Sindre Wiig Nordby har laget dokumentarfilm om Norges økonomiske problemer. Filmen er laget på lavbudsjett, og er en av de første av dette slaget i Norge, laget helt utenfor alle tradisjonelle redaksjoner eller produksjonsselskaper.
Et interessant og viktig spørsmål er derfor: Kan vi stole på slike «alternativ-dokumentarer»? Minerva har gjennomgått det vi oppfatter som de viktigste faktapåstandene i dokumentaren. Hovedkonklusjonen er at dokumentaren er etterrettelig og treffer viktige politiske problemstillinger.
Dokumentaren har tre hoveddeler. Den første er viet de høye strømprisene, som var de som opprinnelig dro Wiig Nordby inn i politisk virksomhet. Del to handler om sløsing, i betydningen offentlige utgifter uten en god (nok) begrunnelse. I siste del ser Wiig Nordby på et viktig strukturelt forhold som påvirker kostnader: lover og reguleringer.
Det hele starter imidlertid med et spørsmål om hvorfor det fremstår det som om staten er så fattig, når den rent faktisk er så rik. Og her kommer første påstand vi sjekker:
Sammenligning av skattenivå mellom land med ulike skattesystemer er en krevende øvelse, og ulike beregninger gir ulike svar. Påstanden kan også forstås ulikt – noen vil tenke på for eksempel gjennomsnittlig inntektsskatt, og da er Norge ikke nær toppen. Dessuten varierer tallene tallene fra år til år.
I Wiig Nordbys kontekst er likevel det mest naturlig å se på statens samlede inntekter fra skatter og avgifter fra både personer og bedrifter. Da har han et akseptabelt belegg for påstanden, i OECD-tallene for 2022. Faktisk.no gjennomgikk dette spørsmålet i fjor, og her er Norge på 2. plass i OECD med samlede skatteinntekter på 44,3 prosent av BNP. Siden den gang er 2023-tallene kommet. Her ligger Norge noe lavere, så hvor riktig påstanden er, avhenger av årstall.
Bakgrunnen for spørsmålet er altså hvorfor vi ikke får mer igjen for offentlige utgifter i Norge, når vi både har høye skatter og oljefondet. I den konteksten er det treffende og illustrerende, fordi samlede utgifter i offentlig forvaltning som andel av fastlands-BNP er vesentlig høyere i Norge enn i alle andre OECD land, med 61,9 prosent. Årsaken er at økt pengebruk gjennom handlingsregelen i hovedsak er kommet i tillegg til, snarere enn i stedet for, et høyt skattenivå. Differansen ned til de fleste land vi ellers sammenligner oss med, er rundt ti prosent av BNP, tilsvarende opp mot 500 milliarder kroner. Problemstillingen ble behandlet i Samfunnsøkonomen av professor Hilde C. Bjørnland ved Handelshøyskolen BI for noen år siden, og et viktig spørsmål er om vi klarer å få god ressursbruk ut av dette.
Vurdering: Påstanden er relevant og temmelig riktig.
Deretter går vi til første bolk i dokumentaren: Hvorfor er strømprisene så høye. Vi får ikke et fullt svar på det spørsmålet, men blir i stedet guidet gjennom noen sentrale stridsspørsmål i norsk kraftpolitikk, som vind versus kjernekraft og kabler.
NTNU-professor Jonas Kristiansen Nøland guider Wiig Nordby gjennom denne delen av dokumentaren. Nøland er kjent som en markert tilhenger av kjernekraft. Temaet innledes med at Wiig Nordby sier at Nøland lenge har ment at løsningen på klimakrisen er kjernekraft, men:
Kilden for denne påstanden er ikke umiddelbart klar. Det finnes noen enkeltstående opplysninger om bidrag fra olje-, gass og kullindustrien til tidlige miljøbevegelser som jobbet mot kjernekraft, men eksemplene er relativt tynne. Ett av dem handler om Friends of the Earth, som har arbeidet aktivt mot kjernekraft. Det rapporteres flere steder at organisasjonen fikk oppstartsfinansiering av oljemagnaten Robert Orville Anderson. At pengene ble gitt for å fremme fossil energi gjennom å svartmale kjernekraft, er en spekulasjon – om enn plausibelt.
