Til krig for Russland – mot USA

«Jeg har alltid strebet etter noe mer, slik at folk ville lytte til meg, følge meg i jakten på det russiske idealet. Og det russiske idealet er veldig enkelt: Å bringe lys og fred til denne verden.»

– Yan Petrovskiy, til Meduza 20.1.2017

Allerede våren og sommeren 2014 begynte fremmedkrigere å reise til Øst-Ukraina for å slåss for de to russiskkontrollerte opprørsrepublikkene der. Mange av dem så på krigen som en kamp mellom Russland og USA, og var motivert av konspiratoriske forestillinger om at USA forsøker å påtvinge resten av verden et liberalt verdisett, og at Russland var de eneste som kunne stå opp mot det.

Blant dem var en mann med tilknytning til Norge. Vinteren 2015-16 patruljerte Yan Petrovskiy i Tønsberg sammen med Odins Soldater. Dette var en innvandringsfiendtlig borgerverngruppe som hevdet å beskytte nordmenn mot kriminelle flyktninger og innvandrere. Få måneder tidligere hadde Petrovskiy vært fremmedkriger i Øst-Ukraina, og postet bilder av seg selv sammen med drepte ukrainske soldater.

Europeiske høyreekstremister dro også til Russland for å trene sammen med folk som hadde slåss i Øst-Ukraina. Blant dem var svenske nynazister fra Den nordiske motstandsbevegelsen.

Oppfatningen av krigen i Ukraina som en kamp mellom Russland på den ene siden og USA på den andre, gjorde at nynazister kunne slåss side om side med venstreradikale. Kacper Rekawek, forsker ved Senter for ekstremismeforskning (C-Rex) i Oslo, kaller dette en «rød-brun cocktail», som også er tittelen på en bok han jobber med.

– Det viktigste i denne cocktailen er antiamerikanisme. Man vil ikke ha Hollywood, McDonald’s og at alt skal være likt i Oslo, Warszawa og Timbuktu. Dette er sykt og skadelig for alle land, og må ødelegges. Og man betrakter USA som en kraft som tvinger gjennom globaliseringen, både kulturelt, økonomisk og militært. Russland er de eneste som aktivt står imot, ved å sende tropper og bombe, slik de gjorde i Syria og andre steder. Derfor brød ikke venstreradikale fra Spania seg om hvem som slåss ved siden av dem, så lenge de slåss mot USA, sier Rekawek.

Paramilitære serbere

«Vi i Serbia hater – hater! – Amerika! Amerikanerne trenger støttespillere, og har valgt muslimene i Albania og Bosnia, de samme som nå slåss for IS i Irak og Syria, og kroatene, det mest ekstreme folkeslaget i Europa (…) De vil ikke støtte noen ortodokse folk. For dem, og for vesteuropeere, er de dyr!»

– Bratislav Živković

De første fremmedkrigerne vestfra kom allerede i mars, for å hjelpe til med okkupasjonen av Krim. Det var en avdeling paramilitære «tsjetniker» fra Serbia og de serbiske områdene i Bosnia og Montenegro, ledet av Bratislav Živković. Tsjetnik-grupper hadde deltatt i krigene i eks-Jugoslavia på 1990-tallet, og hadde vært involvert i flere krigsforbrytelser. Živković selv hadde slåss i Kroatia og Kosovo. Živkovićs tsjetniker dro senere videre til opprørsrepublikken Luhansk, for å slåss mot ukrainske styrker der.

Det kom også mange serbere direkte fra Russland og Hviterussland, der mange serbere jobbet i byggebransjen. En av dem var Dejan Berić, som var med på erobringen av Slavjansk og senere ble YouTube-kjendis som snikskytter.

Mange av serberne så krigen i Ukraina som en mulighet til å ta igjen for den amerikanske innblandingen i krigene på 1990-tallet, som kostet dem Kosovo. Takknemlighet og historiske bånd spilte også inn: Russland har historisk vært sett på som storebror og beskytter for serbere og andre ortodokse på Balkan. Men trolig var det vel så viktig at russiske frivillige hadde slåss på serbisk side på 1990-tallet, blant dem Igor Girkin alias Strelkov.

