Åste Dokka har lovende ansporinger, men følger dem ikke dit det blir interessant

«Livet starter alltid i mørket, i livmora, i svart jord, i tom grav.»

Dette er en observasjon – eller snarere: en refleksjon – i Åste Dokkas nyutgitte bok Leve vanskeligere. Og det er ikke bare klokt, det er duggvakkert! Det er jo da også slike observasjoner og refleksjoner som gjør at Dokka, forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land, fremstår interessant selv for dem som ikke alltid – eller svært sjelden! – er enig med hennes teologi og politikk.

Derfor gledet jeg meg til å ta fatt på hennes bok, som har følgende fabelaktige – dog erkelutherske – undertittel: En elendighetsteologi. Her kommer liksom selve motsatsen til herlighetsteologien, som kjennetegner famøse TV-predikanter à la Jan Hanvold.

Kanskje var det nettopp denne forventningen som gjorde meg skuffet. For i hvert fall for meg fremstår det som utydelig hva det egentlig er Dokka vil med boken. Bildet som ikke ville forlate meg, da jeg leste, var dette: En vennegjeng fra Oslos kulturmiddelklasse som, på kafé og med barn på fanget, funderer over de – tross alt – relativt ubetydelige problemene som gjør seg gjeldende innenfor deres verden. Dette hadde ikke trengt å være en fatal innvending; de fleste av oss tar utgangspunkt i våre egne erfaringer når vi skal forstå verden. Det kan være utgangspunktet for å trenge inn i det eksistensielle. Og Dokkas fundering er stadig i ferd med å lede til noe interessant, til dypere og vesentligere problemstillinger – men det er som om de aldri når helt frem, og forblir fanget i sin middelklasseverden.

Å puste liv i «synden»

Dokka forteller at selv om hun går regelmessig til kirken, hører hun sjelden prester forkynne om synd – noe hun i seg selv mener er synd. Man kan paradoksalt nok finne en befrielse, forteller hun, i erkjennelsen av den menneskelige tilstand som nettopp syndig.

«Synd» er den kristne termen for ideen om at vi baler med en rekke destruktive impulser – som er en uunngåelig del av å være mennesker. Vi er innkrøkt i oss selv, våre egne bekymringer, begjær og behov. Disse impulsene gir seg utslag i hele spekteret av menneskelig handling. Det kan være det trivielle og personlige – når vi er retthaverske i en diskusjon med en ektefelle, og stoltheten hindrer oss i å komme den andre i møte. Det kan være politisk og dramatisk – når misunnelse og vrede blir til det hatet og den dehumaniseringen som førte til Holocaust. Eller det kan være økonomisk og kalkulerende – når vi av grådighet pynter på fradragene i selvangivelsen og unnskylder oss selv med at alle andre gjør det, at vi attpåtil fortjener hver krone.

Syndsbegrepet er en ramme for å forstå denne tilbøyeligheten ved mennesket. Vi er faktisk ikke gode; dette er ifølge Dokka en «grunnleggende naiv humanisme». Og syndsbegrepet setter oss ikke bare i stand til bedre å forstå dette – det setter oss også i stand til å gjøre noe med synden.

Dette forsøket på å puste liv i «synden» som konsept er godt; det er en lovende ansporing. Men det blir liksom med det: en lovende ansporing. For Dokkas videre utforskningen av syndens funksjon i vår senmoderne, sekulære samtid – som altså i stor grad har forkastet syndsbegrepet – blir liksom redusert til «klimakrisen som arvesynd».

Ikke misforstå meg: Min egen oppfatning er at vi ofrer fremtidige generasjoner for velstand, ja, at velstand er som en avgud for oss – som synd betraktet er det kanskje ikke helt ulikt det som rørte seg i hjertene hos oldtidens israelitter da de lot seg lokke til å ofre barn til hedenske guder, som Molok, for å få velstand tilbake.

Men Dokka utforsker ikke da egentlig heller det syndige elementet ved klimakrisen – som tross alt er en mer kompleks krise enn hedenske barneofringer. Hvordan kan vi som individer og endog nasjoner bidra godt til å løse en krise som er global i sin natur og der små land alene har begrenset kontroll? Skyldes klimakrisen bare grådighet, eller har kull og olje og gass også bidratt til å gi mat på bordet hos verdens fattige og sultende? Hvordan forstår vi syndselementet – og det er der! – i en sak der forholdet mellom individuell handling, nasjonal politikk, globale konsekvenser og vanskelige målkonflikter er så komplisert? Dokka gir oss ingen svar på slike spørsmål. Og nettopp derfor blir inntrykket at dette er en type problemstillinger som den urbane middelklassen kan sitte og diskutere på kafé mens man drømmer om at flyselskaper skal gå konkurs – bare ikledd den religiøse termen «synd».

