Om du ikke tar woke på alvor etter å ha lest Danby Chois bok, kan ikke du tas på alvor heller

Danby Chois Kanseller meg hvis du kan utfører oppgaven den er skrevet for å gjøre. Den er et nyttig og effektivt oppgjør med wokeismens skadevirkninger. Det skal bli vanskelig å benekte at kanselleringskultur og aggressiv aktivisme er et samfunnsproblem etter å ha lest denne boken. 

Bok

Kanseller meg hvis du kan  – Mitt oppgjør med woke

Danby Choi

Aschehoug, 2023

Først og fremst gjøres det med eksempler. Boken inneholder mange av disse som blir nevnt i forbifarten, kombinert med noen som er plukket ut for mer detaljert behandling. Den henviser også til diverse undersøkelser for å understøtte eksemplene. 

Dette er bra, ettersom det ikke er vanskelig å vite hva svaret fra woke-aktivister vil bli: de vil si at eksemplene bare er nettopp dette. Anekdotiske eksempler. Og det holder ikke for å vise en større trend, vil det påstås. En slik anmeldelse er allerede kommet i Morgenbladet, hvor Carina Elisabeth Beddari mener at eksemplene er for anekdotiske til å ha noen vekt. 

Dette er et såkalt zombieargument. Et man kan svare på i evighet, men det vil fremdeles bli brukt. Man tar seg i å lure på hvor mange enkelttilfeller som må til for å utgjøre en trend. Som antirasist er det også ganske utenkelig at Beddari ville se på en oppramsing av tilfeller av rasisme som «anektdotiske» historier hun kan avfeie.

Men kvantitative undersøkelser er ikke enkelttilfeller. De er faktisk det stikk motsatte. Det er blant annet vanskelig å få en undersøkelse som viser at kunstnere mener «politisk korrekthet» er en reell trussel mot deres ytringsfrihet som «anekdotisk». Og Choi bruker flere av dem i sin bok, uten at disse blir gitt vekt i Beddaris anmeldelse. 

Minner

Noen av eksemplene i boken fungerer som minner for de av oss som følger denne debatten. Det er nyttig å få sett tilbake på dem etter at støyen har lagt seg. Da fremstår de i klarere relieff. Med avstand kommer jo et visst klarsyn.

Det beste eksemplet er muligens en tekst fra redaksjonen i Dagbladet, som Choi bruker som eksempel på mistenkeliggjøring av meningsmotstandere. Da en Pride-samling ble avlyst året etter terrorangrepet på London Pub, var ikke Dagbladet sene om å bruke hendelsen mot sine retoriske fiender:

«Fjorårets Pride-måned begynte med enkelte foreldres protester mot at skoler informerte om Pride og oppfordret elever til å delta, en debatt som raskt eskalerte i et polarisert mønster vi kjenner fra kulturkrigen i USA. Det endte i tragedie. To mennesker ble drept, flere såret og enda flere ble merket for livet da en mann angrep et utested for skeive og skjøt vilt rundt seg.»

Det er vanskelig å få uttrykt hvor forrykt en slik tekst egentlig er. Det mer enn antydes altså at en gruppe islamister som planla og gjennomførte en terroraksjon ble inspirert av foreldre som er bekymret for undervisningen på egne barns skoler. 

Gunnar Roland Tjomlid fulgte opp den uslåelige logikken ved å mene at kritikk av Pride er «lavgradig terrorisme», helt uten å nevne islam. Så hva hadde islamistene ifølge denne logikken lest for å bli så sinte? Subjekt? Facebook-veggen til Kjetil Rolness? VGs kritiske artikler om Dr. Benestad?

Slike eksempler bør få den liberalt innstilte til å konkludere med at det at Matapour skyter skeive, ikke bør skremme skeive fra å være skeive i offentlighet. Men det skal heller ikke bety at det skal bli umulig å kritisere Pride. At Charlie Hebdo-tegnere blir drept, skal ikke gjøre det umulig å tegne. Ei heller å kritisere tegnere. At Israel bomber tusenvis av sivile, skal ikke umuliggjøre å kritisere Hamas. At Hamas slakter sivile i terrorangrep skal heller ikke gjøre det umulig å kritisere Israel. 

Den liberale kranglefanten

Choi har tydelig en naturlig legning mot det kranglefantiske, og han er ikke redd for å innrømme det. Etter egen oppregning har han vært i kamp mot «foreldrene mine, mot skoleapparatet, mot homohatet, mot homoaktivismen, mot rasismen og mot antirasismen, mot kulturfiendtlige folk og mot fintfølende kulturfolk».

I motsetning til woke-ideologi, er han også en inngrodd liberal person. En av hans mange klagemål er wokeistenes tendens til å dele folk inn i harde og separate grupper. Å dømme folk etter hudfarge og kjønn. Dette byr ham imot, og han lurer på når de skal gi folk lov til å være noe mer enn sin hudfarge og seksuelle legning. 

