Den ulykkelige akademiker
Ikke alle kan være sjefer, og å havne i en stilling som studiekonsulent etter å ha tatt en doktorgrad i filosofi kan nok oppleves som en tung skjebne.
Ikke alle kan være sjefer, og å havne i en stilling som studiekonsulent etter å ha tatt en doktorgrad i filosofi kan nok oppleves som en tung skjebne.
Det er etter hvert mange år siden Pave Johannes Paul II advarte mot fremveksten av et akademisk proletariat. På kontinentet har man lenge sett godt utdannede akademikere jobbe som drosjesjåfører, kelnere og ymse yrker som ikke krever hovedfag i historie, sosiologi, biologi, kunsthistorie eller hva det måtte være. I Norge har vi hittil stort sett vært forskånet for dette. Semesteret jeg tok hovedfag, satt vi en 10-12 stykker på ærespodiet og ble feiret på kandidatfesten. I dag er det ca 45-50 som blir utdannet samme sted hvert semester. Det virker åpenbart at ikke alle kan bli forskere.
Å finne sin plass i samfunnsveven Gjør det noe? Kanskje. Å ikke finne sin rette plass er grunnlag for misnøye. Den store franske sosiologen Emile Durkheim hadde som gjennomgangstema i sin sosiologi at mennesket må tilpasse seg; at det streberske menneske ikke blir lykkelig, men at det mennesket som finner sin plass i det store samfunnsmaskineriet blir desto mer fornøyd. Heri ligger selvfølgelig mye kollektivistisk tankegods. Å oppfordre folk til å gli harmonisk inn i den samfunnsmessige arbeidsdeling, kan sikkert være irriterende for mange. Siden Durkheims tid — han døde under 1. verdenskrig — har individualismen bredd om seg, til større glede enn sorg. Men ikke bare glede.
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
