CO2-støvsugeren

Et slags premiss i dagens diskusjon om klimakrisen er at utslippene som allerede er gjort, er irreversible. Det er ingen vei tilbake; det beste vi kan gjøre er å stoppe.

Men hva om det ikke er tilfellet? Hva om vi faktisk kan gå tilbake?

Såkalt direct air capture (DAC) er en teknologi som gjør akkurat det mulig. Så hvorfor snakker vi så lite om det i Norge? Minerva har forsøkt å gjøre noe med det – og snakket med en av dem som aller først pekte mot dette klimatiltaket i norsk kontekst, forfatter og kommentator Jan Arild Snoen.

Dyrt og smått

DAC er en type klimatiltak som faller under kategorien «klimaengineering» – som betyr å gripe inn i det klimatiske systemet og endre på det. Én av de mest lovende av disse teknologien handler om å suge ut CO₂ fra luften, binde det opp, og deponere det.

Ifølge Snoen finnes det to store bøyger. Den første er at det er temmelig kostbart. Det finnes derfor enn så lenge kun småskalaprosjekter. Men dette er i ferd med å endre seg: I Texas åpnes et stort prøveprosjekt allerede i 2024.

– Der skal man greie å suge ut én million tonn CO₂ i året. Til sammenligning slippes det ut totalt omkring 50 millioner tonn i CO₂ i Norge på et år.

Håpet, forteller Snoen, er at disse storskalaprosjektene skal kunne gjøre det mulig å drive ned kostnaden, slik at klimatiltaket blir konkurransedyktig i et omfang som virkelig monner.

Energikrevende

Men kostnadseffektivitet er ikke det eneste problemet. DAC er også energikrevende. Og denne energien kan ikke komme fra fossile kilder.

– Dersom ikke vinninga skal gå opp i spinninga, må man ha rik tilgang på fornybar energi.

Det, påpeker Snoen, understreker at DAC bare er et tiltak som gir mening som en del av en større totalløsning. Men i en slik totalløsning kan DAC bli viktig:

– Det er vanskelig å eliminere helt utslipp fra en del industrielle prosesser, som sementproduksjon, og fra shipping og langdistansefly.

Men med DAC kan man altså likevel sikre at man slipper ut netto null klimagasser.

Minnet om Mongstad

– Hvorfor tror du det er så lite snakk om denne teknologien i Norge?

– Noe skyldes en ideologisk motstand fra ytterste grønne fløy: Man frykter at det skal bli en unnskyldning for ikke å gjøre andre tiltak. Men det er et dårlig argument. Vi må uansett gjøre andre tiltak, men kan ikke se bort fra alternativer med små negative bivirkninger dersom de er kostnadseffektive. DAC er en naturlig bestanddel i pakker som etter hvert kan lede til netto nullutslipp, eller til og med negative utslipp, som skal til dersom temperaturøkningen på lenger sikt skal kunne stoppes og reverseres.

Snoen forklarer at det har vært stor interesse for karbonfangst og -lagring i Norge, men ikke for DAC – og at det kan skyldes at det er begrenset hvor mange ting man kan satse på i et lite land. Det kan også skyldes den mislykkede månelandingen på Mongstad, som igjen har gitt en bismak for virkelig store satsninger.

Samtidig må det virkelig satses stort på DAC dersom det skal kunne bli et konkurransedyktig tiltak. Derfor er det ikke så rart at nettopp USA leder an, i Texas og gjennom store bevilgninger i Bidens infrastrukturpakke som ble vedtatt i fjor.

– Vi kan henge oss på etterhvert. Vi er også godt posisjonert for det: Vi har drevet med deponering av CO₂ under havbunnen på Sleipner-feltet siden 1996, og Solberg-regjeringen satte i gang det store Langskip-prosjektet for håndtering av CO₂ for noen år siden. Det nye vil være å anvende denne infrastrukturen i DAC-sammenheng.