I nyere tid finnes bedre belegg for bånd mellom anti-kjernekraft-grupper og oljeindustrien. Det viktigste eksempelet i Europa er Gazproms støtte til europeiske miljøorganisasjoner, spesielt etter 2010. Formålet her, ifølge vestlige analytikere, har vært å jobbe mot både europeisk skifergass og mot atomkraft, for å øke europeisk avhengighet av russisk gass. Spesielt i forbindelse med Nord Stream har Gazprom vært aktive, i samarbeid med den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Men også i USA finnes plausible påstander om at olje- og gassindustrien strategisk har motarbeidet kjernekraft i nyere tid.
Viktige forklaringer på vendingen bort fra kjernekraft fra rundt 1980 handler likevel om andre forhold. Three Mile Island-ulykken i 1979 skapte engasjement mot kjernekraft, uavhengig av oljebransjen. I 1985 stupte oljeprisen, og gjorde kjernekraft mindre konkurransedyktig, og året etter fulgte Tsjernobyl-ulykken. Å påstå at svartmaling fra oljebransjen er årsaken til at norske politikere har gått inn for vindkraft, er ytterligere et langt skritt. Hverken vindkraft og kjernekraft var store debatter i Norge før årtusenskiftet. Det er først da vindkraftdebatten kommer til Norge for alvor. Smøla, påbegynt i 2001, var den første større vindparken.
Det betyr ikke at det er umulig å tenke seg at det kan være årsakssammenhenger. Dersom motstanden mot kjernekraft fra 1970-tallet og fremover ble påvirket av oljefinansierte organisasjoner, kan et negativt inntrykk av kjernekraft ha spredt seg i Vesten, og påvirket det politiske mulighetsrommet. Frykt for avfallshåndtering og sikkerhet har figurert som begrunnelser også i norske debatter om kjernekraft, og for dem som mener at denne frykten er overdrevet, er det legitimt å spørre hvordan forestillingene har vokst seg så sterke. Alt i alt er det likevel temmelig spekulativt å postulere en direkte sammenheng mellom skremselspropaganda fra oljebransjen og norsk vindkraftpolitikk.
Vurdering: Påstandene om oljebransjen er delvis riktig, men fremstår overdrevet og uten kontekst. Påstanden om norsk vindkraft er udokumentert.
Den neste viktige påstanden som fremmes, handler om årsaken til at utenlandskablene ble bygget. Wiig Nordby formulerer det slik:
Dette spørsmålet har vært et av de mest betente i norsk politikk siden strømkrisen oppstod høsten 2021. Myndighetene har gjentatte ganger hevdet at økt utvekslingskapasitet med Europa i første rekke har handlet om forsyningssikkerhet. Statsminister Jonas Gahr Støre har for eksempel uttalt at vi i fravær av utenlandskabler måtte ha bygget ut langt mer vannkraft. Det samme har NVE-sjef Ketil Lund skrevet, basert på en forventet sterk økning i kraftetterspørselen i Norge. Et lignende argument er kommet fra daværende statssekretær i det daværende OED, nåværende klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.
Regjeringen og byråkratiet er samstemt, altså. Men fremstillingen mangler vesentlig kontekst. Begrunnelsene bak den fremvoksende enigheten om utenlandskabler før 2013 lyder ganske annerledes. I en stortingsdebatt om dette i 2012 uttalte for eksempel Snorre Valen fra regjeringspartiet SV: «Det er viktig at den økte produksjonen av kraft ikke fører til innelåst kraft i Norge. Det vil ta bunnen ut av produksjonen av ny, fornybar energi». En lignende analyse kom fra Høyre. I årene før strømkrisen ble lave priser for vind jevnlig trukket frem som et problem, som flere utenlandskabler ville bøte på. Hertil er premisset for at kablene skal gi økt forsyningssikkerhet – nemlig fremskrivningene for innenlands kraftetterspørsel – omstridt. I NVEs siste analyse reduseres disse anslagene. Flere analytikere, som Øystein Sjølie, har hele tiden avvist at kablene overhodet gir bedre forsyningssikkerhet.
Vurdering: Påstandene er riktige – nok. De handler først og fremst om tolkning av årsakssammenhenger i vår nære fortid, og det finnes klart belegg for dem.
Kraftselskapene, som i Norge i hovedsak er offentlige, tjener selvsagt mange penger på høye strømpriser. Hva skjer med dem? Wiig Nordby viser til stor kostnadsvekst og dobling av antall ansatte i Statkraft, og viser frem en Facebook-post fra sløseriombudsmann Are Søberg med følgende tittel:
Faren for imperiebygging i denne type selskaper har vært diskutert lenge. Statkraft selv hevder kostnadsvekst skyldes utbygginger og vedlikehold. Erfarne forvaltere er uenige, og Statkraft har nylig iverksatt planer for vesentlige kutt, både i kostnader og i aktiviteter.