På veien dit gir han oss noen gode, liberale gullkorn om hvordan vi mennesker bør se på og behandle hverandre på tvers av identitetsgrupper. Den liberale veien er den eneste som kan samle alle, mener han, og henviser til en mor som «frontet en tenkemåte som samlet heller enn splittet. Alle kan jo være liberale. Slik lærte hun meg at jeg kunne ha mer til felles med en norskpakistansk kvinne, enn med en annen homofil norskkoreaner».

Han ramser så opp en god liste av sine idoler, mange av dem norskpakistanere. Men det er ikke poenget om man har et liberalt syn på verden: «Dette er ikke mennesker som har vært best til å være pakistanske i norsk offentlighet. De er norskpakistanere som med sitt grensesprengende talent og virke har gjort Norge som et samlet lag bedre.»

Ytringsrom

Ikke overraskende er ytringsrommet tildelt en stor plass i boka. Woke ideologi jobber hardt med å styre ytringsflatene våre etter eget ønske. I de filosofiske strømningene som ligger til grunnlag for den, gis ord makt over virkeligheten. Og ord er i mange tilfeller det samme som vold. Dette opponerer Choi kraftig mot, blant annet i et sitat som er verdt å gjengi i en viss lengde:

Det er ved å bruke ytringsfriheten vår at vi kan løse samfunnsutfordringer, ikke ved å innskrenke andres mulighet til å bruke sin. Alternativet til fri meningsutveksling er ikke harmoni, men et samfunn der konflikter må håndteres på andre måter, i verste fall med vold – og hvem har da fått samfunnsdebatten dit de vil? 

Det er ikke uten grunn at ytringsfriheten kalles for «alle friheters mor». Uten ytringsfrihet, ingen feminisme, homokamp eller borgerrettsbevegelse. Da kan vi ikke – i disse bevegelsenes navn – undergrave denne rettigheten.

Ytringsfriheten vår er – ifølge Choi – «som et nettverk av stier i skogen. De må hele tiden tråkkes opp, hvis ikke gror de igjen». Dette er et sentiment han deler med de fleste som er opptatt av dette temaet. Knut Olav Åmås leder Fritt Ord, og gjentar lignende bilder i mange anledninger. Ifølge Åmås er ytringsfrihet noe som må jobbes med, dag for dag. Det er oss ikke gudegitt.

Heksejakter

En stor del av wokeismens natur ligger i heksejakter. Gjerne med ofre som ikke har gjort noe som helst for å fortjene det. Også her disker Choi opp med flere eksempler. Ettersom dette er en personlig bok, er også flere av disse historiene av personlig art. De to han bruker mest tid på er voldtekstsdømte Gaute Drevdal og influenceren Sophie Elise.

Jeg må innrømme at jeg bladde fort gjennom kapitlet om den siste av disse to. Det virket litt malplassert.

Drevdal-saken har mer å tilføre. Choi tar oss med på en snodig tur gjennom hele saken sett fra hans eget perspektiv. Saken går først gjennom en dom på 9 tilfeller av voldtekt og seksuelle overgrep, til en slutt hvor han blir frikjent for 8 av dem. Hva skjedde? Egentlig?

Her er det anklager med mildt sagt varierende hold i seg, oppisking av heksejakt, trusler mot vitner som ikke føyer seg etter den «offisielle» linjen, hærverk på motstanderes eiendom og en avslutning som ikke tilfredsstiller noen av partene. Dette kunne det egentlig vært laget film av. 

Heksejakter er noe av det skumleste jeg vet. Amanda Knox sier det godt i en dokumentarfilm om hennes egen sak. Hun ble først uskyldig dømt for to drap i Italia, etter en skam av en rettsprosess. I mitt tilfelle er det to alternativer, sier hun. 

Enten er jeg skyldig, og da er jeg den skumleste som finnes: en atypisk drapsmann helt ut av det blå, som viser at alle kan drepe. Eller så er jeg uskyldig, og det er enda verre. Det betyr nemlig at det som skjedde med meg kan skje med hvem som helst, når som helst. Det er ikke noe forsvar. Om jeg er uskyldig, så er jeg deg.

Chois beskrivelse av Drevdal-saken bringer dette opp fra minnet, uten at han selv konkluderer med skyld eller uskyld. 

Løgn

For her er jo en erkjenning som det ser ut til å være vanskelig for mange å få inn i hodet: mennesker lyver. Ofte. Og kvinner like ofte som menn. Og spesielt når det er klare fordeler å få ut av det. Er det mer sannsynlig at noen voldtar enn at noen lyver? Det vi kan si med all mulig sikkerhet, er at det er flere som lyver enn som voldtar. Så kan man trekke hvilke konklusjoner man vil. 

Jeg har behov for å kort gjengi en av historiene Choi forteller som passer inn under rubrikken «heksejakter». Det er vanskelig å velge, men historien om 17 år gamle Eivind Nejad-Trondsen bør fungere.

Han var aktiv i AUF, og skrev derfor om Anders Behring Breivik. Han fikk toppkarakter for å ha skrevet en kritisk gjennomgang av manifestet Breivik la ut den skjebnesvangre dagen for noen år siden. Men for noen antirasistiske aktivister blant hans medelever var det å i det hele tatt lese manifestet uholdbart, og de startet en jakt på ham. 

