Høyreekstreme ser Ukraina som begynnelsen på en gjenerobring av Europa

Den åtte år lange krigen i Øst-Ukraina trakk også fremmedkrigere til den ukrainske siden. Neppe mer enn rundt 1500 personer, og ikke mange nok til å gjøre noen stor forskjell militært. Men fortsatt mange nok til å vekke interesse flere steder.

Det største innslaget har vært russere, hviterussere, georgiere og andre fra det tidligere Sovjetunionen. Men rundt 200 har kommet vestfra.

Som på russisk side, har motivene variert fra sympati med Ukrainas sak, personlige motiver, jakt på spenning, ideologi og et ønske om å gjøre militær karriere. Men søkelyset har særlig blitt rettet mot høyreekstremister.

Frem til 2016 slåss mange av fremmedkrigerne i frivillige enheter. Særlig én fikk stor oppmerksomhet i utlandet: Azov-bataljonen, i dag kjent som Azov-regimentet.

I Ukraina oppfattes Azov-regimentet som krigsveteraner og krigshelter. I utlandet har de derimot blitt kjent for den statusen de har fått blant høyreekstreme, og det kontaktnettet de har bygd opp – inkludert i Norge. Til tross for at Azov bare er en av mange enheter i det ukrainske territorialforsvaret og ikke har mer enn rundt 900 aktive medlemmer, spiller den en sentral rolle i russisk propaganda for å stemple hele Ukraina som fascistisk.

I alle fall en nordmann har holdt til hos Azov en periode, etter å ha blitt kastet ut av den ukrainske hæren: bergenseren Joachim Furholm. Azovs internasjonale representant Olena Semenyaka har også arrangert konferanser med skandinaviske gjester, inkludert norske Bjørn Christian Rødal som da var nestleder i Alliansen.

«Reconquista»

For de fleste i og utenfor Ukraina har konflikten med Russland hele tiden handlet om å stoppe russisk aggresjon, og å muliggjøre et demokratisk og vestvendt Ukraina. Men for Azov-regimentet og sympatisører i utlandet, har den også handlet om å befri Ukraina og Øst-Europa ikke bare fra russisk innflytelse, men også fra vesteuropeisk – i form av innvandring, multikulturalisme og LHBT-rettigheter. Altså ikke ulikt det som fikk høyreekstremister til å slåss for de russiskkontrollerte opprørerne.

Et ord som fra tid til annen dukker opp, er reconquista, som betyr «gjenerobring», og vanligvis brukes om gjenerobringen av Spania fra muslimene i middelalderen. Ifølge Kacper Rekawek ved Senter for ekstremismeforskning (C-Rex), er dette et ord som like godt kunne ha blitt brukt på den russiske siden.

– Egentlig er det to parallelle «reconquistaer» som foregår i Ukraina, i alle fall slik enkelte ser det, forklarer Rekawek til Minerva.

– På separatistenes side var det folk som sa at dette var gjenerobringen av Europa fra amerikansk dominans, EU og muslimer. Men på den andre siden har det vært folk som sa at denne krigen er begynnelsen på gjenerobringen av Europa fra asiatene – russere, muslimer og andre barbarer. Et sted må man ta opp kampen, og da er det praktisk å gjøre det langt hjemmefra. Men straks Russland er beseiret, ønsker de å snu seg rundt og gå mot muslimer, feminister og LHBT-personer i Europa.

Ifølge Rekawek har Azov et komplekst syn på Russland. De ønsker ikke bare å jage Russland ut av Ukraina, men håper også at ideologisk allierte krefter skal komme til makten der.

– De mener at en virkelig reconquista ikke bare kan skje i Ukraina, eller i Vest-Europa. Den må også inkludere Russland. Derfor håper de at russiske patrioter vil klare å styrte Putin-regimet, sier Rekawek.

Uforberedt på krig

Våren 2014 var Ukraina fullstendig uforberedt på okkupasjonen av Krim og oppstanden i Sørøst-Ukraina. Hæren manglet både trening, utstyr og erfaring, samtidig som mange meldte seg frivillig. Dette skapte utfordringer for hæren og forsvarsdepartementet. Løsningen var å tillate opprettelsen av frivillige enheter.

