ESSAY

Hunder jeg har kjent

Et essay om utholdenhet, troskap og mot.

Publisert Sist oppdatert

Så kom dagen hun skulle dø. Dagen vi visste ville komme, men ikke ville tenke på. Hun som alltid var med oss, glad, oppmerksom; gjengjeldte ikke lenger blikket. Stirret tomt på intet, på tross av mine forsøk på å få kontakt. Hun bare la seg i en krok, mest mulig gjemt. Litt vann drakk hun; mat kunne vi ikke få i henne. Munnen var resolutt lukket, umulig å lirke åpen, helt ulikt det normale som alltid tillot meg å snike inn medisinen hennes.

Det var full isolasjon fra hennes side. Hun ventet på døden. Vi lokket med godbitene hun alltid elsket. Ingen respons. Hun stirret forbi oss, som en fremmed. Lå der, stille, uten en lyd, uten en bevegelse. Vi satt hos henne og gråt, strøk henne over pelsen, kysset henne på hodet. Dyret visste at tiden var kommet for å forlate oss. Merkelig, men helt klart sant.

Den vakre svarte pelsen med tykke hår og krøller var blitt blass, døende, som henne. Livskraften forlot henne, hun gav opp livet. Det var klart, et faktum, et punktum. Hun som hadde levd på tross av sykdommen i mer enn to år, drevet av livsvilje, helt til den siste dagen, gav opp. Det var ikke krefter igjen. Inntil da hadde hun villet gå på tur, spise, være med.

Den siste søndagen gikk vi helt til Vestre Gravlund etter messen, som vanlig. Hun var langsom, men ville gå med. Blærekreften gjorde at hun måtte tisse ofte, langsomt, i en ring. Men hun var alltid glad, var med, ville ut på tur. En utrolig utholdenhet og trofasthet. Hun holdt ut, var glad når båndet kom frem i gangen og viste ingen tegn til smerter. Ville være med oss, holde ut. Gladest var hun når jeg droppet å ta med inntrengere, min datters unghund, som var kommet i hus nylig. Den måtte oppdras og den tok altfor mye plass, syntes Kicsi. Så når bare hun og jeg gikk ut sammen, bjeffet hun glad i trappen.

Men 5. oktober 2023 var det altså slutt. Utpå kvelden fikk hun rykninger. Hun skal ikke lide, det var vi bestemt på. Midt på natten dro vil til dyresykehuset. Hun var blitt så tynn, på tross av den vakre, tykke pelsen. Men hun løftet hodet da vi var der, hver gang en av oss gikk ut. Hun var med oss likevel, passet på oss, selv inn i sin egen død. Gjeterhundens plikt.

Så var det slutt på denne tristeste dagen og dens lange lidelse. Hun døde litt over midnatt, stille, som om hun sovnet. Vi tok farvel og gikk gråtende ut. I døren snudde jeg meg og så at personalet trillet henne ut, en liten tynn hundekropp med et dekken over seg.

Da vi kjørte vekk, så jeg på de store mørke vinduene i bygget og tenkte at der er vår lille Kicsi helt alene nå, i et rom der inne. Men trøsten var at lidelsen var over. Snille, trofaste, viljesterke adoptivhund som bare ville være med oss, vokte flokken, i faste rutiner og stille gleder.

Semper fi

Cedric Sapin-Defour var en obskur forfatter i Frankrike inntil han skrev boken Son odeur apres la pluie i fjor, rett og slett om kjærligheten til sin hund Ubac. Den ble en bestselger. Han bemerker at menneske/hundvennskapet alltid har det tragiske ved seg at hunden dør tidlig – et menneskeår regnes som syv hundeår. Dette vet man, at den siste dagen kommer, og at man da må ta farvel. Men det forhindrer oss ikke i å søke hundens vennskap. Hvorfor gjør vi egentlig det; når det er så begrenset i tid, krever så mye innsats i form av turer, og binder oss til faste rutiner i årevis?

«Man blir jo så uendelig glad i dem», sa en hardbarket offiser til meg, slett ikke typen til å snakke om følelser. Slik er det, dette merkelige livet med hund. De amerikanske soldatene kjent som marines, i The Marine Corps, har mottoet semper fi. Det er selvsagt en forkortelse, siden vi snakker om effektive amerikanere, og er egentlig Semper fidelis, latin som betyr ‘alltid trofast’. Og Trofast, det er jo et gammel hundenavn som ble brukt i Norge da jeg var liten, sammen med navn som Peik og Bonzo.

