Er kristendommen fremdeles relevant?

Bok

Leve vanskeligere. En elendighetsteologi

Åste Dokka

Det norske bibelselskap, 2020

Forfatteren C.S. Lewis påpekte en gang at «kristendommen, dersom den er usann, er uviktig, og dersom den er sann, av uendelig betydning. Det eneste den ikke kan være, er litt viktig». Det er mange måter å tolke dette utsagnet på. Blant annet at det er feil. Men i en streng individuell forstand treffer Lewis blink; hvis den kristne guden eksisterer, har det ekstremt stor betydning for oss mennesker ettersom vi gjennom å tro kan oppnå et liv etter døden, mens alternativet fremstår som ganske skremmende. Vice versa, om Gud ikke eksisterer, så eksisterer heller ikke frelse, og den kristne lære er av mindre betydning.

Hvis vi løfter blikket og ser på samfunnsperspektivet, altså kristendommens betydning for samfunnet, så tar han feil. Kristendommens betydning for den vestlige sivilisasjon har vært vesentlig. Kristendommen spiller en mindre rolle i dag, men få vil si at den er uten betydning overhodet. Jeg kommer tilbake til det mot slutten.

Jeg kom til å tenke på sitatet fra C.S. Lewis da jeg i påsken leste Åste Dokkas bok Leve vanskeligere. En elendighetsteologi. Påskelektyren var etter anbefaling fra kona, som den siste tiden har fordypet seg i teologisk litteratur. Det var ikke uten grunn at Dokka fikk gode anmeldelser i 2020; boken er lettlest uten å være overfladisk, og den bruker ofte trivielle eksempler til å formidle større poeng om det å være menneske og jakten på mening. Altså spørsmål som i sin natur er universelle – og alltid har vært det. Vi mennesker er unike i den forstand at vi søker mening – at vi kan reflektere over vår egen selvbevissthet og dermed også våre tanker og handlinger. Hvilket også er kjernen i hva teologi omhandler; meningen med livet – væren i verden. Og påfølgende, hvordan vi skal innrette våre liv for å fylle det med mening.

Og i motsetning til hva man noen ganger kan få inntrykk av er dette, ifølge Dokka, langt fra enkelt. Derav tittelen «Leve vanskeligere». Livet er ofte vanskelig, og den kristne etikken er et intellektuelt redskap for å håndtere utfordringene – ikke ignorere dem. For det første er det ikke slik at problemer forsvinner om man bare slutter å tenke på dem. Joda, det finnes problemer som faktisk lar seg løse ved ikke å dvele ved dem, men de fleste gjør det ikke. Alle som har eller har hatt små barn vet hva hun snakker om. Småbarn greier seg ikke selv, og hvis du ikke gjør alle de små tingene som kreves som foreldre – så blir det ikke gjort. Det er kan hende et banalt eksempel. Men heri ligger også mye av det gode i boken. Dokka bruker gjenkjennelige eksempler fra hverdagen, i et forsvar for det alminnelige liv. Og det er tross alt alminnelige liv de fleste av oss lever. Som de fleste erfarer, er det ikke alle problemer som kan løses – de krever aksept og forsoning.

Også Dokka vektlegger tradisjonell kristen teologi i sin formidling av det kristne budskap slik det kommer til uttrykk i Bibelen, især læren om synden og nåden. For Dokka er disse kilde til en bedre forståelse av kristendommen og mennesket, en allegori om hvor ufullkomment mennesket er (synden) og at vi like fullt kan få frelse gjennom tillit til Gud (nåden). Når Dokka skriver om synd, synes jeg hun er veldig god. Særlig i sin kritikk av måten kirken og kristne har formidlet tanken om «synd» og bruken av arvesynd. Når kirken har kommentert synd, har fokuset vært på handlinger og påfølgende fordømmelse. For Dokka dreier synd seg om mennesket som ufullkomment. Derfor begrepet original sin. Bibelens fortelling er velkjent: Adam og Eva kastes ut av paradis fordi de ønsker å gå utover sine rammer som mennesker ved å spise fra kunnskapens tre (eple). Denne handlingen bunner i et ønske om å vite (alt), og koblet menneskene fra Gud, og dømte dem til et liv i synd.

Historien har relevans i dagens samfunn, men kanskje ikke slik mange tror. Bibelfortellingens budskap og teologiske betydning er særlig knyttet til måten vi forstår hva et menneske er. Et godt eksempel, som også Dokka bruker, er nyfødte barn. Spedbarn omtales ofte som «uskyldige», og selvsagt er et nyfødt barn ikke skyldig i moralsk forstand, men i kristen etikk er alle mennesker når vi fødes, født med synd.

Som syndere.

Dette er noe av det som for mange gir avsmak til religion og kristendom, men for Dokka er det sentrale budskapet at vi mennesker er født ufullkomne, med de problemer det fører med seg i livet.

Denne tankegangen kommer jevnlig til uttrykk i boka, og er i klar opposisjon til det fullkomne og troen på evig fremgang. Ønsker som ofte fremheves av såkalt herlighetsteologi. Dette er en type teologi som vi kan gjenkjenne fra karismatiske menigheter, der tilhengerne kan gi penger til pastorene, hvoretter pastorene, gjennom bønn, skal sikre sine (betalende) medlemmer materiell fremgang. For mange av oss er denne formen for teologi parodisk – ja, ofte komisk. Men det er ikke tilfeldig at mange av menighetene som henfaller til denne type teologi vokser. Den type kost-nytte-kalkyler er en del av tidsånden.

Eller tidsånd og tidsånd.