– Hæren og forsvarsdepartementet var i utgangspunktet negative til å innlemme de frivillige i de væpnede styrkene, fordi de ikke var profesjonelle. Derimot likte innenriksminister Arsen Avakov ideen, forteller den ukrainske journalisten Max Kamenev.

De som meldte seg, var alt fra aktivister fra Maidan og lojale innbyggere fra Øst-Ukraina til nasjonalister. Mens Maidan for de fleste handlet om å bli kvitt en korrupt og autoritær president som holdt på å frata dem fremtiden, hadde det hele tiden vært et lite, men synlig innslag av nasjonalister som inkluderte høyreekstremister. I tillegg førte Maidan og det russiske hybridangrepet til en patriotisk oppblomstring i Ukraina.

Den nasjonalistiske paraplyorganisasjonen Høyresektor var mest synlig de første årene. Høyresektor deltok i oppstanden på Maidan, og startet sin egen frivillige avdeling etter okkupasjonen av Krim. Ikke minst fikk de oppmerksomhet i russiske og russiskvennlige medier, der man ønsket å stemple hele Maidan som nasjonalistisk og fascistisk.

Svensker, franskmenn og italienere

«Vi var en gruppe venner, alle sammen nasjonalister, som fant ut at vi måtte gjøre noe og startet noe vi kalte Svenske Frivillige for Ukraina. Jeg sendte en kar ned for å etablere kontakt med ukrainerne. Selv ankom jeg to dager senere, sammen med noen andre svensker som hadde med det som trengtes. Vi ble møtt av et medlem av partiet Svoboda, som igjen satte oss i forbindelse med en liten gruppe kalt Sich (et annet navn på organisasjonen C14). Vi møttes, snakket sammen og ble enige om å samarbeide.» – Mikael Skillt

En av de første utlendingene ankom allerede i februar 2014, kort etter at Janukovytsj hadde flyktet. Det var en 36 år gammel svenske fra Sundsvall, Mikael Skillt. Skillt hadde bakgrunn fra det høyreekstreme Svenskarnas Parti, som hadde vært i kontakt med det nasjonalistiske ukrainske partiet Svoboda allerede før Maidan. Han ble etter eget utsagn imponert og inspirert av de nasjonalistiske kreftene som var synlige i Kyiv på denne tiden, og meldte seg inn i Høyresektor. Senere gikk han over til Azov, der Skillt fikk ansvaret for å ta imot og trene andre utenlandske fremmedkrigere.

Blant dem som meldte seg, var den italienske fascisten Francesco Fontana. I 2015 beskrev Fontana seg som «nasjonal-revolusjonær, antiimperialist, anti-kommunist, anti-USA og anti-sovjetisk». Han bestemte seg for å kjempe for Ukraina etter å ha sett nasjonalister delta på Maidan, noe i hans øyne fikk det til å fremstå som «en nasjonal revolusjon mot et korrupt regime». Han sluttet seg først til Høyresektor, men gikk over til Azov etter å ha truffet Mikael Skillt i Kyiv og fått mulighet til å reise til fronten.

Rundt 40 kroater utgjorde en av de største kontingentene som meldte seg. Som på den prorussiske siden, var det elementer av «omkamp» som lå bak: Kroatene identifiserte seg sterkt med Ukrainas kamp mot Russland, som de sammenlignet med Kroatias forsvarskrig mot Serbia på 1990-tallet som involverte en serbiskkontrollert opprørsrepublikk. Det hadde også vært et innslag av ukrainske nasjonalister i de kroatiske styrkene på kroatisk side på 1990-tallet, i tillegg til frivillige fra andre land.

Flere av de frivillige ser rett og slett ut til å sett Ukraina som et springbrett til videre militær karriere. Amerikanerne Craig Lang og Alex Zwiebelhofer sluttet seg til Høyresektor i 2015, og forsøkte både før og etter å verve seg til leiesoldatselskapet Blackwater og i en rekke konfliktområder rundt i verden. Ifølge nettstedet Buzzfeed News skal imidlertid Lang ha blitt radikalisert under oppholdet i Høyresektor, og begynte å snakke om behovet for en revolusjon i USA og «å se verden brenne». Han skal også ha fungert som kontaktperson for andre amerikanere med høyreekstreme sympatier som ønsket å delta i krigen.