Kulturmiddelklassens bekjennelser

Dokka begynner boken med å fortelle hvor lite perfekt hun selv er – men det klinger litt hult når en forlagsredaktør og kommentator bekjenner at hun led av «beinhinnebetennelse og måtte avbryte løpetreninga» før hun fikk løpt maraton, eller at doktoravhandingen «viste seg å kreve mer av meg enn det jeg trodde». Da kan det jo ikke stå så ille til. Eller, ved en senere anledning: «Selv tenker jeg ofte i løpet av dagen at jeg skal lese i en fagbok før jeg legger meg. Når kvelden endelig opprinner, har jeg like fullt mye mer lyst til å lese en roman. Men siden jeg skulle lese fagbok, leser jeg ikke romanen, jeg sitter heller og kikker på meningsløse nyheter på nettet mens jeg utsetter fagboka. Også er kvelden over uten at jeg har fått lest noe som helst, fordi jeg nektet meg selv det nest beste.»

Dokka er naturligvis selv bevisst på at dette er en bok av og for kulturmiddelklassen: «Andre mennesker sulter og flykter, vi opplever hverdagslige herk og en nokså begrenset fortvilelse. Like fullt trenger mitt liv også fortolkning, våre spørsmål søker også etter svar. Ethvert menneske har sin uro, sitt kors å bære [...]. Jeg tror også at de små problemene henger sammen med de store. De springer ut av samme grunnleggende brist i tilværelsen.»

Joda, men når man leser en bok om en teologi, forventer man selvsagt at spørsmålene gjøres mer allmenne enn drømmen om et maraton eller skuffelsen over de uleste fagbøker. Samtidig er de bristene Dokka her viser frem, som på sitt vis er klisjeer i utallige middelklasseparodier, ganske ufarlige. Hvorfor ikke ta med denne bristen – denne synden – inn i temaer som kunne lugge langt mer hos denne middelklassen? Vår avgudsdyrkelse gjelder ikke bare velstand og profitt, det gjelder vel også slikt som sex og autonomi eller ønsket om å ha makt og populariet og kapital, feighet til å være mostrøms? Gjennom å vise frem syndselementet tydeligere kunne Dokka utforsket hvordan kristendommen peker mot en radikalt annen forståelse av mennesket.

Å tre inn i og frembringe dette kristne menneskesynet innebærer en hel del gleder, men det innebærer også smerter, nettopp fordi synden er i oss og river i oss og, ikke minst, står i spenning med den sekulære samtiden. I dette skjæringspunktet er det bugnende muligheter for å utforske en elendighetsteologi. Men Dokka går ikke så langt, og ender derfor opp med å påpeke det mer eller mindre selvfølgelige fremfor å trekke leseren videre, forbi det selvfølgelige, inn i det interessante.

Det er to grøftekanter

Et gjentagende last ved boken er at den, ved å advare mot én grøftekant og peke standhaftig mot denne, for ofte nærmer seg den andre grøftekanten.

Hovedeksempelet er de babelske tårnene vi forsøker å bygge i egne liv: det perfekte liv, dyrkingen av oss selv som våre egne avguder. Advarselen mot en slik livsførsel er riktig, og kanskje særlig for middelklassen. Kulturkritikken er kanskje velkjent; men vi trenger likefullt å høre den.

Det betyr imidlertid ikke at vi skal la være å etterstrebe å leve gode liv. Og det er her Dokka faller i den andre grøftekanten. Jeg stusser når jeg leser at Dokka – til tross for at hun er «imponert» og «misunnelig på» mennesker med sterk selvdisiplin og ordnede rutiner – mener denne selvdisiplin og disse rutinene «er et sykdomstegn».

Er det et sykdomstegn å trene selvdisiplin og danne rutiner i eget liv som gjør at du lever mer intensjonelt? Dokka lar kritikken også ramme kristen praksis som sikter mot å gjøre deg mer henvendt mot Gud, mot godene du ønsker å bevege deg mot.