Kost-nytte-tankegangen er selve bærebjelken i det kapitalistiske samfunnet, og fenomenet har vært dominerende i 3–400 år jf. Max Webers protestantiske etikk og kapitalismens ånd.

I så måte er det ikke uten grunn at Dokka refererer til Benjamin Franklin og hans ekstreme søkelys på tidsbesparing og effektivt arbeid, eller kost-nytte om du vil. Misforstå meg rett: Jeg leser ikke Dokka dithen at hun avviser ideen om kost-nytte. Tvert imot skriver hun: «Historisk sett er ressursene alltid knappe, så investeringen må kaste av seg. Uten å tenke slik hadde vi ikke kunnet overleve som menneskehet eller som enkeltmennesker.»

Problemet er at også Gud er underlagt en slik kost-nytte-funksjon, hvilket for Dokka blir en pervertering av Gud og kristendommen.

Men hva er så det tiltrekkende ved kristendommen?

For Dokka er det fullt mulig å tro på Gud uten å føle på eller oppnå vinning ved det. I en passasje skriver Dokka at hun tror det er kristendommen som virker, og ikke egentlig Gud, og at gleden ved å ved å være kristen også hadde vært til stede om Gud ikke eksisterte. Jeg vet ikke om jeg skal karakterisere det som et intellektuelt forsvar for å inkludere ikke-troende i kristendommen, men det kan lett oppfattes paradoksalt, også fordi en slik tilnærming har sterke funksjonelle innslag (kost-nytte). Det leder meg over på presten og anti-nazisten Dietrich Bonhoeffer, som understreket at kristne lever best dersom de lever som om Gud ikke eksisterte. Med det mener Bonhoeffer at det er vi mennesker, ikke Gud, som må ta ansvaret for våre handlinger på jorden. Dette er ikke ulikt innflytelsen til Thomas Aquinas, som fremhevet at også ikke-troende har loven i sitt hjerte og kan forstå loven, underforstått å handle moralsk, uten å tro på Gud. Med andre ord trenger man ikke å tro på Gud for å handle etter kristen etikk.

Men er kristen etikk bare for kristne?

For Dokka er troen på Gud først og fremst sann. Og sannhet har egenverdi; et mål i seg selv. Betyr det at Dokka hevder at Guds eksistens er sann? Altså en påstand om verden og dens tilblivelse? Eller er det et uttrykk for at hennes personlige opplevelse – at for henne er troen på Gud sann? Men dersom troen på Gud er sann for person x, må den vel også være sann for alle? Selvsagt kan oppfattelsen, vår persepsjon av verden og væren differensieres; den ikke bare kan – den gjør det. Og det fantastiske med liberale samfunn er at vi ikke behøver å ha felles ontologisk forståelse av verden for å leve sammen. Men rent logisk vil jo en påstand om at noe er sant for person x, særlig en påstand om verdens tilblivelse, også måtte være sant for alle andre.

Eller?

Det var nettopp dette som var utgangspunktet for spørsmålet til C.S. Lewis, om hvorvidt kristendommen er sann eller ikke, og at religionens betydning påfølgende avgjøres av svaret. Imidlertid er det ingen absolutt sammenheng mellom hvorvidt kristendommen er ontologisk sann eller ikke, og dens innflytelse. Man kan si at det burde være det, noe også ateisten Christopher Hitchens bedyret ved flere anledninger.

Hadde jeg skrevet dette for 10 år siden, ville jeg nok i sterkere grad ha vektlagt poengene til Hitchens og ny-ateismens sarkastiske omgang med religion. Men i de senere årene har jeg blitt mer opptatt (og oppmerksom) på kristendommens positive historiske innflytelse over vestlige, liberale samfunn.

Noe Ove Vanebo oppsummerte godt i en tidligere Minerva-artikkel.

Allerede Napoleon forsto betydningen av kristendommen som institusjon, og hvor farlig det var å avskaffe religion i et samfunn. Ikke desto mindre har kristendommen mistet mye av sin autoritet i møte med det moderne, det har sine klare negative sider. Blant annet oppblomstringen av ulike former for New Age og annet religiøst vås. Problemet er, som den britiske forfatteren G.K. Chesterton korrekt oppsummerte: «Når folk slutter å tro på Gud, begynner de å tro på hva som helst».

Hva så med kristendommen og kristen etikk? I hvilken grad er Jesu liv og handlinger slik de presenteres i evangelium noe til etterlevelse? Eller sagt annerledes, er «what would Jesus do» fremdeles et relevant spørsmål?

For egen del tenker jeg at det kan det være. Jeg tenker at vi bør ta med oss de gode eksemplene og den gode moralen fra kristen etikk, og overse/glemme de dårlige. I så måte kan jeg knapt kalles troende, men jeg tenker at kristendommen ikke bare har en historisk positiv rolle – den kan også ha en positiv fremtidig rolle. Imidlertid fordrer det at kirken og menighetene greier å appellere til fremtidige generasjoner, hvis ikke blir utøvende religion for spesielt interesserte. Da kan man anta at det også vil spille en mindre rolle.

Åste Dokka argumenterer i liten grad mot nyateistene, og dem som mener at religion er vås. Hun er mest opptatt av det alminnelige liv, og hva kristen teologi kan bidra med i gode og onde dager. Og det gjør hun på en veldig god måte. Det er ikke nødvendig å være kristen for å få mye livsvisdom ut av boken. John F. Kennedy understreket i sin tid at «vi velger ikke å dra til månen fordi det er lett. Vi velger å dra til månen fordi det er vanskelig». For Dokka er begrunnelsen av kristendommen ikke helt ulik. Valget om å være kristen er ikke begrunnet i at det er lett, men at det er vanskelig.