Franske identitære med forbindelse til Serbia

– Det pågår en global krig, og vi har valgt side (…) Den liberale modellen inkarnerer alt vi hater: ødeleggelse av identiteten for alle verdens folk, ødeleggelse av tradisjon, naturlig orden og alt som er godt. På den andre siden har du Russland, som er langt fra perfekt, men som representerer en konkret motstand som er sterk nok til å utgjøre en trussel mot den liberale imperialismen, derfor forsvarer vi det. Dessuten har Russland de siste årene bekreftet denne posisjonen gjennom en politikk som setter tradisjon, familie og religion i sentrum, noe jeg synes er bra.

– Guillaume Lenormand, Unite Continentale

Fra juni 2014 ankom det også italienere, franskmenn og andre. Blant dem var fem franskmenn fra organisasjonen Unite Continentale, som var del av den høyreekstreme identitærbevegelsen. De kom seg til Øst-Ukraina på hardest mulige måte: De fløy til Kyiv, og dro derfra østover før de krysset frontlinjen over til opprørsrepublikken Donetsk.

Ifølge Kacper Rekawek var det direkte forbindelser mellom franske og serbiske fremmedkrigere. Unite Continentale hadde tidligere engasjert seg for de fengslede serbiske krigsforbryterne Vojislav Seselj og Ratko Mladić. Medlemmer av Unite Continentale hadde også vært i Beograd kort før de dro til Ukraina. Kacper Rekawek mener de trolig var med på å rekruttere serbiske frivillige.

– En av dem, Nikola Perović, var av serbisk-montenegrinsk opprinnelse, selv om han hadde tjenestegjort i den franske hæren. Han hadde også kontakter der og snakket språket. Perović drev rekrutteringsarbeid rettet mot serbere, der han spilte på prorussiske følelser, sier Rekawek.

Russiske nasjonalister – og leiesoldater

Før vi fortsetter historien om de vestlige fremmedkrigerne, er det nødvendig å bruke litt plass på de mange frivillige russerne.

Som tidligere nevnt, spilte russiske statsborgere en viktig rolle i opprettelsen av opprørsrepublikkene. Det var også russiske soldater som reddet de to opprørsrepublikkene fra å falle sensommeren 2014. Anslag på hvor mange russiske statsborgere som har vært innom de opprørskontrollerte områdene, varierer fra 30 000 til 50 000.

Noen av disse har vært regulære soldater, mens andre – særlig i de tidlige fasene av krigen – var leiesoldater innleid gjennom private selskaper som den såkalte Wagner-gruppen, som er styrt av den Putin-allierte oligarken Jevgenij Prigozjin. Prigozjin er også kjent som eier av «trollfabrikken» Internet Research Facility i St. Petersburg.

Andre kom dit av ideologiske og personlige grunner, selv om det i mange tilfeller er vanskelig å skille skarpt mellom ideologiske, personlige og økonomiske motiver. Situasjonen i Donetsk og Luhansk var kaotisk de første årene av konflikten, og de væpnede styrkene bestod av flere delvis uavhengige militser. Dermed var det en attraktiv situasjon for folk som ønsket å skape seg et navn og karriere, eller berike seg.

Nasjonalistiske og høyreekstreme miljøer i Russland var et viktig rekrutteringsfelt. Disse miljøene inkluderte nynazister, ortodoks-kristne monarkister og «rød-brune» «nasjonalbolsjeviker» med et nostalgisk forhold til Sovjet-tiden, da Russland var sterkt og respektert. Mange betraktet Ukraina og Hviterussland som deler av den russiske nasjonen, som aldri burde vært uavhengige stater, eller mente at de russisktalende områdene i øst og sør rettmessig tilhørte Russland og aldri burde vært en del av Ukraina.

