Den norske politiske kulturen er et bolverk mot ekstremisme

Tidlig i 1940, like før invasjonen av Norge, utarbeidet den tyske hæren et skriv med «Retningslinjer for opptreden ved personlig kontakt med den norske befolkning». I en kortfattet og tidstypisk sjangerblanding av instruks, analyse og propaganda, fastslås det at «nordmannen» er «tilknappet og tilbakeholden, langsom i tanke og handling», og liker «en hjemmekoselig, behagelig tilværelse». Politisk og militært var nordmennene å anse som temmelig ubrukelige.

«Nordmannen er ytterst frihetselskende og selvbevisst. Han avviser enhver tvang og underkuelse. Han har ingen sans for militær tukt og autoritet. Altså: Unngå ordre, skrik ikke! Det fyller nordmannen med motvilje og er uten virkning.» «Nordmannen har ingen forståelse for krigen. [...] Med ubetydelige unntak finnes det ingen forståelse for nasjonalsosialismens mål. Altså: Unngå politiske diskusjoner».[1]

Nazi-Tysklands militære etterretningstjeneste hadde altså liten tro på Norge som fruktbar mark for nasjonalsosialismens prosjekter. Og de var inne på noe, i hvert fall om vi skal tro historikerne Øystein Sørensen og Nik. Brandal. I boka Det norske demokratiet og dets fiender, 1918-2018 argumenterer de for at ekstremistiske og revolusjonære ideologier og bevegelser, det være seg venstrerevolusjonære, høyreautoritære, fascistiske, islamistiske eller nasjonalsosialistiske, har hatt store vanskeligheter med å få politisk gjennomslag i Norge, og at dette er langt fra tilfeldig.