Er penger viktigere enn demokrati?

Valg regnes som gullstandarden i demokratiet vårt. Enten man omtaler det som en borgerplikt eller et privilegium, er det å avlegge stemmen sin ved valg et demokratisk ritual. Det er her man føler på medbestemmelse i politikken. Rent symbolsk er stemmegivning selve manifestasjonen av demokratiet vi lever i.

Et demokrati trenger mer enn bare valg for å sette kursen for samfunnet. Et levende demokrati er avhengig av flere former for deltakelse. Overlater vi for mye makt og styring til det representative demokratiet, kan vi også slukke lyset for selve demokratiet. Særlig hvis det gjøres som et ledd i å søke egne interesser.

Noe av dette bunner i at mennesker er materialistiske dyr. Vi liker å eie ting. Vi liker å skape ting. Vi liker å konsumere. Vi liker rett og slett ting. Frank Zappa sa det best i et forsøk på å forklare hvorfor kommunismen har noen (massive) iboende svakheter: «Communism doesn't work because people like to own stuff». Å handle etter hva man er tjent med, er en sterk drivkraft i mennesker, og en del av instinktet vårt for selvoppholdelse. Materialisme er en viktig del av dette, men som med det meste annet, er måtehold et godt og sågar avgjørende prinsipp.

Materialisme er ikke problematisk i seg selv, særlig for enkeltindividet. Både enkeltindividet og samfunnet er tjent med at vi handler etter egeninteresse, blant annet ved konsumering av varer, gjennom verdiskaping, spesialisering og byttehandel. Overdrevent fokus på materialisme kan derimot være en trussel mot demokratiet. Der egeninteresse utvikler seg til å bli ren og skjær grådighet, er det grunn til å være på vakt.

Hva skjer når vi tar rettighetene våre for gitt, slutter å bry oss om hva som er i samfunnets interesse og kun søker å forbedre vår egen posisjon mest mulig?

Bekymringen er på ingen måte ny: de franske filosofene Benjamin Constant og Alexis de Tocqueville fryktet at borgere kunne velge bort demokrati, til fordel for å maksimere andre personlige anliggender. Hvilke rettigheter og muligheter vi verdsetter, og hva konsekvensene av det er, er stadig relevant.

Hvis vi tar for oss Constant først, så skrev han essayet om «De antikkes, og de modernes frihet» (1820). Her skilte han mellom to ulike måter å forstå selve demokratiet på, og hvordan dette endret seg fra det antikke Hellas, i tillegg til Romerriket og frem til de unge demokratiene i Vesten på starten av 1800-tallet. Særlig USA og Frankrike (men også Norge), som ledet an i bølgen av konstitusjonelle demokratier og rettighetstenkning i Europa på den tiden.

De antikkes frihet bestod, ifølge Constant, hovedsakelig i å ha rettigheter til å øve direkte innflytelse på utøvelsen av politisk myndighet. Dette var en mer deltakende, republikansk frihet, og krevde svært aktiv utøvelse av friheter for å delta i politikken, noe som var et ideal i de antikke samfunnene. Borgere skulle vie stor tid, delta i rike demokratiske debatter og være dypt mentalt investert i det som rørte seg i politikken. En informert og engasjert offentlighet.

De modernes frihet består av mer omfattende individuell frihet, mente Constant. Rettsstat og sivile rettigheter var og er det sentrale. Dette innebærer blant annet bevegelsesfrihet, ytringsfrihet og selvstendig tidsbruk, i tillegg til begrenset politisk frihet innenfor disse rammene. Politikken blir hovedsakelig delegert, hvilket inkluderer deltakelse i valg og påvirkning av myndighetene ved mer formelle metoder.

Forholdet mellom disse to måtene å forstå frihet på var viktig, ifølge Constant. Den første friheten, de antikkes, som vi kan kalle politisk frihet, er nemlig garantien til de modernes frihet, som vi kan kalle individuell frihet. De to hører sammen.

Constant fryktet at individualisme og et overdrevent fokus på å følge egeninteresse vil kunne føre til en devaluering av demokratiet: «Faren ved de nyes frihet er at, absorbert av vår nytelse av individuell frihet, der vi er opptatt av følge våre egne interesser, vil vi gi avkall på vår rett til å ta del i styring av staten».

I våre moderne demokratier er valg blitt gullstandarden for demokratiet. Vår aller fremste form for deltakelse. Men holder det at vi stemmer ved valg om vi ønsker å bevare demokratiet? På ingen måte. Valg er også veien til autoritarisme, diktatur og tyranni. Jo svakere sivilsamfunnet, maktfordeling og andre former for deltakelse i et demokrati er, desto lettere er det å demontere hele systemet.

En annen fransk tenker, Alexis de Tocqueville, delte denne bekymringen. Da Toqueville reiste til USA, og skrev boken Demokratiet i USA (i to volum: 1835 og 1840), for å studere det nye demokratiet over dammen, var amerikanernes materialisme en årsak til bekymring, i det han ellers mente var et godt samfunn og et imponerende demokrati. Særlig var det en ukontrollert materialisme han fryktet.

Mer konkret mente Tocqueville at i et land som USA, der tradisjon og hierarki sto svakere, på grunn av hvor egalitær den nye nasjonen var, ville borgerne ta sine demokratiske rettigheter for gitt. Jakten på å maksimere materielle goder ville stå sterkere enn behovet for å forsvare institusjoner og utdanne seg selv. Pliktfølelsen i offentligheten ville dermed svekkes: «Utførelsen av politiske plikter virker på dem som en irriterende hindring som avleder dem fra deres arbeid og forretninger.»

Dette har relevans for vår tid. Hvis man ser nærmere på amerikansk materialisme og demokratisk sinnelag i dag, er det vanskelig ikke å gi Tocqueville rett i hans observasjoner for snart 200 år siden.

Vi vet i dag at autoritære ledere og diktatorer kan tolereres av befolkningen sin om styresettet oppfattes som fordelaktig. Ledere som kan sikre økonomi og sikkerhet frister, ofte til tross for hva de ellers står for. Vi vet også at demokratier dør ved valg. Det fremste eksempelet på dette i moderne tid er den demokratiske tilbakegangen i Ungarn under Viktor Orban, en demokratisk valgt leder.

Sivilsamfunnets plass i demokratiet kan derfor ikke tillegges nok betydning. Og ikke minst idealet om å ha en informert offentlighet, som tar del i og engasjerer seg i politikken. De moderne demokratiene kunne derfor strukket seg i en retning av klassisk republikansk frihet, til fordel for den moderne friheten som delegerer svært mye makt til en rekke folkevalgte organer.

Selv om vi etter hvert lever i svært spesialiserte samfunn, der ikke alle har tid til å sette seg inn i en stadig mer omfattende politisk sfære, er en sterk kobling mellom folkevalgte og folkedypet helt avgjørende for at samfunnets kurs skal ha legitimitet og tillit. Demokratiet er det styresettet som på best mulig vis setter mennesket i fokus, og sikrer ethvert individ verdighet. Det er verdt å bevare.

Evig årvåkenhet er prisen vi betaler for å leve i demokratier. Et felles sisyfosarbeid.