å bli evolusjonsbiolog da han leste Richard Dawkins’ bok The Blind Watchmaker som matematikkstudent. Dawkins er selv evolusjonsbiolog – og i boken viste han frem for Sætre alle de grunnleggende spørsmålene som evolusjonsforskningen ikke bare allerede hadde besvart, men som den også kunne besvare.

Det var spørsmål Sætre selv ville være med og finne svarene på. Slik endret matematikkstudenten sitt faglige beite, godt hjulpet av en sterk dragning mot naturen og dens sammensetning. Og dragningen mot naturen har han hatt siden han var gutt. Den gang handlet dragningen i første rekke om fugletitting – og om «å krysse av de 300», som altså betyr å observere 300 fuglearter i Norge.

Minervas utsendte har selv vært en ivrig fugletitter. Når man tenker over det, er det en både besynderlig og vidunderlig aktivitet: Målet er kun å observere en organisme i sitt naturlige habitat – og glede seg over at man får ta del i dens liv gjennom observasjon. Sætre tror fugletitting hovedsakelig handler om samling; at alle fuglene man observerer og møysommelig krysser av på skjemaet, egentlig handler om en slags samling av observasjoner. Han legger til, som evidens for samlerhypotesen, at det jo da også nesten bare er gutter som har denne interessen.

Og vipps, så var vi kommet til kjønn.

En ukontroversiell akademiker i kontroversielle debatter

I det biologiske fagmiljøet har Sætre gjort seg internasjonalt anerkjent innenfor forskning på artsdannelse og kjønnskromosomenes evolusjon – kanskje ikke overraskende med spurver som modellorganisme –, og i 2003 ble han da også professor i evolusjonsbiologi på Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.

Denne fagbakgrunnen har trukket Sætre inn i noen av norsk offentlighets mest betente diskusjoner de siste årene. En av dem pågår for tiden, og handler altså om kjønn, – og den skal vi komme tilbake til. Men det er ikke den eneste kontroversielle diskusjonen Sætre har deltatt i; i 2018 stakk han hodet frem i debatten om kategorien og begrepet «rase», som Aksel Braanen Sterri sparket i gang.

Andreas Espegren Masvie: Du fremstår som en relativt ukontroversiell akademiker – en typisk biolog med sandaler og shorts – men er likevel altså blitt en aktør i to av de kanskje mest betente debattene de siste fem år. Hvordan skjedde det?

Glenn-Peter Sætre: Begge ganger var det litt tilfeldig. Men det var nok et resultat av at jeg så at det ble fremmet påstander i det offentlige ordskiftet som ikke holder. Og som fagperson ville jeg opplyse om feilene som ble begått.

For å ta rasedebatten: Det ble plutselig farlig å si at det er genetiske forskjeller mellom grupper av mennesker, selv om vi åpenbart kan se forskjeller i for eksempel hudfarge. La meg umiddelbart understreke at jeg forstår at snakk om genetiske forskjeller er blitt brukt til stygg rasisme. Men det betyr ikke at vi skal la være å se verden slik den er. Og denne verdenen er blitt sånn over tid, gjennom evolusjon. Den evolusjonære utviklingen er fortellingen om hvordan vi er blitt som vi er, og det er noe vi bør være interessert i – dersom vi vil forstå hvem vi er.

AEM: Men hva tenker du om anklagen om at bare snakk om slike genetiske forskjeller kan gi ammunisjon til rasister?

