For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Når penger åpner dører i demokratier
Uformelle forbindelser og såkalte bakkanaler kan være et viktig verktøy for å forhindre at kriser eskalerer. Men Epstein-sakene bør skjerpe vårt blikk på uformell internasjonal påvirkning
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Epstein-sakene i Norge har reist nye spørsmål om misbruk av offentlig stilling og utveksling av tjenester i bytte mot innflytelse. Gravejournalist-nettverket Organized Crime and Corruption Reporting Project (OCCRP) har avslørt at Epstein hjalp en kvinne han var i en intim relasjon med, med å få en stilling ved International Peace Institute (IPI) i New York. Epstein kontaktet Terje Rød-Larsen direkte for å bistå med ansettelsen. E-postene tyder på at Epstein bidro til å betale lønnen hennes, og slik medvirket til å opprette stillingen.
Episoden er langt fra det mest alvorlige Epstein er anklaget for. Likevel gir den et innblikk i hvordan eksterne aktører og finansieringskilder kan manipulere institusjoner som tenketanker til egne formål. Rød-Larsens IPI var tross alt anerkjent i USA, spesielt for sitt arbeid med geopolitiske spørsmål og for å løfte den globale politiske samtalen. Nå viser e-postene at ledelsen i hemmelighet ble betydelig påvirket av Epstein, helt ned på ansettelsesnivå.
Dette er en velkjent historie for dem som har fulgt hvordan autoritære regimer dyrker allierte i demokratiske stater. I årevis har diktaturer rundt om i verden i det skjulte finansiert tenketanker i demokratiske land, særlig i USA. Mye av dette er strukturelt. Fordi amerikanske tenketanker ikke er juridisk forpliktet til å offentliggjøre sine finansieringskilder, har nettverk verden over innsett at de kan finansiere disse organisasjonene så mye de vil – og dermed bruke dem til å åpne dører, hvitvaske omdømmer og påvirke politikk.
Eksemplene er mange. Organisasjoner som Brookings Institution mottok i årevis millioner av dollar fra diktaturet i Qatar, mens Baker Institute ved Rice University tok imot midler fra steder som Kuwait og Saudi-Arabia. Få regimer har imidlertid brukt så mye penger på amerikanske tenketanker som det kleptokratiske styret i De forente arabiske emirater, som har pøst millioner av dollar inn i Atlantic Council, Aspen Institute, Middle East Institute og flere andre.
Disse donasjonene handler ikke bare om å fremstå som filantropiske bidragsytere, men om å direkte påvirke beslutninger på nasjonalt nivå. Noe av dette skjer i mediene. Etter å ha mottatt millioner i donasjoner fra De forente arabiske emirater skrev presidenten i Atlantic Council en kronikk som roste det emiratiske regimets lederskap – uten å opplyse om finansieringen. Andre lekkede e-poster viser hvordan Atlantic Council tilbød emiratiske støttespillere muligheten til å redigere publikasjonene deres direkte, inkludert tekster skrevet av fremtredende tidligere amerikanske tjenestemenn.
Eksemplene fortsetter. Dessverre er de ikke begrenset til personer som Epstein eller brutale diktaturer som Qatar eller De forente arabiske emirater. Som The New York Times rapporterte i 2014, har også den norske staten gjort noe lignende. Gjennom en avtale verdt flere millioner dollar gikk Oslo med på å støtte Center for Global Development, en annen amerikansk tenketank som amerikanske myndigheter «lenge har vært avhengige av for uavhengig politisk analyse og forskning».
«I Washington er det vanskelig for et lite land å få tilgang til mektige politikere, byråkrater og eksperter», het det i en intern rapport bestilt av det norske Utenriksdepartementet. «Å finansiere mektige tenketanker er én måte å få slik tilgang på, og enkelte tenketanker i Washington kommuniserer åpent at de kun kan betjene utenlandske regjeringer som gir dem finansiering», fortsatte rapporten.
Det finnes selvsagt ingen moralsk ekvivalens mellom den demokratiske norske staten og tyranniske regimer som Saudi-Arabia, eller Epsteins kriminelle nettverk. Men ved å benytte de samme påvirkningsmekanismene som diktaturer gjør, risikerer Norge å svekke sin egen demokratiske integritet. Skjulte betalinger, utnyttelse av finansielle hemmeligholdshull og målrettet taktisk bruk av innflytelsesrike institusjoner kan gjøre både nordmenn og andre mer kyniske til demokratiet og demokratiers egne spilleregler.
Kanskje bør regelen være så enkel som dette: Hvis Epstein eller saudierne gjorde det, bør Norge styre unna. Særlig når tilliten til demokratiet står på spill.