Annekteringen av Krim fikk mange nasjonalister som til da hadde vært negative til Putin-regimet, til å støtte opp rundt presidenten. Andre håpet at opprøret i Øst-Ukraina var starten på en nasjonalistisk revolusjon som ville spre seg videre til selve Russland. Flere av dem som deltok i annekteringen av Krim og erobringen av Slavjansk sammen med Strelkov, kom fra disse miljøene. Det samme gjorde Igor Girkin alias Strelkov, selv, og Aleksandr Borodai, som ble den første statsministeren i republikken Donetsk. Som Strelkov var han en russisk statsborger, uten tilknytning til Ukraina. Også Pavel Gubarev, som utropte seg til «folkeguvernør» i Donetsk i mars 2014, hadde vært medlem av en paramilitær, russisk organisasjon. Trolig var etterretningstjenesten FSB involvert i rekrutteringen. For eksempel skal det ha vært eksempler på at høyreekstremister slapp fengselsstraff mot å reise til Ukraina for å slåss.

I tillegg var russiske medier på denne tiden fulle av fortellinger om Maidan som et «fascistisk kupp», som satte russisktalende i fare. I ettertid har mange russiske frivillige trukket frem sammenstøtene i Odessa 2. mai 2014, der flere titalls separatister mistet livet i en brann, som noe som skaket dem opp nok til å melde seg. Lignende fortellinger spredte seg også i russiskvennlige medier i utlandet, og var med å mobilisere et mindre antall vestlige venstreradikale til å reise til Ukraina for å slåss.

Flere av de frivillige russerne ble kjendiser hjemme, som Arsen Pavlov, kjent under kallenavnet Motorola. Motorola kommanderte «Sparta-bataljonen» inntil han ble drept av en bombe i oktober 2016, trolig som del av et internt oppgjør. Til tross for at han trolig begikk flere krigsforbrytelser, ble Motorola fremstilt som en helt i russiske medier. I mer ytterliggående miljøer ble Aleksej Miltsjakov, en nynazist fra St. Petersburg som startet avdelingen «Rusitsj» sammen med russisk-norske Yan Petrovskiy, en populær skikkelse. Og i utlandet fikk den nasjonalistiske motorsykkelgruppen «Nattulvene» en god del oppmerksomhet.

Russiske nasjonalister lager sine egne avdelinger

En av de høyreekstreme russiske organisasjonene som oppfordret medlemmer og sympatisører til å reise til Øst-Ukraina, var Den russiske imperiebevegelsen. Dette er en St. Petersburg-basert organisasjon som står for en blanding av russisk-ortodoks monarkisme, rasisme og antisemittisme. De etablerte sin egen militæravdeling, Imperielegionen, tidlig i 2015.

Den russiske imperiebevegelsen er viktig i denne historien på grunn av den intense nettverksbyggingen den har drevet i mange år, og på grunn av treningsleirene de senere opprettet i nærheten av St. Petersburg. Blant dem de har knyttet kontakt med, er amerikanske Traditionalist Workers’ Party, som deltok i Charlottesville i 2016, tyske Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD), Den Nordiske Motstandsbevegelsen og grupper i Øst-Europa. På grunn av dette ble Imperiebevegelsen plassert på USAs terrorliste i 2020.

Aleksandr Dugins rolle

Flere av de franske og italienske frivillige – inkludert Unite Continentale – var tilhengere av den russiske filosofen Aleksandr Dugin. Dugin har neppe vært Putins ideolog, selv om noen omtalte ham som det i starten av Ukraina-konflikten, men hadde et professorat i Moskva i 2008-14, og foreleste på det russiske militærakademiet. Dugin har den dag i dag forbindelser til oligarken Konstantin Malofejev, som var med å finansiere og organisere okkupasjonen av Krim og opprøret i Øst-Ukraina.

Dugin tilhørte også det samme «rød-brune» nasjonalistiske miljøet som flere av opprørslederne og som mange russiske frivillige ble rekruttert fra. Og selv ideen om Novorossija – en løsrivelse av hele det russiskspråklige Sør- og Øst-Ukraina som så skulle slutte seg til Russland – stammer fra de miljøene Dugin var aktiv i på 2000-tallet.

Slik Dugin ser det, består verden av flere adskilte sivilisasjoner, som har dype røtter i geografi og kollektiv psyke. De fleste konflikter i historien har vært del av en stor kamp mellom «sjøbaserte» og «landbaserte» sivilisasjoner, som begge ønsker å dominere Eurasia, det navnet Dugin bruker om landene i det tidligere Sovjetunionen.

