-Riss av Dag Solstads forfatterskap. Få forfattere har tatt større konsekvens av ønsket om å ville påvirke sin samtid enn ml-forfatterne i 1970-åra, som ville skrive "for folket" i revolusjonens tjeneste.
«Du kan si at sånne ting ... stort sett sånne ting som jeg prøver å være opptatt av i romanene ... det er ikke sånne ting som jeg synes jeg klarer å skrive om ... du kan si i artikler. Jeg synes ikke jeg kan skrive artikler. Det er ikke noe jeg kan ...du kan si ... på den måten jeg kan skrive romaner. Når jeg beskriver det samme ... om du vil ... det samme i en roman, så blir det sånn. Det bare blir sånn som jeg skriver. Sånn blir det ikke når jeg skal si det samme i en artikkel. »[1]
En kan formelig høre Solstad mellom linjene parafrasere Ibsen; mitt kall er ei at tale, kun at skrive. For det er i romanen han først og fremst balanserer på språkløshetens terskel; «Jeg kunne aldri tenke meg å skrive en roman som jeg var sikker på jeg ville greie å gjennomføre. Jeg er nødt til sette meg et mål som er høyere enn det jeg egentlig har mulighet for å nå. »
[2] Men hva er det
egentlig han prøver å være opptatt av i romanene? For den som søker svar gjelder det selvsagt å gå til primærkilden: Romanene. Men også hans sekundære produksjon; anmeldelsene, artiklene om litteratur, film, fotball, lyrikk og politikk, og intervjuer er naturligvis til nytte for den som ønsker innsikt og å se bevegelsene i forfatterskapet. Til tross for de mange ulike retningene forfatterskapet har tatt, er det grunn til å peke på kontinuiteten fra
Spiraler til
Armand V. Øystein Rottem har hevdet at forfatterskapet ”kan leses som et eneste langt forsøk på å finne veier ut av den fremmedgjorte tilstanden i et moderne kapitalistisk samfunn.” Torunn Borge har på lignende vis oppsummert forfatterskapet som ”hvordan det er å leve som intellektuell i NATO-landet Norge.” En roman kan betraktes som et ”svar” på den politiske og historiske situasjonen forfatteren befinner seg i når han skriver den. På bakgrunn av at Dag Solstads romaner så eksplisitt setter søkelyset på den samfunnsskapte virkeligheten i forfatterens samtid, i tillegg til at han er en litterært stedbunden forfatter, som tolker samtiden innenfor rammene av sin norske geografiske og kulturelle virkelighet, så er det gjerne vanlig å lese hans romaner som et slikt ”svar”. Solstads forfatterskap kan således ses på som en beskrivelse av forfatterens historiske, ideologiske og topografisk kontekst fra debuten i 1965 og fram til i dag. I denne sammenhengen blir Solstad ofte nevnt som den betydeligste fortolkeren av erfaringene i denne perioden.
[3]
Selv om en roman ikke først og fremst er produkt av historiske og sosiale strukturer, så er det særlig sin egen situasjon, den intellektuelles posisjon og vilkår som Solstad tar for seg i sine romaner. ”Unntakene” finner vi i hans virke på 70-tallet, da han ville skape en ny arbeiderlitteratur. Prosjektet førte til at han ikke lenger kunne; ”stole på forfatterens umiddelbare opplevelse av tingene. Jeg måtte se meg selv som person atskilt fra personene jeg skreiv om, i og med jeg ikke hadde noe grunnlag for å skrive om mennesker i en annen samfunnssituasjon enn meg selv. Det gjør jeg ikke lenger, nå skriver jeg om de intellektuelles problemer, og det er et klart politisk valg jeg har gjort.”
[4]
Hva ønsker han så å oppnå med sine intellektuelle [anti-]helter? Arild Asnes, 1970 var etter sigende skrevet ”for å få folk til å bli kommunister”, men hva ville han egentlig oppnå med Professor Andersens natt?
60-tallet — Frigjørende modernisme?