GPS: Jeg forstår frykten. Men innebærer virkelig bare det å snakke om genetiske forskjeller mellom menneskegrupper å gi ammunisjon til rasister? Jeg tror ikke det. Forskjeller som rasister gjerne hevder finnes – genetisk betingede forskjeller mellom befolkningsgrupper i IQ for eksempel – er det ingen evidens for. Ved å sammenligne genomet til ulike menneskegrupper kan vi kartlegge hvilke egenskaper som naturlig seleksjon har påvirket og når. Pigmentgener, laktosetoleranse og gener som beskytter mot lokale patogener er eksempler på gener som har divergert nylig. Gener som utrykkes i hjernen og påvirker kognitive trekk, viser derimot ingen tegn til slik seleksjon de siste 100 000 årene, altså i perioden dagens befolkningsgrupper har divergert. Menneskehjernen er stor, og har åpenbart evolvert betydelig gjennom evolusjonshistorien, men vi må et godt stykke tilbake i tid for å finne tegn til seleksjon på kognitive trekk. For eksempel er det genetiske forskjeller mellom neandertalere og moderne mennesker i slike gener. Det betyr ikke nødvendigvis at neandertalere var dummere enn oss, men hjernen deres fungerte nok litt annerledes enn vår. Det er uansett et stort skille mellom det deskriptive og det normative. Selv om det er biologiske forskjeller mellom menneskegrupper, betyr ikke det at det finnes forskjeller i verdi mellom menneskegrupper. Det er dette som er rasistenes grove feil.

Når arkeologer feilkjønner

AEM: Foranledningen til denne samtalen er imidlertid den andre kontroversielle debatten, nemlig om kjønn, så la oss gå til den. Debatten er et interessant eksempel på spenninger som kan oppstå mellom ideologi og forskning – og mellom det politiske språket og det faglige språket. Et nylig eksempel på dette kom da en gruppe arkeologer tok til orde for at man ikke lenger skal bestemme kjønn basert på levninger, ettersom de ikke kjenner til den dødes kjønnsidentitet. Hva tenker du om det?

GPS: Jeg må si at det føles som jeg har levd i en alternativ virkelighet. Jeg trodde nok at Hjernevask-serien til Harald Eia var epokegjørende da den kom i 2010 – at med dette, så hadde biologien liksom vunnet debatten om hvordan vi skulle forstå mennesket som et resultat av både arv og miljø. Med Hjernevask satt nordmenn i stua og lo av kjønnsforskere som fornektet biologiens betydning. Men der tok jeg feil.

Jeg begynte å ane rekkevidden av kjønnsforskningens samfunnspåvirkning på en faglig kongress for evolusjonsbiologi i USA i 2019, der vi skulle oppgi «preferred gender pronoun» på navneskiltet. Jeg smilte av det og syntes det var litt rart, men jeg tenkte at det var en USA-greie: Man hadde jo hørt rykter om hvordan det var over dammen. Jeg fryktet ikke egentlig amerikanske tilstander i Norge.

Men året etter, i 2020, publiserte Aftenposten en kronikk av legen Kaveh Rashidi, der han sier noe slikt som at leger har tatt feil, det finnes ikke bare to kjønn, og det er bare personen selv som vet hvilket kjønn hen er. Jeg synes det rett og slett var tøvete, men hadde ikke umiddelbart planer om å svare på det. Så tok imidlertid lege og medisinsk etiker Henrik Vogt kontakt, og lurte på hva jeg tenkte om kronikken. Vi ble raskt enige om at vi måtte svare Rashidi – og det ble til en serie med kronikker.

AEM: Det er voldsomme kulturelle endringer som har skjedd fra Hjernevask til Rashidi-kronikken. Hvordan forstår du disse endringene?

GPS: Det handler om kulturkamp. Jeg setter ikke på noen måte spørsmålstegn ved Rashidis motivasjoner. Han vil hjelpe dem som strever med kjønnsidentiteten sin – og mener den beste måten å gjøre det på er å anerkjenne deres følelser.

Det jeg stiller meg kritisk til, er måten Rashidi og andre setter biologien til side på. Jeg tror ikke det er den beste måten å møte dem på som strever med kjønnsinkongruens. Henrik og jeg snakket en del om dette i forbindelse med kronikkserien som vi skrev. Hva er konsekvensene av å bytte ut den biologiske forståelsen av kjønn med en basert på subjektive følelser? Jeg tror det er veldig uheldig, og da særlig for dem som strever med midlertidig kjønnsinkongruens i oppveksten. Vi må beskytte dem, og det gjør vi ved å snakke sant om den biologiske virkeligheten. Men det er blitt veldig vanskelig når det medisinske fagfeltet er blitt så politisert, blant annet gjennom sexologer som Esben Esther Pirelli Benestad. På NRK Folkeopplysningen tidligere i år sammenlignet Benestad sin medisinske praksis overfor barn og unge med kjønnsinkongruens med en bakers: Hva slags brød vil du ha? Dersom noen bare vil ha hormonbehandling, er det liksom grunn god nok til å dele ut hormoner. Jeg frykter at vi vil få en hel bråte med unge mennesker som angrer bittert på irreversible inngrep.