Ifølge Dugin er den viktigste sjøbaserte sivilisasjonen i dag USA. USA kontrollerer allerede Vest-Europa gjennom NATO og EU, men ønsker å underlegge seg hele Eurasia og påtvinge resten av verden sine egne, liberale verdier. Dette vil bety ødeleggelsen av tradisjonelle, rotfestede kulturer både i Europa, Ukraina og andre steder, mener Dugin. Den viktigste motkraften mot USA er Russland. Ifølge Dugin er Russland det historiske senteret i Eurasia, og representerer tradisjonelle, åndelige og kollektive verdier, i motsetning til det individualistiske og materialistiske vest.

Dugin hadde tatt til orde for å avvikle Ukraina som uavhengig stat flere år før konflikten begynte. Han hadde også knyttet kontakter i separatistiske og russisk-nasjonalistiske miljøer i Øst-Ukraina, og gav råd til opprørsledere tidlig i konflikten.

Videre hadde Dugin helt siden 1990-tallet bygd et stort kontaktnett i Vest-Europa og blitt en viktig ideolog for identitærbevegelsen, som også betrakter USA som en fiende av tradisjonelle kulturer og verdier. Ikke minst har han vært populær i Frankrike og Italia. Dermed påvirket han i alle fall indirekte Unite Continentale og andre derfra til å dra til Ukraina for å slåss for opprørerne.

Også brasilianske Rafael Lusvarghi, som en periode slåss i en egen enhet han kalte «Team Vikernes» etter den norske drapsmannen og kirkebrenneren Varg Vikernes, har omtalt Dugin som en inspirasjonskilde. Ifølge Lusvarghi slåss både han og Vikernes for «en multipolar verden», dvs. en verden som ikke er dominert av USA, og for sin egen rase og kultur. Til tross for sympatiene sine, ble Lusvarghi flere ganger intervjuet på russisk TV og i opprørsrepublikkenes medier, som en som hadde kommet for å kjempe mot fascisme og var opptatt av menneskerettigheter.

Nordmannen

Yan Petrovskiy kom til Norge som 16-åring i 2004. I 2010 var han en av flere østeuropeiske høyreekstremister som ble arrestert under en razzia mot et tatoveringsstudio i Oslo.

Petrovskiy traff den russiske nazisten Andrej Miltsjakov på en jobbreise til fødebyen St. Petersburg i 2011. De slåss sammen i Ukraina fra sommeren 2014 til juni 2015, i avdelingen Rusitsj som de selv hadde grunnlagt.

Mellom slagene deltok de på konferansen International Conservative Forum i St. Petersburg i mars 2015. Her ble Miltsjakov ifølge det russiske nettstedet Meduza behandlet nærmest som en rockestjerne, mens Petrovskiy holdt seg mer i bakgrunnen.

International Conservative Forum var et forsøk på å grunnlegge en internasjonal høyrebevegelse med Russland som sentrum. Arrangørene var Den russiske imperiebevegelsen og en politiker fra partiet Rodina. Konferansen samlet blant annet representanter for det italienske nyfascistiske partiet Forza Nuova, greske Gyllent Daggry, tyske NPD, British National Party, alt-righteren Jared Taylor og medlemmer av Den Nordiske motstandsbevegelsen. Innleggene bestod av utfall mot amerikansk imperialisme, «juntaen i Kiev», jøder og det som ble omtalt som «den hvite rasens selvmord» i form av innvandring og multikulturalisme. Samtidig forsvarte man kristne verdier og den tradisjonelle familien mot likekjønnede ekteskap og «homoseksuell propaganda» og fremhevet Russland som en bastion for konservative og «mandige» verdier.

Petrovskiy ble utvist fra Norge i oktober 2016, begrunnet med «grunnleggende nasjonale interesser». Da hadde det allerede kommet frem at Petrovskiy og Miltsjakov hadde vært instruktører på en leir i nærheten av Moskva, der flere hundre ungdommer helt ned i 13-årsalderen fikk kamptrening. Leiren fant sted i regi av ENOT-gruppen, et av de private selskapene som hadde vervet russere til krigen i Øst-Ukraina. Dens beskytter var Folkerepublikken Donetsks tidligere statsminister Aleksandr Borodaj.