Naturligvis kan det gå mani i praksiser. Men da er det manien som er skadelig, ikke praksisen i seg selv. Dette har Aristoteles ropt til oss fra dypet av antikken i tusener av år: moderasjon! Eller for å bruke en variant av mesterens egne ord: Praksisene er for mennesket, ikke mennesket for praksisene. Igjen – her kunne det vært bugnende muligheter for en interessant teologi. Fordi vi lever borte fra Gud, er det ikke slik at vi fra naturens side lever gode liv. Så ligger det en spenning her: Religionens praksiser for å vende oss mot Gud kan gjøre oss selvgode, de kan bli selvforherligende. Dette er også temaer i Jesu diskusjoner med fariseerne i Det nye testamentet. Men når det etterlatte inntrykket for ofte i Dokkas bok er at det ikke er noen vits – eller endog negativt – å prøve, da er vi nede i den andre grøftekanten før vi rakk å komme innom den teologiske refleksjonen.

Ta, for eksempel, følgende betraktning i boken: «Det hender fortsatt at jeg kjenner på fristelsen til å sette i gang med noe kristen praksis for å bli bedre kjent med Gud, meg selv og troen. Det lokker. Men stort sett er jeg i dag forsont med at bønn og bibellesing ikke gjør meg til et bedre menneske eller en bedre kristen.»

Det fremstår da som uklart hvordan man skal bli bedre kjent med Gud, seg selv og troen. Det fremstår også som selvmotsigende: Har ikke forståelsen av det syndige mennesket, som tross alt er et utgangspunkt for Dokka, og av betydningen av nåden for å bære synden, noe med enten Bibelen, bønn eller annen kristen praksis å gjøre?

Teologi uten Gud

Apropos teologi – boken erklærer selv at den er en teologi, nærmere bestemt en elendighetsteologi. Men boken handler svært lite om Gud, den handler mest om mennesket. Det er det ikke noe galt i, men hvorfor da kalle det en teologi – om teologien da ikke er som beskrevet over: å avstå fra «fristelsen» til å bli kjent med Gud, seg selv og troen?

Jeg aner mellom linjene at en grunn til at Dokka ikke vil la seg lokke av slikt som bibellesning, er at hun har bedrevet masse bibellesing. Hun har forsøkt å bli kjent med Gud, seg selv og troen – og har blant annet en doktorgrad som bevis. Joda, for noen blir kanskje enda mer bibellesing bare en fariseisk streben etter en umulig perfeksjon, et babelsk sandslott som fortaper seg i skyene før det faller – en religiøs parallell til den strebende middelklassen som ellers synes å danne en erfaringsbakgrunn for Dokkas bok. Men i oppgjøret med denne strebenen forsvinner både Bibelen og mesteparten av gudsbildet ut av Dokkas elendighetsteologi. Det er kanskje greit dersom boken er rettet mot andre babelske tårnbyggere; men leseren som leter etter perspektiver for å utfordre en sekulær samtid uten en klar forståelse av menneskets syndige natur, blir oftere skuffet. Det er endog som om Dokka vil si: Jeg kan ikke gi dere en bibelsk etikk som utfordrer den sekulære samtiden, for det finnes ikke en bibelsk etikk. Og i hvert fall finnes det ikke, og dette argumenterer hun eksplisitt for, ikke én bibelsk etikk. Det er ikke helt åpenbart hvem Dokka bryter med her. For all del: Det finnes jo mange teologer som vil si at det finnes en, og kanskje bare én, bibelsk etikk. Men er dette bokens lesere? Og trenger vi egentlig en hel bok om noe som ikke er en etikk?

Dessuten: Forsvaret for dette etikkfraværet er heller ikke så veldig godt eller dyptloddende. Et av Dokkas eksempler på at det er ulike etiske paradigmer i Bibelen, er korsfestelsen og soningsofferet. Hun skriver: «Uansett hva vi tenker om gudsbilde og forsoningsteologi, er konsekvensetisk tankegang nærliggende når vi fortolker korshendelsen.»

Men denne påstanden, uten noen større diskusjon eller forklaring, fremstår som en anakronistisk forenkling. Det Dokka har vist er at konsekvensene av en handling – i dette tilfellet at liv kommer fra valget om å underlegge seg død – kan være en del av en handlings godhet. Dette begrunner ikke at det er «nærliggende» med en konsekvensetisk tankegang, der handlingens godhet kun bestemmes av konsekvensene, når vi fortolker forsoningslære. Denne konsekvensetiske tankemåten er da også helt fremmed for det Dokka beskriver som «bibelsk etikk»; den utmeisles som et eksplisitt paradigme nesten to tusen år senere i en helt annen kontekst. Å anvende dette paradigmet på en så overfladisk måte, uten videre begrunnelse, fremstår derfor merkverdig – og unødvendig.

Og det fremstår dessverre også overfladisk – som middelklassen på kafé, mens de drikker sine latter og leker med sine barn.