Trofast er betegnelsen for en karakteregenskap. Den som er trofast, er alltid til å stole på, støtter deg og har utholdenhet. Viker ikke, forblir på sin post. Vil være ved din side i gode og onde dager, i trygghet og fare. Kan alltid stoles på.

Fra Monok til Mandal

Adoptivhunden vår fra Ungarn var inkarnasjonen av trofasthet og utholdenhet. Hun var ikke interessert i andre hunder, bortsett fra noen svært få – to hannhunder på Frogner av ubestemt opphav, men tydeligvis med riktig lukt. Men bortsett fra disse var det kun oss. Hun var fornøyd med å være med oss hvor som helst, alltid og når som helst. Hun kom fra et forferdelig sted, en sigøynerleir ved grensen til Ukraina, den lille byen Monok. Der stod hun i en kjetting ute i snøen, uten mat, mager, og med pelsen i trevler nedover. De norske veterinærstudentene som hentet henne tok bilder av en forlatt liten utmagret og skitten kropp. De måtte visstnok bytte henne til seg mot mat og penger. Takke være dem overlevde hun og ble tatt hånd om av min datter som studerte i Ungarn da.

Kicsi ble reddet fra en sigøynerleir i Monok i Ungarn
Kicsi ble reddet fra en sigøynerleir i Monok i Ungarn

Hun var besatt av mat den første tiden, spesielt av tørt brød. Det var nok det eneste hun hadde spist før. Hun hoppet rett opp ved synet av en brødbit, som en sirkushund. De ungarske rasene pumi og puli er gjeterhunder med mye terrier i seg, uhyre raske og spenstige for å kunne løpe raskere enn storfeet de gjeter på pusztaen. De napper dem i benet og driver dem i ønsket retning. De er temperamentsfulle og robuste brukshunder med mye lyd og driv, selv om de ser ut som søte lekedyr. Pulien har naturlig rastafletter og ser ut som en mopp i fart, pumien krøller og ører som navigerer som et periskop. Kicsi var en blanding av de to rasene, som inntil nylig ble ansett som en rase. Hun hadde ører som stod rett ut, som Dumbo. «Du kan ikke ta henne med til Norge», sa jeg til min datter, «en sånn rar hund. Dessuten har ingen i familien tid til hund nå, i alle fall ikke du».

Kicsi kunne ikke gå i trapper, i alle fall ikke nedover. For trapper hadde hun aldri opplevd før. Taket inne ble studert nøye, hadde aldri vært innendørs. Ei heller i by. Hun «gikk» ikke tur, hun løp på tur, som en hund med et oppdrag, komme seg frem raskest mulig. Å gå i bånd var en umulighet. Hun trakk oss på tur oppover Buda-høyden og mot parken. Og var så trofast mot min datter at hun gjerne satt hele dagen og ventet ved døren. Her var det endelig et menneske som ville henne vel. Hun var engstelig, men etter hvert glad. Men alltid redd for å miste oss, tror jeg.

De norske veterinærstudentene i Ungarn gjorde en fantastisk jobb med hunder som ellers ville gått under. Det var nok å ta av; hunder som gikk for lut og kaldt vann og knapt nok det, skitne og fulle av utøy, magre og overlatt til å bo ute i allslags vær. De som ble reddet, fikk vask og stell og ble avertert på Budadogs, en organisasjon studentene laget. Mange kom til Norge, flighten med Norwegian fra Budapest til Oslo hadde ofte hundekasser om bord.

Så også Kicsi. Hun kom sommeren 2013, i juli. Det bar rett til Sørlandet hvor vi hadde arvet min fars Bedlington terrier, en hannhund, tre år før. Han var dominant og vanskelig å dressere, som terriere flest. Arvehunden og adoptivhunden var hann og tispe, men som hund og katt. Terrieren Rufus tillot ingen nykommer i huset og angrep stakkaren fra Ungarn hvis hun prøvde å komme inn. Hun som var sterilisert – som bastard og «gatehund» kunne hun ikke eksporteres hvis ikke – hadde ikke greie på sex, men la bredsiden til ved alle tilnærmelser. Rufus måtte gi opp sexen og gikk for kamp i stedet. Men langsomt ble det en slags harmoni på de to, også innendørs. Så lenge Rufus var fysisk sterkere, bestemte han. Da han ble gammel og svak, dominerte hun. Darwin hadde rett, i dyreriket om ikke annet.