Nejad-Trondsen skifter litt senere skole, av årsaker som ikke henger sammen med dette. Kort tid etter ville han gjøre det samme med organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN). Men en annen elev så at han søkte opp gruppen på nett.

Da smalt det igjen. I nettforaer han ikke var medlem av begynte det å gå rykter om at han støttet SIAN. Den helt basale tankefeilen var «hvorfor vil han ellers lese om dem?». Innen få timer flommet ryktene, og hærverk ble utført på hans eiendeler. Han var nå både rasist og islamofob. At han selv har muslimsk mor hjalp ikke. Det gjorde visst bare det hele enda verre. 

Da han skulle hente bøker i skapet sitt dagen etter, stod det «rasist» der navnet hans skulle vært. Han byttet fort skole igjen. Han jobber nå i avisen til Choi. 

Igjen er dette et enkelttilfelle. Hvor mange som går gjennom lignende ting, det er imidlertid helt umulig å si. Men det er ikke vanskelig å se for seg hvor mange av hans medelever som får det med seg, og lar seg skremme av ondsinnede rykter og aggressive, selvforherligende aktivister.

Gode intensjoner?

Choi mener at aktivistene han kritiserer «naturligvis alltid har gode intensjoner». Men jeg lurer. Skriver han dette for at hans kritikk skal tas med større velvilje? Som sagt tidligere: mennesker lyver. Og det å erklære seg å være aktivist har ingen magisk effekt som gjør at alle negative intensjoner og karakteristika forsvinner. 

Hvordan samstemmer denne antagelsen med historiene han selv forteller, som inneholder både løgn og hensynsløs oppførsel?

Han henviser jo også til en undersøkelse som har fått mye oppmerksomhet i det siste. Forskerne Moss og O'Connor testet aktivister opp mot det som kalles den mørke triaden. Altså et knippe personlighetstrekk som til sammen kalles narsissisme, machiavellisme og psykopati. De to fant ingen forskjeller mellom folk på ytterste høyre flanke, og på ytterste venstre. 

Kan man med bakgrunn i noe slikt si at alle involverte «naturligvis har gode intensjoner»? Jeg tror ikke det, og skal man komme den mest overdrevne og aggressive aktivismen til livs, så mener jeg at det er lurt å holde seg til virkelighet. Selv om den er ubehagelig. 

Til en viss grad skinner det gjennom også fra Choi at denne antagelsen nok er litt overdrevet, da han senere skriver at «politikk for disse menneskene hovedsakelig blir et middel for å tilfredsstille et underliggende ønske om å dominere. Den gode sak blir i slike tilfeller det perfekte alibi.»

De feige tyste

Boken setter uten tvil påstanden om at en rabulistisk avis som Subjekt er nødvendig, på god og fast grunn. Flere steder i boken vises det til «portvoktere i pressen» som enten unnlater seg sine første plikter, eller som skriver ting som er fullstendig uholdbare. 

De får sterke oppfordringer om å ruste opp sine kunnskaper i møte med «frådende aktivister». Jeg bifaller den oppfordringen 100 prosent, og stemmer i med sitatet han bruker: «Han slipper å ro som lar seg drive med strømmen».

Det virker som store deler av norsk presse lever etter denne regelen når det gjelder temaene hvor woke-aktivister er involvert.

Mangel

Som sagt er boka effektiv som utførelse av oppdraget i tittelen. Men det er en ting som mangler, og det er en gjennomgang av det filosofiske grunnlaget for hvorfor woke ideologi har blitt som det har blitt. Dette er en historie som er flere tiår lang, men det er mulig å reise gjennom den i løpet av et kapittel. 

Selvfølgelig er det enhver forfatters rett å velge hva man skal skrive om og ikke. Men i en bok som blir lest bredt, og med et tema mange ikke har god kunnskap om, ville det vært fint å benytte anledningen til en slik gjennomgang,

Avslutning

Du kan være uenig i det aller meste Choi skriver i denne boken. Men om du leser den, og i ettertid fremdeles hevder at wokeismen ikke egentlig finnes, at eksemplene er for få, eller at dette ikke er noe å ta på alvor, da er det heller ikke påkrevet å ta deg på alvor. I hvert fall ikke om dette temaet.

Jeg husker en tanke som slo meg første gang jeg så Neil DeGrasse Tyson på TV: dette er den beste antirasistiske aktivisten i USA akkurat nå. Stålkontroll på sitt vanskelige felt, knallgod i kommunikasjon, dritfin på alle fronter. At han var svart betød ingenting for andre enn rasister som aldri vil bli omvendt. 

I vår tidsalder er dette antirasisme med stor verdi. Det normaliserer på en måte som samsvarer med Chois opplisting av sine norskpakistanske idoler. Det kravet som settes på Choi og andre er det motsatte av dette.

Choi fyller med denne boken og sitt daglige virke mye av den samme rollen.