Av alle 60-tallets dramatiske år er 1968 det mest turbulente. Studentopprøret i Paris, mordene på Martin Luther King og Robert F. Kennedy, Tet-offensiven i Vietnam, Sovjets invasjon av Tsjekkoslovakia. 60-tallets ungdomsopprør begynner å deles i to: en stadig mer politisk orientert, og en mer innriktet på individuell selvrealisering. Denne bevegelsen kan også gjenfinnes i Solstads forfatterskap. I hans modernistiske debutroman Irr!Grønt! fra 1969 møter vi i hovedpersonen Geir Brevik en spiller, en som har oppdaget hvordan han blir regissert og styrt av de mønstrene — språklige og handlingsmessige — som finnes i samfunnet rundt ham. Han blir møtt med forventning om hvem han er/skal være, og som gjennom disse forventningene opplever å bli prøvd bundet til roller som for eksempel ”ung mann”, ”lærer”, ”gråtende lærer”. Som ”ung mann” må han demonstrere en voldsom (livs-)appetitt, og (i det minste forsøke å) forføre en vakker ung, kvinne. Han starter et frigjøringsprosjekt mot oldingebildene generelt, og ”Kvinnebildet” spesielt, og selv om han delvis lykkes med sitt prosjekt, så frigjøres han ikke, fordi mønstrene han overvinner stadig blir erstattet med nye. Solstad pendler her, som gjennom forfatterskapet sitt ellers, mellom ønsket om å være deltaker i virkeligheten og å se virkeligheten utenfra som struktur, mønster og form. Han vil være innenfor, men denne viljen baserer seg på en innsikt i at han er utestengt en gang for alle. Denne grunnposisjonen forklarer kanskje hvorfor de grunnleggende fellesmenneskelige forholdene spiller så stor rolle i mange av Solstads romaner.
Ønsket om å være i samfunnet og samtidig utenfor, svarer til logikken i Solstads stil, og hans bruk av fri, indirekte diskurs som uttrykker en tvil mellom fristelsen å identifisere seg og viljen til å holde seg til sin kant.
To år senere kom Solstads andre roman Arild Asnes, 1970 ut. En kunstnerroman snarere enn en politisk roman, selv om den omhandlet den 28 årige forfatteren Arild Asnes utvikling fra å være en antiautoritær, fri intellektuell til å bli en dogmatisk marxistisk-leninist. En klassisk modernistisk utviklingsroman som skildrer et splittet individ på søken etter noe som kan gi ham en følelse av mening i livet. Arild Asnes gjennomgår en eksistensiell krise og lider under friheten som ligger til hans rolle som intellektuell og forfatter, som ikke er noe annet enn en samfunnsmessig nødvendig mytologisk funksjon som forskjønner av kapitalismen; ”At de som er frie hater sin frihet, det er en umulighet, og kan aldri bli annet enn et skrik som ikke oppfattes” Den eneste muligheten han ser ligger i ”Kinabildet” (bildet av den 73 år gamle Mao som la på svøm og startet den kinesiske kulturrevolusjonen), og romanen ender med at Arild Asnes skal til å selge Klassekampen i 13.etasje på Ammerud. Der Geir Brevik for alt i verden ikke vil la seg sluke av ”Kvinnebildet”, lar Arild Asnes seg begjærlig omsluke av ”Kinabildet”.
70-tallet — Politisk sosialrealisme?
Arild Asnes er Solstads første ”selvbiografi”, så da Arild Asnes gikk inn i AKP-ml, var det fordi hans forfatter hadde gjort det. Det at Solstad ble kommunist gjorde at han en stund fryktet han at han ikke lenger kunne skrive bøker. Forestillingen om en grunnleggende motsetning mellom en politisk engasjert litteratur og en autentisk og autonom litteratur sitter dypt hos Solstad. Det at han blir partiforfatter kan ses på som en videreføring av det prosjektet Solstad omtaler i essayet Spilleren. Her skriver Solstad om de foreldede og lammende forfatterrollene som ligger åpen for forfatteren å gå inn i:
”…alle de eksisterende roller vil binde forfatteren til samfunnet og gjøre ham til en fange… Samfunnet har en forventning til forfatteren, og innfrir forfatteren den, er samfunnet fornøyd. Da kan han gjerne være revolusjonær, farlig osv., for han er farlig og revolusjonær innen rollen…han kan skrive om hvor fælt det er i samfunnet, han kan uttrykke vemmelse ved å være til, han kan rope på revolusjon, det finnes ingen grense for hva han kan gjøre, for alt gjør han innen en legitim rolle som ikke settes under tvil, og rollen binder ham.”
Solstad konkluderer essayet med at forfatteren ikke lenger kan være en profet eller folkefører. Han må bli en spiller, slik kan han unngå å bli fanget av samfunnets forventninger til forfatteren, og han inntar en rolle som står i motsetning til den som forventes av ham i den autonome institusjonen. Og han går opp i den med stor konsekvens. Det er få forfattere som har tatt større konsekvens av ønsket om å ville påvirke sin samtid enn ml-forfatterne i 1970-åra, som ved hjelp av en sosialrealistisk litteratur ville skrive ”for folket” i revolusjonens tjeneste. Solstad overtar den tidligere utskjelte borgerlige realistiske romanformen, fordi han nå har fått et nytt innhold å fylle den med:
”Å overta den breie episke romanformen, som borgerlige forfattere har dyrka med stort hell i over hundre år, kan ikke gjøres av folk som kaller seg sosialister, uten at man virkelig har et nytt innhold å fylle den med: Proletariatets verdensanskuelse, marxismen-leninismen. En begrensa anti-kapitalist har ikke noe nytt innhold å fylle den med. For ham vil opprøret mot den borgerlige romanform være avgjørende. Men dette opprøret vil ikke føre ham et skritt nærmere arbeiderklassen og arbeiderklassens kamp. Ikke et skritt nærmere, uansett hvor mye arbeiderklassens liv er tema for hans forfatterskap.”