AEM: Du følte at biologien «hadde vunnet» etter Hjernevask. Føler du nå at biologien har «tapt»? At det å formidle biologiske forskning i dag blir avskrevet som noe reaksjonært?

GPS: Tvert imot. Og for å ta kjønnsdebatten som eksempel aner jeg et internasjonalt stemningskifte. Sverige har allerede gått tilbake på elementer av sitt offentlige tilbud om behandling av kjønnsinkongruens, og det samme har England – på grunn av frykten for at man har gått for langt og for fort. Vi ser det kanskje såvidt i Norge også: Helsestasjonen for kjønn og seksualitet i Oslo mistet for ikke så lenge siden retten til å dele ut hormoner til dem under 18 år.

AEM: La oss komme tilbake til kulturkrigen, som du allerede har nevnt. Dette stemningsskiftet kan fort tolkes inn i den større kulturkrigen: som en seier for en viss type populistisk eller høyreradikalt opprør mot det liberale og progressive. Spørsmålet blir hvem som får eierskap til stemningsskiftet: Er det fagfolkene, er det J.K. Rowling, er det Jordan Peterson, er det republikanerne i USA, eller er det radikale feminister som er kritiske til kjønnsidentitetsbegrepet? Hvordan forholder du deg til slike spørsmål?

GPS: Her gjelder det å holde tunga rett i munn. Jeg føler meg hjemme i den liberale leiren. Jeg mener det er selvsagt at ingen skal møte hets eller trakassering basert på sin seksuelle legning eller sitt kjønnsuttrykk. Men vi må for all del unngå å innføre alternative fakta. Kjønn er ikke en følelse eller et valg, men et binært fenomen som primært har med hvordan barn blir: Vi må forstå verden og de biologiske realitetene, blant annet så vi kan gi best mulig behandling til mennesker med kjønnsinkongruens.

Jeg må likevel si at jeg ikke synes det er noe behagelig å bli satt i tospann med politiske grupperinger jeg ikke er en del av. Heldigvis har jeg ikke erfart det så ofte; jeg føler jeg har greid å holde meg saklig til det faglige, selv om det alltid er en fare for at fag og kulturkrig blandes sammen.

Når det er sagt, vil det alltid være reaksjoner når man uttaler seg i så betente diskusjoner. Og det er helt greit: Når man deltar i den offentlige debatten, må man være forberedt på det og møte slike reaksjoner på saklig vis.

AEM: En frykt hos noen har vært at det faglige politiseres innenfra, på universitetene. I andre land har vi sett eksempler på at forskere med «feil» synspunkter skyves ut. Men det at du har denne ganske avslappede holdningen til offentlig, betent debatt tyder på at du ikke føler deg så utsatt?

GPS: Jeg kjenner absolutt på trygghet og støtte, både fra ledere på arbeidsplassen og fra kolleger, som er rause når det gjelder meningsmangfold. Det er god tradisjon ved vårt institutt for å ytre seg offentlig, og vi har flere aktive samfunnsdebattanter ved instituttet, som Dag O. Hessen, Kristian Gundersen og Nils Chr. Stenseth. Denne tryggheten er avgjørende for å delta i debatten. Og det er ikke minst viktig: Noe av jobben til dem av oss som er akademikere på fulltid, er å være premissleverandører for samfunnsdebatten. Alle slike tendenser vi ser til å kneble meninger, må vi derfor motvirke. Ytringsfrihet og en kultur som gjør det mulig å anvende friheten, må være i høysetet.