Arv og miljø

Rufus var hannhund som alltid ville være «top dog», rede til å slåss. Terriere er vanskelige å dressere, intelligente er de, men har sterk vilje. Jeg gikk alltid med hansker når jeg gikk tur med denne rare hunden fra Northumberland, som først ble en rase da en Lord Rothbury ble bestjålet så mye vilt fra krypskyttere som brukte slike hunder at han ble imponert og fikk rasen registrert som The Rothbury Terrier, senere kalt Bedlington Terrier fordi den hadde sitt opphav der. Hanskene var på fordi jeg ofte måtte skille hunder som slåss pga Rufus’ mot og jernvilje, selv om han var veldig liten i forhold til store bikkjer, måtte han etablere «top dog» statusen. Det gikk jo riktig ille av og til, han haltet av sted etter en omgang juling, men snart var det på’n igjen. Mot er en dyd man kan finne hos enkelte hunder, også overmot, som her. Nyttårsraketter ble møtt med et krigsrop; han skulle ut og angripe dem. Ingen frykt å spore. Motet var upåklagelig. Fryktløs var han, klar til kamp i enhver situasjon. Han ble banket av en Berner Sennen en gang og oppdaget ethvert eksemplar av rasen på mils avstand etterpå, som Kicsi reagerte på enhver Rottweiler etter et angrep. Merkelig evne, dette, til å kjenne igjen raser, men det gjorde de begge to.

Kicsi drev dessuten med det krimekspertene kaller «profilering», med utfall mot enhver tigger som kunne vært fra signøynerleiren hun ble reddet fra, og hver arbeider som så ut som han var fra Øst-Europa. Her var det traumer fra bakgrunnen i Monok – mishandling som hun fryktet skulle gjenta seg. Også narkomane, mørkhudede og fulle folk var suspekte og måtte reageres på. «Is it because I am black?», sa en svart dame hun bjeffet på. «She is black herself», kunne jeg heldigvis replisere. Uten tvil var det meste av disse reaksjonene direkte relatert til hennes egen historie, og de forsvant aldri.

Det skal legges til at hun ikke bare profilerte tiggere og arbeidere. Også menn i mørk uniform var i faresonen, som togkonduktører. «Bet hun etter meg?», spurte en forskrekket slik på Sørlandsbanen som vi alltid tar med hundene – i den praktiske hundekupeen. Da gjaldt det å holde Kicsi innerst ved veggen, ellers kunne et lynraskt napp i buksebenet komme. Dette er gjeterhundens instinkt, som på høflig heter «napping», men det hjelper lite. Kanskje hadde politiet vært i aksjon i signøynerleiren?

Bedlington terrieren er derimot ingen gjeterhund, men omtrent alt annet. Den er en blanding av whippet, dandie dinmont og bull terrier, brukt i kullgruvene i Nord-England som «ratters», altså rottehunder, for å rense gruvegangene for den slags, men også til krypskytteri. Hunden ser ut som en forfinet sofahund, men er en brukshund med mange egenskaper. Rufus jaget alt som kunne bevege seg, og var spesielt stolt da han drepte en diger rotte på Frogner, bak kiosken som før stod på Riddervolds plass. Han ville ikke gi slipp, spankulerte stolt med byttet så lenge han kunne.

Top dog Rufus
Top dog Rufus

Best likte han seg i Mandal, det var fremdeles ingen båndtvang da – ellers var det min far som drev med sivil ulydighet – bikkja ble sluppet i skogen og bykset i store, elegante hopp innover, antageligvis for å se bedre. Han var rask som en whippet og hissig som en terrier, og forsvant bak alle hauger. For et deilig liv! Nå må hundene gå i bånd, nektes sine naturlige behov for jakt og driv.

Den gangen stilte man seg rett og slett i enden av skogen og ropte eller fløytet. Etter en stund kom hunden i et avsindig tempo og var på plass. Og om den ikke kom da, kom den selv hjem siden. Løse hunder var ikke et problem, men normalt. Og hunden vet veien hjem. Nå er hunder alltid i bånd, stakkars, og unger får ikke lenger leke fritt i nabolaget. Dette er ikke en bra utvikling. Er kontrollbehovet overdrevet? Ja, mener jeg bestemt. Det er fryktelig å gå med hundene i den flotte skogen Furulunden ved Mandal og ikke kunne slippe dem. Jeg gjør det av og til, der det ikke er folk å se. Men straks dukker det opp en nidkjær sørlending bak et tre, «du må ha honnen i band!», gjaller det. Jeg får lyst til å si at andre burde ha munnkurv.

Hunder som er i bånd, er mye mer usikre enn frie hunder. For det er unaturlig å være bundet. I skog og mark bør de i alle fall løpe fritt, for det er luktesansen og det naturlige drivet etter spor som er deres habitat. Et for oss helt ukjent terreng, bokstavelig talt. Deres luktesans sies å være 20 ganger vår; det er sikkert ikke en presis formulering, men vi ser jo at hunder oppdager hverandre gjennom vegger og i biler som man passerer. Å nekte dem naturlig liv er derfor en stor synd.