Russere mot Putin

De aller fleste frivillige var imidlertid russiske og hviterussiske statsborgere. Mens de hadde felles at de var motstandere av Putin-regimet, sprikte holdningene deres i mange retninger: Demokratitilhengere, tsjetsjenere som ville fortsette kampen mot regimet som undertrykte dem hjemme, og nasjonalister og høyreekstremister. Akkurat som de som slåss for de russiskkontrollerte opprørerne, betraktet de Russland og Ukraina som samme nasjon. Men i motsetning til meningsfeller på motsatt side, så de på oppstanden i Ukraina som en nasjonal revolusjon som man burde støtte og etter hvert ta hjem til Russland. Og noen ser til og med ut til å ha vært såpass fiendtlig innstilt til det korrupte og i deres øyne unasjonale Putin-regimet at de var villige til å betrakte sin fiendes fiende som en venn, selv om de var langt færre enn dem som slåss for opprørsrepublikkene og neppe mange nok til å påvirke krigens gang.

En av de mest kjente var den hviterussiske nynazisten Sergej Koroktikh. Før han kom til Ukraina i 2014 og sluttet seg til Azov-bataljonen, hadde han vært mistenkt for drap på to sentralasiatiske innvandrere i Russland. Muligens hadde han også vært involvert i angrep på regimemotstandere i Hviterussland. Dette har fått en del til å stille spørsmålstegn ved hva som egentlig brakte ham til Ukraina og om han kan ha samarbeidet med russisk etterretning.

Azov-regimentet

Azov-regimentet er bare en av mange enheter, og har ikke operert som en enhet ved fronten siden 2016. Samtidig har de blitt såpass myteomspunnet – ikke minst fra Kreml-vennlig hold – at det er verdt å bruke plass på dem.

Historien om Azov begynner i Ukrainas nest største by, Kharkiv. Her var Andrij Biletskyj leder for den høyreekstreme organisasjonen Ukrainske Patrioter på 2000-tallet. Ukrainske Patrioter gjorde seg bemerket ved å angripe asiatiskeide boder på det store markedet i byen. Mange mener de ble beskyttet og oppmuntret av Arsen Avakov, som var guvernør i Kharkiv-fylket på denne tiden og ønsket å få kontroll over markedet for seg selv og sine forbindelser. De gode tidene tok slutt i 2010, da Avakov gikk av som guvernør og mistet mye av forretningsinteressene sine. Året etter ble Biletskyj og flere andre medlemmer av Ukrainske Patrioter arrestert, mistenkt for å ha planlagt å sprenge en Lenin-statue i nærheten av Kyiv.

Les også:

Til krig for Russland – mot USA

378 europeere har slåss for opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina de siste åtte årene. Det viktigste motivet har vært antiamerikanisme. Noen har også ønsket å bruke erfaringene til å begå terrorhandlinger.

John Færseth

Etter Janukovytsj’ fall ble imidlertid Avakov utnevnt til innenriksminister i interimregjeringen. En rolle han behold til 2020 til tross for flere regjeringsskifter. På samme tid ble Biletskyj, som aldri hadde blitt formelt tiltalt, løslatt fra fengselet.

Ukrainske Patrioter var med på å bekjempe forsøk på å opprette en opprørsrepublikk i Kharkiv. Flere medlemmer av Ukrainske Patrioter var også med å grunnlegge paraplyorganisasjonen Høyresektor, men ble senere kastet ut for å være for ekstreme.

Krigshelter og ordrenektere

Azov-bataljonen ble grunnlagt i mai 2014, og sprang ut av Ukrainske Patrioter. Mens en del andre frivillige enheter hadde problemer med disiplin og med å skape effektive enheter av folk uten militær erfaring (en av dem kalte seg til og med «Bob Marley-bataljonen»), hadde Biletskyj erfaring med organisasjonsbygging.

– Han og folkene hans var ideologisk motiverte, og var i besittelse av både patriotisme, disiplin og hierarkisk orden. Alt sammen veldig viktig i en krigssituasjon, der man både må kunne gi ordre og vite at de blir fulgt, forklarer Max Kamenev.