Dag Solstads store litterære prosjekt på 70-tallet var krigstrilogien, som han skal ha fått ideen til en kveld han, i perioden da partiet diskuterte muligheten for en tredje verdenskrig, tok fergen over Oslofjorden i nærheten av Drøbaksundet og Oscarsborg. Krigstrilogien er en særegen form for dokumentarisme, med blanding av faktisk, historisk materiale (”slik som det var”) og det potensielt fortidige (”det som kunne vært”). ”Formalismen” representerer den alvorligste trusselen mot den ”progressive” kunsten fordi den ikke tar utgangspunkt i ”virkeligheten”, men i formale spørsmål; «La meg en gang for alle få slått fast: Å snakke om kunst for kunstens egen skyld, kunst som står over klassene, det er det samme som å kreve en kunst for småborgerlige intellektuelle. » Selv ytringsfrihet var ikke noen selvfølge i denne perioden. I et intervju i VG i 1972 uttaler Solstad:
”I et sosialistisk land er det forfatterenes plikt å hjelpe til med å bygge sosialismen. Å skrive ting som bryter med klare sosialistiske prinsipper er i strid med folkets interesser. Hvorfor skal folket trykke det som er i klar strid med folkets interesser.”
Gjennom 70-tallet formulerer Solstad en estetisk norm han vet kolliderer med realitetene, og bruker all sin oppfinnsomhet på å propagandere en partilinje som legitimerer en sterk anti-intellektualisme.I ”anmeldelsen” Hjortejegeren er en film som pumper løgnen inn i deg, skriver Solstad at denne rystende filmen formelt sett er blendende, men at den gjorde ham kvalm, noe som ga ham grunnlag for noen tanker mellom kunsten og virkeligheten. Han finner det tankevekkende at det kan lages en ”blendende dyktig, tilsynelatende realistisk film” som greier å fylle tilskueren med fryd og lettelse over at de amerikanske soldatene dreper de vietnamesiske:
”Det skyldes at regissøren Michael Cimino har unnlatt å ta stilling til det helt grunnleggende spørsmålet ved Vietnam-krigen. Den er ikke for Cimino en imperialistisk aggresjonskrig fra USA. Vietnam kjemper ikke i denne krigen en rettferdig krig mot imperialismen. Spørsmålet om rettferdighet og urettferdighet eksisterer ikke. Krigen i ”Hjortejegeren” er Krigen i sin alminnelighet, den er Meningsløs, Forrående, ei Naturkatastrofe, hvor alle blir ofre, både angripere og forsvarere. Vietnam-krigen er blitt til et grusomt skuespill, et blodig drama som aktørene kastes ut i på Liv og Død.”
Solstad mener filmen havner i en ”opprørende nihilisme”, som klart viser at den ”kunsten som nekter å velge side, havner i rein og skjær virkelighetsforfalskning.” I tillegg til at den viser at den som unnlater å velge side, blir ”tvunget til å spille med på sin herskerklasses side.”
[5]
I Foredrag på AKP (m-l)s kultur-seminar på Dokka gir Solstad opp det leninistiske prosjektet om en ny arbeiderlitteratur, som gikk ut på at de intellektuelle skulle skrive om og for arbeiderklassen for derved å skape en ”arbeiderkultur”. Dette var en litteratur som var ”kunstig frembragt” innrømmer han, og ”bare under helt bestemte forutsetninger er en litteratur skrivi under sånne forutsetninger i stand til å utvikle seg.” Disse forutsetningene var ikke lenger tilstede. I epilogen til krigstrilogien, 30 års ensomhet, stilles spørsmål Solstad stadig skal komme tilbake til i sitt forfatterskap, det kritiske blikket på lykken i den sosialdemokratiske velferdsstaten:
”Er Stein Johansen et lykkelig menneske? Hvis han skulle si at jo, det er han, så er ikke det noe merkelig. […] Men tenk om det ikke er sånn! Hvis Stein Johansen kjenner en djup, gjennomgripende utilfredshet, da er det oppsiktsvekkende, da har det krav på vår største oppmerksomhet. Da bør vi lytte til hjertets røst. […] Å, Stein Johansen må være lykkelig, han er forplikta til det, hvis han ikke er det, hva har det hele så vært verdt? […] Hele vår samfunnsorden hviler på at den aldrende Stein Johansen skal være et lykkelig menneske.”