Nå skiller vi mellom «brukshund» og andre hunder. Det er et resultat av vår «humanisering» av dyret og vår urbane livsstil. Alle hunder er jo opprinnelig brukshunder, bortsett fra de eksepsjonelle som ble avlet som skjødehunder for adelen, for eksempel «King Charles Cavalier Spaniel», hvor navnet sier alt. Schæferen er selvsagt en brukshund, som navnet tilsier, men er blitt avlet frem til en rase med bøyet rygg og hofteproblemer. Så nå er det «bruksschæfer» for å skille mellom dette og de brukbare hundene som går til politi og forsvar. Hunder må få være hunder, de skal ikke være lik oss mennesker, og vi skal ikke tvinge dem til å bli det. På Finn er det massevis av hunder som gis bort; det er tydeligvis «pandemi»-hunder som ble anskaffet uten mye vurdering av ansvaret man påtok seg. Det er påfallende mange som er blitt allergikere etter en tid med slike hunder i disse annonsene.

I et gjennomregulert samfunn som det norske kunne man kanskje tenke på et sertifikat for å ha hund? Og regulering av avl? Hundeprøve som ikke bare hunden skulle bestå, men mennesket? Som verdikonservativ er jeg den siste til å be om mer styring og regulering, men det er tydeligvis mange som aldri burde hatt hund. Men jeg liker ikke tanken på at staten skal bestemme enda mer i våre liv. Å ha hund eller andre dyr må være et fritt valg, i privatsfæren, ikke noe myndighetene skal blande seg mer inn i enn nødvendig. Spørsmålet er når det er nødvendig – når folk ikke lenger har sunt vett nok til å vurdere om de bør ha hund? I min barndom var det hundeskatt i Mandal, kr 200 pr år, husker jeg – en ganske stor sum da. Hunden måtte gå med et lite metallmerke i halsbåndet som kvittering på betalt skatt. Det var virkelig et grelt eksempel på hva det offentlige ikke skal drive med. Og en hund uten merke – ville den bli buret inne, bokstavelig talt? Gått i hundene?

Hva gjør man ikke for dyrene

Rufus fikk grå stær, og da han ble blind, angrep selv tispene ham. Det var den ytterste ydmykelsen. Han så ikke lenger nok til å gå på tur, men måtte nærmest stå på tur. Luktesansen var intakt, så da en tispe var like ved, ville han hilse på. Men hun glefset, med darwinismens forakt for svakhet.

Han forsvant også engang, det var i Mandal, en tåkete høstkveld. Vi lette overalt, ropte (han hørte ikke lenger heller), til ingen nytte. Tenk om han blir overkjørt, han ser jo ikke lenger bilene, tenkte vi. Datteren ringte til politiet. «Blind hund forsvunnet», stod det i loggen etterpå.

Det viste seg at den halvdøve, halvblinde hadde tatt seg en lur i uthuset, der stod en køyeseng. Der sov han sammenkrøllet og hadde muligens tenkt at det var greit med litt ‘time-out’.

«Katarakt hos hund kan faktisk opereres, men det er komplisert», sa veterinæren. Vi hadde heldigvis Veterinærhøgskolen i nærheten i Oslo den gang, og måtte finne ut om noe kunne gjøres. Katarakt – grå stær på mennesker – er jo enkle saker, en linse som byttes på tyve minutter. Men hos hund er det større iris og full narkose.

Kostnaden er heller ikke en bagatell, den ble på 36 000 kr. Her er vi som hundeeiere flest, der noe kan gjøres, har slike priser en tendens til å synes trivielle i forhold til alternativet, som er avlivning. Her spilte dugnadsånden inn i kalkylen, barna ville betale 5000 hver, og med seks av oss i familien til sammen, ble det nesten nok. Men også her må man ha sunt vett, for det at man kan gjøre noe medisinsk innebærer ikke at det bør gjøres.

Men her var utsikten til suksess bra, det ble det oppstalling, som det heter i de kretser, med en vellykket operasjon. Rufus kom ut i vårsolen og han kunne se! Han tisset på nærmeste stolpe som en selvfølgelighet, og han bjeffet glad med en stemme som var mye dypere enn før. Operasjonen gav en bonus, dyp avskrekkende bjeffelyd, som fra en stor hund.