Azov-bataljonen spilte en viktig rolle i gjenerobringen av havnebyen Mariupol ved Svartehavet i juni 2014. Samtidig mener Kamenev at den videre suksessen vel så mye skyldes at Biletskyj nektet å adlyde ordre om å sende inn Azov-bataljonen under slaget ved Ilovaisk i august. På den måten unngikk den å bli desimert, slik mange andre frivillige enheter ble i det til nå blodigste slaget i krigen. Kort etter ble Azov utvidet fra bataljon til regiment.

Fra krig til politikk

Siden 2015 har Azov og de andre frivillige avdelingene vært innlemmet i den ukrainske nasjonalgarden, som er underlagt Innenriksdepartementet og kan sammenlignes med det norske heimevernet. De er ikke lenger ved fronten, men har fortsatt å få våpen og utstyr, om enn av dårligere kvalitet enn hærens. Andrij Biletskyj har på sin side konsentrert seg om politikken som leder for det Azov-tilknyttede partiet Nasjonalt Korps. Parallelt med dette har Biletskyj og andre tonet ned antisemittisk og rasistisk retorikk.

Azov og andre frivillige har en god del sympati i det ukrainske samfunnet på grunn av krigsinnsatsen. De har spilt en prominent rolle i flere støttemarkeringer for krigsveteraner, deltar i demonstrasjoner mot russiskvennlige krefter og mulige kompromisser med Russland, og kan fritt holde egne markeringer. Et tidligere Azov-medlem, Vadim Trojan, har vært politisjef i Kyiv siden 2016. Samtidig har ikke noe av dette gitt dem politisk oppslutning. Generelt er det svært lite støtte til høyreradikale partier i dagens Ukraina, og mens de klarte å få valgt inn et par representanter som uavhengige kandidater i 2014 og 2016, er disse i dag ute av parlamentet.

«Azov-bevegelsen» har hatt hovedkvarter i sentrum av Kyiv i det såkalte «kosakk-huset», med bokkafé og konferanselokaler, og en stor eiendom utenfor byen. De har også arrangert leire for ungdom, kampsportturneringer og den nasjonalsosialistiske black metal-musikkfestivalen Asgardsrei. Nasjonalt Korps har også en paramilitær fløy, Nasjonal Milits, som har vært involvert i angrep på romfolk.

Inntektene kommer fra Innenriksdepartementet, fra betalte demonstrasjoner på vegne av Avakov og andre politikere, og fra sponsorer. Den ukrainske journalisten Igor Burdyga, som har gransket Azov-fenomenet, forklarer:

– Offisielt er de en del av nasjonalgarden, og finansiert av staten. Men de får også donasjoner. Da jeg var i leiren deres ved Mariupol i januar 2018, var de mye rikere enn noen andre nasjonalgarde-avdelinger. De hadde nye smarttelefoner, uniformer og kjøretøy. Uniformene og treningstøyet var fra Svaston, en ukrainsk produsent som er svært populær blant fotballsupportere og unge med høyreekstreme sympatier.

Burdyga mener strategien deres de siste årene har handlet om å bli lagt merke til.

– De jobber mye med 16-17 år gamle gutter som har det vanskelig, og gutter på yrkeslinjer som hører på nasjonalistisk hip hop og liker fotball. De prøver å få i gang aktiviteter, utdanningsprosjekter og sommerleire. De har også lyktes i å få med jenter, noe som gjør det lettere å rekruttere gutter.

Kontakter i utlandet

De siste par årene har Azov og Nasjonalt Korps fått økende oppmerksomhet utenfor Ukraina. Dette skyldes kontaktnettet de har bygget opp, og hyllesten de har fått på høyreekstreme fora. Disse foraene tiltrekker hovedsakelig unge gutter og menn. Noen av dem som har hyllet Azov, har hatt forbindelse til Atomwaffen Division og andre nettbaserte, nynazistiske grupper. New Zealand-terroristen Brenton Tarrant hadde også symbolet til Azov på ryggsekken sin, og refererte til Reconquista i manifestet sitt, selv om han neppe hadde noen direkte forbindelse til Azov.

Den Azov-tilknyttede russiske grupperingen Misanthropic Division har blitt omtalt som Azovs internasjonale rekrutteringsarm. Ifølge nettstedet Hope Not Hate sendte Misanthropic Divison Francesco Fontana til Storbritannia og Irland i 2015 for å rekruttere folk – uten særlig hell, selv om turen kan ha bidratt til å knytte kontakter mellom ukrainske og britiske og irske høyreekstremister.

