Det kunstneriske overgangsritet er fullført

Ikke lenge etter at koronaepidemien tvang oss inn i våre hjem, anbefalte jeg Minervas lesere til å se filmen Annihilation (2018). Og nå er samme regissør, Alex Garland, kommet med en helt ny miniserie, Devs (2020), som kan strømmes i sin helhet på HBO.

Jeg må ærlig innrømme at serien ikke overbeviste i løpet av de innledende episoden. Jeg har egentlig en toepisodesregel: «Alltid se to episoder av en ny serie, men om den ikke er severdig innen de to episodene, aldri fortsett» – men min forkjærlighet for Annihilation fremtvang et unntak.

Var Annihilation ikke noe mer enn et glimmer av geni? For Ex Machina (2014), Garlands gjennombruddsfilm, som kom rett før Annihilation, var overvurdert og overfladisk – hadde han kollapset tilbake til dette nivået?

Overhodet ikke. På tross av noen svakheter er Devs fabelaktig – og fullfører det som nå fortoner seg som et kunstnerisk overgangsrite.

Mennesker og teknologi

For å forstå Devs er det fordelaktig, men kanskje ikke avgjørende, å ha sett Ex Machina og Annihilation. Jeg har altså skrevet utfyllende om Annihilation og hvorfor den er vidunderlig. Derfor bør jeg også si et par ord om hvorfor Ex Machina er så stusselig.

Les Andreas E. Masvies analyse av Annihilation:

Pluss

Pluss

En fortelling om vår selvdestruksjon

Ex Machina sentreres rundt turingtesten, en test for intelligent adferd i maskiner: Testen handler om å greie å kode en maskin som er så menneskelig at et intetanende menneske ikke greier å forstå at det er en maskin vedkommende snakker og samhandler med.

Men det er ikke nok å utforske turingtesten. Less is more, but not always. Jeg verdsetter renhet og enkelhet i både scenografi og dramaturgi – men tematisk, må det, på et eller annet nivå, være kompleksitet (grunnen er enkel: verden er kompleks). Og sistnevnte mistet Ex Machina. Da sitter man plutselig igjen med ingenting av verdi. Filmen var nok artig for teknologinerder. Men den var ikke berikende.

Deretter kom altså Annihilation, som gikk bort fra det teknologiske og utforsket heller menneskets bevissthet i en fabelaktig allegori – og da ble det straks berikende. Scenografien og dramaturgien var stadig ren og enkel, men tematikken kompleks.

Så var det Devs, da: Her er det teknologiske like sentralt som i Ex Machina, men uten å miste interessante utforskninger av mennesket, som utgjør seriens essens. Dermed, i Devs, er liksom Garlands overgangsrite fullført: Fra Ex Machina, til Annihilation, til Devs – hvor Garland, i denne siste filmen, før første gang i sin karriere, er både regissør, manusforfatter og ansvarlig produsent.

Devs er Gud

I Devs følger vi mennesker tilknyttet et av verdens fremste teknologiselskaper, Amaya, oppkalt etter den avdøde datteren til Forest, gründeren av Amaya. Dette selskapet har én avdeling med bare en håndfull utviklere, og de jobber på et prosjekt som ingen andre ansatte kan noe som helst om – og denne avdelingen er Devs.

I begynnelsen forklarer Forest at «Devs» er en forkortelse for «development», en avdeling alle teknologiselskaper har – men etterhvert får vi vite at Devs’ «v» egentlig er en skjult «u», slik at navnet er Deus, altså latin for «Gud». Og snart forstår vi at det det utviklerne i Devs holder på med, er nettopp å utfordre skillene mellom menneske og Gud.

I Devs jobber utviklerne med en antagelse, som alle er hellig overbevist om (og det gjelder også mange i den virkelige verden), om at verden regjeres av fysisk determinisme: Dersom man kan modellere alle verdens fysiske partikler og alle verdens fysiske lover, så kan man gjenoppleve fortiden og fortelle hva fremtiden innebærer.

Slik avsløres Forests bakenforliggende motivasjoner: Det er umulig for ham å forholde seg til det faktum at i den verden han lever i, så ble barnet hans frarøvet ham – så han vil liksom gjenopplive barnet sitt.

Men om verden virkelig er slik som Devs antar, og tilsynelatende har rett i, hvilken betydning har det for de mellommenneskelige relasjonene? Og er verden faktisk slik som Devs antar?

Deus ex Machina

Spørsmålene som Devs reiser, er ikke nye – på samme måte som ikke turingtesten i Ex Machina er ny. Det er grunnleggende filosofi ispedd, og det her Devs’ svakhet kommer inn, unødvendig fremmedgjørende kunnskapskjekkaseri overfor seeren (for eksempel: den gjennomsnittelige seeren har åpenbart ikke den nødvendige kjennskapen til teorier om multiuniverser fra før). Uansett: I Devs reises disse gamle spørsmålene på nye måter med interessante vinklinger.

Dette blir særlig tydelig når man fortolker Devs i relasjon til komplekset Ex machina-Annihilation-Devs. For med forståelsen av «Devs» som «Deus», kan vi omfortolke komplekset som helhet. Det er nemlig påfallende at tittelen på det begynnende og avsluttende verket, slått sammen, blir «Deus ex machina» – som altså er en gresk teaterterm, og beskriver en voldsomt usannsynlig hendelse som løser vanskelige problemstillinger i stykket.

Tittelen «Ex machina» er en åpenbar vandalisering av den klassiske termen: Vi trenger ikke lenger noen Gud for å løse våre problemer. Vi er ex machina, vi er «fra maskinen» – i forstand at vi er tannhjul i verdensmaskinen, hvis motor er den nevnte fysiske determinismen.

Men så kommer altså flukten i Annihilation, denne vandringen inn i menneskets bevissthet og det vakre kaoset som der finnes – som igjen endevender den simplistiske, naive ex machina-forestillingen.

Hva betyr så «Deus ex machina» i Garlands kompleks? Det er en beskrivelse av en sentral hendelse i Devs – når en av karakterene, i seriens klimaks, fatter valget med stor «V», det som endevender alt. (Beklager – men jeg må være så kryptisk for ikke å ødelegge serien for dem som ikke har sett den.)

Og dette valget blir en metafor på noe grunnleggende ved mennesket selv og, ja, endog hele verden. Det er et valg, når man tar innover seg kunnskapen vi har om den fysiske verden, som for de fleste vil fremstå voldsomt usannsynlig – som antyder et det er noe gudommelig ved mennesket, ja, kanskje noe i oss som peker det mot Gud selv – og som også løser grunnleggende problemer. Samtidig som, vel og merke, mange andre grunnleggende problemer veller opp fra denne løsningen.

Og slik blir komplekset et overgangsrite for Garland: fra et reduksjonistisk verdensbilde til et som er mer komplisert – og ikke bare langt mer interessant, men også, er i alle fall jeg mer overbevist om, mer presist.