Han levde tre år til, og ble så gammel som 16 år. Det var et godt liv, halvparten med mine foreldre, halvparten hos oss. Han etterlot seg et valpekull, med en beagle, unnfanget på et tokt hjemmefra. De ble gode rådyrjegere på Vigeland, hørte vi. Kombinasjonen var sikkert noe for enhver jeger, en rottejeger matchet med en revejeger…

Rufus var stridbar og modig, men brød seg ikke så mye om menneskene som hadde ham. Han var driftig og drevet, en hunde-hund. Kicsi var trofast inntil døden, ville være med oss, ikke leve et hundeliv med andre hunder. Disse to hadde dyder vi kan inspireres av – mot, trofasthet og utholdenhet.

Mange hundeliv

Og så var det andre hunder i familien, fra jeg var liten og maste om hund. Den første var en rød cocker fra Danmark, Cocky. Jeg og mor sparte penger til hund; da gav far seg. Cockeren kom i trekasse med danskebåten og jeg husker at vi hentet ham i Kristiansand med fin dansk stamtavle. Vi hadde ingen erfaring med hund, og far mente at det viktigste var at den ikke ble bortskjemt, så den skulle sove ute i verkstedet. Men første natten ble det uling; den stakkars lille valpen var ikke bare kommet hele veien over Skagerrak i en kasse, men hadde mistet sin hundemor og søsken. Og så skulle den sove alene i et skummelt rom.

Så den endte selvsagt i sengen min, og deretter i en motorkasse fra Marna Motorfabrikk, plassert under trappen der den hadde sin egen hule. Nærmet man seg der, hørte man knurring der inne i mørket, spesielt dersom et par kjøttben var gjemt i sengen. Et perfekt sted.

Cocky ble 12 år og var alltid med oss, på ferier og hytta. Han måtte fremdeles reise i kasse på toget, som reisegods, men ellers var livet bekymringsfritt. Furulunden, den vakre skogen ved Mandal, var et fristed. Båndtvang var det kun om våren.

Etterpå kom det en rekke adoptivhunder til mine foreldre. Jeg var for lengst reist ut, til studier i utlandet, og bodde i Oslo og fikk fire barn i rask rekkefølge. De hadde hundene, vi hadde gleden av dem i ferier med dem. Det var en ny cocker, denne gangen var den svart og hvit og kom fra Foreningen for Omplassering av Dyr (FOD) lenge før dette var på moten. Trixie var trinn og enkel, og ble etterfulgt av en engelsk setter, Tussa, også denne svart og hvit, vakker, men nervøs. Hun ble også adoptert fra FOD-gården, og spurtet av sted i et avsindig tempo, som settere flest. Etter henne kom en Gordon setter som var praktfull, unghund som trengte et nytt hjem fordi det krevde for mye å ha den i en småbarnsfamilie. «Det var kona eller bikkja», spøkte redaktør Kokkvold i daværende Arbeiderbladet, som jeg overtok hunden fra.

Toya ble med til Mandal og satte av sted i skogen, som en pil. Men kom tilbake og ble min fars stolthet, stor og vakker og en rolig og stødig hund. Hun elsket selvsagt turer i alle fasonger. På sine gamle dager lå hun midt i gaten, som en selvfølgelighet, og bilene kjørte rundt henne.

Da hun døde, var far blitt 82. Jeg er for gammel til en ny hund, sa han, men mente det ikke. Så da kom den stridbare Rufus, den første terrieren, som valp. Liten, men vanskelig. Livet i 80-årene ble full av aktivitet for mine foreldre. Men de elsket å ha hund. Tre eller fire turer pr dag, holde seg i form, en turkamerat man hadde kontakt med uten at den behøvde å snakke.

Kicsi med snacks i sofaen
Kicsi med snacks i sofaen

Men Kicsi var spesiell blant alle hundene i familien. Hun holdt ut det meste, fikk til og med den mystiske diareen som drepte så mange hunder for noen år siden. Akuttinnlagt, altså oppstalling, med intravenøs næring og væske på Veterinærhøgskolen i to døgn, redd hele tiden, prøvde å bite de ansatte, og da hun ble hentet, var det rett ut av lokalet, utmagret og svak, men som en pil hjemover. Hun, som knapt hadde krefter til å gå, brukte alt hun hadde av skjult energi til å trave i raskeste tempo hjem til Riddervolds plass, opp alle 66 trappetrinnene, og inn. Der la hun seg ned og så strengt på meg som hadde forlatt henne på klinikken. Kunne jeg stoles på lenger?

Men innen kvelden var omme, var vi venner og hun hadde spist godsakene vi la frem. Semper fi, som alltid, også da jeg var mindre fi enn vanlig.

Powered by Labrador CMS