En utfordring med å bedømme påstander om norsk kraftsektor er at de store aktørene – Statkraft, Statnett, deler av kraftanalytikermiljøet og departementet – har lignende interesser i å fremstille systemet i et positivt lys. Selv om disse aktørene sjelden sier noe som er direkte løgn, må kritisk journalistikk legge til grunn at fremstillingene kan være skjeve.
Vurdering: Påstanden er plausibel – i tråd med objektive tall, og samsvarende med kjent risiko for denne type organisasjoner..
Mulig sløseri i Statkraft markerer overgangen til neste del av dokumentaren, som handler om sløseri i offentlig sektor, med ovennevnte Are Søberg som guide.
Søberg går gjennom en rekke eksempler: at Nordre Follo kommune ønsker å bruke 850 millioner kroner på et fotball-prestisjeprosjekt; at Fredrikstad kommune har vedtatt å bruke 880 millioner kroner på ny hockeyhall; at Tromsø kommune bruker 110 millioner kroner på å utvide et sykkelfelt over en bro; at det i Moss bygges en 10 kilometer lang jernbanelinje som koster 30 milliarder kroner; at flyplassen i Bodø skal flyttes 900 meter til en prislapp på 7 milliarder; at vi fortsetter arbeidet med Stad skipstunnel til en pris på 5 milliarder kroner; at vi vurderer å bruke 100 milliarder kroner på å subsidiere flytende havvind; og at prislappen på regjeringsbygget er kommet opp i 54 milliarder kroner.
Det fomuleres ikke direkte i dokumentaren, men:
Alle eksemplene Søberg kommer med, er ekte, og tallene er riktige. De fremkommer fra lenkene over. Hva som er sløseri, er her nesten mer et normativt spørsmål. I Nordre Follo og Fredrikstad er det snakk om et ønske om mer velferd i form av idrett; i Tromsø er det gjort utredninger generelt om nytteverdien av samferdselsprosjekter, men de er basert på kriterier man kan være enig eller uenig i etc. Likevel er alle eksemplene av en art som ikke betaler seg selv og økonomisk gevinst i tradisjonell forstand. Seeren kan i stor grad selv gjøre seg opp en mening om nytteverdien. Termen er derfor innenfor.
Vurdering: Påstanden er riktig.
Dokumentaren fortsetter med at Søberg tipser Wiig Nordby om en viktig årsak til at alle prosjekter blir så dyre: økende regulering. Men før vi kommer dit, tar han en prat med tidligere generalinspektør for hæren, Robert Mood. Mood snakker om sløsing i hæren, og mener de store nye investeringene satser på feil våpensystemer. Han mener moderne droner kan ødelegge mye av utstyret vi investerer i, og at vi mangler luftvern.
Denne påstanden skiller seg ut fra de fleste andre i dokumentaren, ved at det er snakk om en faglig debatt om forsvarsevne. Det pågår stadige samtaler om hva som er et tilstrekkelig luftvern, vi har startet et satsing på droner, og diskuterer maritime droner. Etter Russlands invasjon i Ukraina har det pågått et kraftfull diskusjon i alle vestlige land om forholdet mellom ny og gammel teknologi – som droner vs. stridsvogner – for ulike militære formål. Det kan ikke sies å finnes noen konsensus om dette.
Vurdering: Påstanden er Moods subjektive vurdering.
Wiig Nordby spør om Mood vil karakterisere satsingene offentlig sløsing. Mood svarer: «Det er et svik.» Dette er ikke en påstand det er lett å faktasjekke, men generelt er det alltid en god ting når tidligere generaler unnlater å anklage politiske myndigheter for svik.
Deretter kommer vi til bolken om overreguleringer, og her får Wiig Nordby hjelp av Hans-Jørgen Blomseth, tidligere «forenklingsgeneral». Han forteller at stadig flere og mer omfattende reguleringer gjør alt dyrere og svekker produktiviteten. Han sier:
Produktivitetslister kan være så mange, men trolig mener Blomseth her produktivitetsvekst de siste årene. «På bunn» er også et litt fleksibelt begrep – det trenger i vanlig tale ikke å bety aller nederst. Det finnes mange mål for dette, et av de vanligste er produktivitetsvekst i industrien. I perioden 2013–2022 lå denne på 0,6 prosent årlig, 1,7 prosentpoeng lavere enn et vektet snitt av våre handelspartnere. Det er altså lavt. I Eurostatsoversikt er vi på 25. plass av 30 land for perioden 2010–2019. Deretter gjør vi det dårligere enn snittet i 2020, bedre i 2021, dårligere i 2022, omtrent likt i 2023, og en god del bedre i 2024.