Forskere som har sett på Azov-fenomenet, mener stort sett at det er tvilsomt om særlig mange av dem som har vært i kontakt med Azov, har gjort særlig mer enn å hylle dem og kanskje avlegge et besøk hos dem i Kyiv, fordi Azov og den ukrainske hæren først og fremst er interessert i soldatmateriale. For eksempel har de fleste av de 30-40 amerikanerne som skal ha vært i kontakt med Azov og i noen tilfeller besøkt dem, vært «turister» som aldri vervet seg og deltok i kamp.

En av dem som har vært i kontakt med Azov, er den da 27 år gamle bergenseren Joakim Furholm. Furholm vervet seg i den ukrainske hæren våren 2018, men ble kastet ut en måned senere. Til det ukrainske nettstedet Hromadske hevdet Furholm at dette var på grunn av hans «nasjonalistiske synspunkter». Furholm var mangeårig nynazist, og hadde etter alt å dømme vært i PSTs søkelys i over ti år. Furholm hadde også forsøkt å verve seg i Den georgiske legionen, en frivillig enhet startet av georgiske krigsveteraner, men ble avvist fordi legionen ikke ønsker rasister og fascister i rekkene sine.

Senere samme år dukket Furholm opp i en britisk dokumentarfilm. Her sverget han hevn over norske myndigheter, og uttrykte ønske om å rekruttere andre utlendinger til å befri Ukraina, og deretter ta kampen videre mot de korrupte kreftene han mente hadde makten i Norge og Europa.

På dette tidspunktet hold Furholm til på en eiendom som tilhørte Azov-regimentet. Han deltok også i demonstrasjoner sammen med Azov-medlemmer, men ble aldri godtatt som soldat fordi han manglet militær erfaring.

I 2019 beskrev et medlem av Azov Furholm som en i utgangspunktet fredelig person som var klar for å slåss når det trengtes, og som mest av alt ønsket å komme seg til fronten for å kjempe mot separatistene. Samtidig skal han ha vært såpass langt til høyre at selv Azov-medlemmet reagerte på det. Medlemmet mente også at Furholm hadde personlige grunner til å være så antiliberal.

Ifølge nettstedet Bellingcat skal Furholm ha forsøkt å rekruttere andre frivillige til Ukraina mens han befant seg hos Azov, blant annet gjennom en amerikansk, nynazistisk podcast. Han anbefalte også disse å kontakte Nasjonalt Korps. I podcasten beskrev han Ukraina som et sted der hvite nasjonalister hadde gode muligheter til å komme til makten, med «den perfekte kombinasjonen av dårlig økonomi, krig, en korrupt elite og media ingen stoler på». «Det er som en petriskål for fascisme», la han til, «og de har virkelig seriøse intensjoner om å hjelpe resten av Europa å gjenvinne våre rettmessige land».

Konferanser med skandinaviske gjester

I tillegg har Azov-representanter arrangert og deltatt på en rekke konferanser med utenlandske representanter for den intellektuelle delen av høyreekstremismen, under paraplyene Intermarium og Paneuropa.

Nasjonalt Korps’ «internasjonale sekretær» Olena Semenyaka har blitt trukket frem som sentral både i konferansene og aktiviteten i høyreekstreme fora. Semenyaka har bakgrunn fra Aleksandr Dugins eurasiske bevegelse, men brøt med denne da Dugin ble en aktiv støttespiller for den russiske okkupasjonen av Krim og opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina. Semenyaka valgte å engasjere seg på Maidan, og ble etter hvert tilknyttet Azov-regimentet.

Intermarium er et forsøk på å etablere en allianse eller union av landene som ligger mellom Østersjøen og Svartehavet. Ideen går tilbake til mellomkrigstida, og ble også drøftet i antikommunistiske emigrantmiljøer i etterkrigstida som inkluderte ukrainske veteraner fra OUN. Tanken har vært at denne alliansen både skal være rettet mot Russland og mot EU og USA.

I 2016-18 arrangerte Azov og Nasjonalt Korps’ «Intermarium Support Group» flere konferanser i Kyiv. Mens ingen av deltakerne var særlig viktige navn i politikken, deltok enkelte akademikere og militære fra Polen og de baltiske landene, samt fra Kroatia.