Ville bruke erfaringene til terrorhandlinger hjemme

I alle fall noen av fremmedkrigerne i Ukraina ser ut til å ha reist dit for å skaffe seg erfaring. I 2017 ble tre menn tilknyttet Den nordiske motstandsbevegelsen arrestert for to bombeangrep i Göteborg. To av dem, Anton Thulin og Viktor Melin, hadde deltatt på et møte to år tidligere, der det også hadde vært til stede to spesielt inviterte gjester fra Den russiske imperiebevegelsen.

Hjemme hos Melin fant politiet en perm med våpeninstruksjoner, skrevet på russisk, samt håndskrevne notater om våpen, sprengstoff, stridsteknikk, radiosamband og militær førstehjelp. Nettstedet EXPO avdekket snart at Thulin og Melin hadde vært med på en treningsleir drevet av Den russiske imperiebevegelsen. Her ble det blant annet undervist i forhør av fanger, våpenbruk, nærkamp og produksjon av bomber.

Den russiske imperiebevegelsen hadde siden 2012 drevet to treningsleirer utenfor St. Petersburg under merkenavnet Partisan, som i tillegg til å trene frivillige til krigen i Ukraina, også hadde tatt imot utenlandske deltakere fra blant annet Tyskland, Polen og Spania i tillegg til de to svenskene.

Den nordiske motstandsbevegelsen har siden rundt 2011 betraktet Russland som en forkjemper for tradisjonelle verdier, og en motstander av «homolobbyen» som er en av organisasjonens erkefiender. I tillegg kan krigen i Syria, som man betraktet som utløst av «globalistiske» krefter, ha spilt inn.

21. april i fjor slo tsjekkisk politi til mot den paramilitære gruppen Tsjekkoslovakiske Reservesoldater, og arresterte fem personer. Ifølge tiltalen sendte Tsjekkoslovakiske Reservesoldater flere medlemmer til Donetsk i 2017-18, som et sted å skaffe seg trening de kunne bruke til å begå terror i hjemlandet. Tsjekkiske medier har beskrevet dem som panslavister og motstandere av det representative demokratiet, og preget av konspirasjonsteorier om «globale eliter» som ville undergrave Tsjekkia og andre slaviske nasjoner ved hjelp av migrasjon og liberale ideer. Under flyktningkrisen i 2015-16 hadde de treningsleirer hvor de trente på skyting og pågripelse av flyktninger. Alt i alt er tolv tsjekkiske fremmedkrigere identifisert, men antallet kan ha vært så mange som 20-30.

Hva som skjedde videre

Fra slutten av 2016 og frem til de siste ukene, ble forholdene i opprørsrepublikkene mer organisert. Dette betød mer kontroll fra Moskva, men også at mange av de fargerike skikkelsene fra tidlig i konflikten forsvant. Tidlige ledere som Strelkov og Borodai hadde allerede falt i unåde og reiste tilbake til Russland, mens andre ble fengslet eller drept, slik det skjedde med Zakharsjenko og Motorola. De mange militsene som delvis hadde operert uavhengig, ble oppløst og innlemmet i de væpnede styrkene til opprørsrepublikkene som nå deltar i den russiske invasjonen. Mye av støtten til opprørsrepublikkene fra nasjonalistiske miljøer i Russland ble også borte etter at det ikke ble noen videre annektering av Øst- og Sør-Ukraina. Mange utenlandske frivillige mistet også interessen etter at krigen gikk over til en stillingskrig.

Høyreekstreme ser Ukraina som begynnelsen på en gjenerobring av Europa

John Færseth

Kilder:

András Rácz: The Elephant in the Room: Russian Foreign Fighters in Ukraine. I Kacper Rekawek (red.): Not Only Syria? The Phenomenon of Foreign Fighters in a Comparative Perspective (2017)

Arkadiusz Legieć: Profiling Foreign Fighters in Eastern Ukraine – Theoretical Introduction. I Kacper Rekawek (red.): Not Only Syria? The Phenomenon of Foreign Fighters in a Comparative Perspective (2017)