Vurdering: Påstanden er riktig.
Blomseth har tidligere sagt hos Wolfgang Wee at det er rundt 13 000 lover og forskrifter i Norge. Wiig Nordby forteller så Blomseth at det i dag er mer:
Dette tallet kommer fra Maskinentreprenørenes forbund, og har vært omtalt blant annet av NRK og andre medier. (Hos NRK er det fremstilt som om dette er lover og forskrifter bare for anleggsbransjen, men dette er galt.) Fordelingen er, som det fremkommer av dokumentaren, 713 lover, 4956 nasjonale forskrifter og 10968 lokale forskrifter.
Ifølge Store norske leksikon var det i mars 2019 «bare» 13 388 lover og forskrifter. Det fremstår dermed som riktig at økningen er i denne størrelsesordenen hvis vi ser de seks årene under ett. (Hvorvidt alle disse nye lovene og forskriftene bidrar til ineffektivitet og produktivitetstap, er selvsagt et separat spørsmål.)
Vurdering: Påstanden er riktig.
Wiig Nordby går deretter gjennom en rekke eksempler på reguleringer – for bruk av drill, for rapportering i skolesektoren – og for hva andre helsearbeidere enn sykepleiere har lov til å gjøre i sykehusene. Her gjøres – i en humoristisk form – en sammenligning med:
Implikasjonen er at ansatte med mindre dyr kompetanse dermed kan utføre enklere arbeid i Danmark på en billigere måte.
Dette stemmer i hovedtrekk. Loen-vedtaket i 1989 skapte en særegen situasjon i Norge, som begrenser hva andre ansatte kan gjøre i helsevesenet. I Danmark har man gått i motsatt retning. De negative aspektene ved den norske modellen ble problematisert blant annet under pandemien.
Vurdering: Påstanden er spissformulert i en sketsj, men gir alt i alt et riktig og relevant bilde.
I nesten alle større fremstillinger av saksforhold vil det være uenighet om en del faktiske opplysninger, og ofte også noen slurvefeil. Politikere uttaler seg jevnlig uten belegg om andres motivasjoner, og gir skjeve og ensidige fremstillinger av historien.
Målt opp mot en slik normalsituasjonen klarer denne dokumentaren seg godt. Det er få åpenbare feil, og det som er av spekulativ eller ensidig art, er klart innenfor hva som er journalistisk akseptabelt.
Bolken om kraftsektoren svarer ikke fullt ut på hvorfor prisene er så høye i dag, men identifiserer troverdig at det er hull i regjeringens kommunikasjon om kablene, og at mange aktører har bidratt til et negativt syn på kjernekraft. Det er selvsagt ikke det samme som å vise at kjernekraft er økonomisk konkurransedyktig med dagens reguleringer, og det forsøker dokumentaren heller ikke å gjøre.
Faglig treffer den godt i å identifisere viktige utfordringer i norsk økonomi både knyttet til sløseri og reguleringer. På begge områder er det selvsagt langt mer å si. De fleste reguleringer ivaretar tross alt et eller annet hensyn. Å fjerne dem innebærer å fjerne den plassen reguleringene har i å unnta en beslutning en politisk eller faglig vurdering: Er det nødvendig med kurs for drillen, eller tåler vi en sjelden feil? Er det nødvendig med sykepleiere overalt, eller er det ikke? Det er mer enn plausibelt at Wiig Nordby har rett i at summen av reguleringer er altfor stor. En grundigere vurderinger av disse forholdene ville nok kreve en dokumentar med et større budsjett.
Det er mye snakk om alternative og ikke-redigerte medier, manglende fakta-kontroll og videoer på Facebook, TikTok og Youtube med manglende kvalitetskontroll. I lys av den diskusjonen er denne dokumentaren et godt tegn for Norge: De fleste politisk-mediale aktørene som opererer utenfor de store redaksjonene, gjør sitt beste for å få ting riktig, og å fremstille ting på en ryddig måte.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