I motsetning til Intermarium er Paneuropa – eller Reconquista Paneuropa – et prosjekt som er klart plassert ytterst til høyre. Blant dem som har deltatt på Paneuropa-konferanser er den estiske antisemitten Ruuben Kaalep fra det tidligere regjeringspartiet EKRE, den amerikanske alt-righteren Greg Johnson og færøyske Frodi Midjord – begge kjent fra de skandinaviske Scandza Forum-konferansene der Olena Semenyaka også har deltatt. Bjørn Christian Rødal, som på det tidspunktet var nestleder for norske Alliansen, deltok også på en konferanse i oktober 2018.

Vil vende høyreekstreme bort fra Russland

Den franske forskeren Adrien Nonjon som har studert Azov-fenomenet, beskriver Intermarium og Paneuropa som to sider av samme sak. Ifølge Nonjon har den egentlige hensikten med både konferansene og aktiviteten i høyreekstreme fora, vært å snu sympatien blant høyreekstremismer bort fra Russland og over til Ukraina.

– Intermarium er et forsøk fra Semenyaka på å bygge en geopolitisk union. Derfor har hun vært i kontakt med diplomater og politikere. Paneuropa er derimot et forsøk på å forene europeiske nasjonalister og høyreekstremister – der de fleste til nå har vært prorussiske – rundt Azov og Ukrainas sak, sier Nonjon til Minerva.

Stort sett mislykket

Nonjon mener at forsøkene på å bygge allianser blant høyreekstreme til nå har vært mislykket, enten det dreier seg om intellektuelle prosjekter eller mer ytterliggående grupper. Grunnen er at de fleste har vært ute etter å bruke den auraen Azov har til å fremme sin egen agenda, og ikke til å hjelpe Ukraina.

– Høyreekstremister i USA og Europa ser hvor synlige Azov er i Ukraina, der de er del av mainstream og kan promotere seg fritt med festivaler, konferanser og T-skjorter. De ville gjerne gjort det samme selv, men det er umulig. De som faktisk har kommet seg til Ukraina, har bare ønsket å møte folk og ta et bilde sammen med dem, før de drar hjem og bruker det at de har hatt kontakt med Azov til å promotere seg selv der, sier Nonjon.

Arsen Avakov måtte gå av som innenriksminister i juli 2021, og er i dag svært upopulær i Ukraina. Avakovs avgang var et kraftig tilbakeslag for Azov og Nasjonalt Korps, og skyldtes blant annet den mangelfulle innsatsen med å etterforske drapet på en hviterussisk journalist der noen av sporene pekte mot den ukrainske sikkerhetstjenesten SBU. Journalisten hadde truffet Sergej Korotkikh kort tid før han ble drept, og en teori er at Korotkikh – som var en av Avakovs protesjeer og en sentral skikkelse i Azov frem til invasjonen – kan ha vært involvert i drapet. I august ble sju medlemmer av Nasjonalt Korps arrestert, mistenkt for utpressing.

Adrien Nonjon mener at Avakovs fall, koronapandemien og den negative oppmerksomheten i utlandet la en demper på Azovs aktivitet, og at det før den russiske invasjonen var uenighet om veien videre. Trolig betraktet Biletskyj og andre Semenyakas prosjekter som for intellektuelle, og ville heller fokusere på Ukraina. I tillegg var de i ferd med å bli satt på sidelinjen i det ukrainske, høyreekstreme landskapet av mer tradisjonelt innstilte, ortodoks-nasjonalistiske grupper da invasjonen begynte.

Hva skjer med fremmedkrigerne nå?

De siste ukene har påstander om at Ukraina trenger å «denazifiseres» vært en del av Kremls begrunnelse for invasjonen. Samtidig har mange utlendinger igjen uttrykt interesse for å slåss for Ukraina.

John Færseth

Kilder:

András Rácz: The Elephant in the Room: Russian Foreign Fighters in Ukraine. I Kacper Rekawek (red.): Not Only Syria? The Phenomenon of Foreign Fighters in a Comparative Perspective (2017)

Arkadiusz Legieć: Profiling Foreign Fighters in Eastern Ukraine – Theoretical Introduction. I Kacper Rekawek (red.): Not Only Syria? The Phenomenon of Foreign Fighters in a Comparative Perspective (2017)