80-tallet — Oppgjørets tiår? Oppgitt over diskusjonen over 70-tallslitteraturen som uunngåelig kom i det nye tiåret, inntar Solstad observatørrollen når han går inn i den. Ingen hadde sett hans storslått litterære prosjekt. Solstad er på sitt mest infame, når han lar en bergensk krimforfatter, som han hensynsfullt nok kaller ”Kåre”, henge seg selv ut med utlegninger om den poetiske realisme, ”et begrep som i andre tider ville ha blitt karakterisert som det reine skjære tøv”:
”Hør: "Den poetiske realismen er den formen som mer enn noen annen har klart å kombinere dette dobbelte kravet. Når en del forfattere i løpet av 1970-åra fant det verdifullt å arbeide innenfor den litterære tradisjon som - med en litt unøyaktig betegnelse - kalles 'den hardkokte kriminalroman', er det nettopp fordi det er innen denne romanformen man kanskje bedre enn noen andre steder har kunnet se utviklingen av en bortimot rendyrket poetisk realisme." Dette var interessant. Nå har vi fått vite hvem det er som står bak den poetiske realismen. I hvert fall hvordan de skriver. Men hva heter de? Hvem er disse utvalgte forfatterne? For her er det snakk om lykke, for hvem vil ikke være poetisk realist? Hvilke forfattere ville avvise å tilhøre en retning som pr. definisjon klarer å forene kravet til form med behovet for å uttrykke noe vesentlig - og som stadig pr. definisjon ikke bare sannsynligvis være de som får størst gjennomslagskraft i sin samtid, men sågar også i ettertida? Hvilke er disse forfatterne? Fram i lyset med dem. Jo, "Kåre" gjør det. Han nevner tre av dem, men med kledelig beskjedenhet nevner han ikke ved navn kanskje den mest typiske representanten for den såkalte hardkokte kriminalromanen i Norge. Nemlig "Kåre" sjøl.”
På 80-tallet kommer Solstads to jeg-romaner. Jeg-romanenes form underbygger noe av det karakteristiske for Solstadromanen; det selvbiografiske spillet - spenningen - mellom fiksjon og virkelighet. Den første av disse; Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, beretningen som ble skrevet i en tilstand av ”indre jubel”, av en som ikke ønsket å være en ”hvit mann”, ble av mange gjerne oppfattet å være en politisk oppgjørsroman og en forfatterbiografisk selvransakelse. Solstad selv advarer mot å lese ham selvbiografisk utleverende i hans neste roman; Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, der han har skriver seg selv inn i et møte med romanens hovedperson, barndomsvennen Arne Gunnar Larsen, på Theatercaféen der de diskuterer Solstads siste roman; Gymnaslærer Pedersen.Den sosialdemokratiske barndomsvennen roser boken for å være en humoristisk utlevering av forfatterens egen revolusjonsromantikk, en lesning som var i tråd med mottakelsen den fikk, noe som får den ”virkelige” forfatteren Dag Solstad til å reise seg opp og brøle de mye kommenterte brølene; ”Jeg eier ikke humor!”, som halvannen time senere blir etterfulgt av; ”Jeg er ikke ærlig!”. En scene som har blitt lest som hans ironisk-paradoksale høydepunktet i hans forfatterskap. Forfatteren trekker seg selv inn i romanen for å advare mot en lesning som trekker forfatteren inn i romanen.
Med den andre jeg-romanen han har skrevet, Roman 1987 blottla Solstad at en rekke roller er umulig å innta for en intellektuell som samtidig ønsker å forbli en intellektuell. Den første rollen som ikke strekker til er rollen som journalist. På vegne av regjeringsorganets talerør i Lillehammer, Dagningen, er Fjord den som skal formidle virkeligheten til folket. Journalistkarrieren gir ikke svar på Fjords lengsel etter å ”leve på en måte som gjorde at jeg kom i kontakt med de sammenhenger som utgjør tilværelsens alvor”, han føler en ”fundamental interesseløshet” for det stoffet han er satt til å formidle:
”Men min forferdelse fikk det siste ordet. Smerten over å være adskilt på en fundamental måte fra mitt eget emne gjorde at jeg helt til slutt i reportasjen skreiv: "Samtalen ligger ikke alltid på et høyt nivå, men det hender at en diskuterer alvorlige ting." Punktum finale. Til slutt kom mitt eget skrik, utkrystallisert som en drøm: Det hender at en diskuterer alvorlige ting. Min drøm: Å diskutere alvorlige ting, tilværelsens alvor, også her, med en svett Engel. Jeg måtte slippe den ut, i trygg forvissning om at ingen ville oppdage budskapet, eller fornemme skriket, en hemmelig kode som bare jeg oppfatta som en kode, til deg.”
Men det er ikke før han tar seg selv på fersken ”idet jeg mistet meg sjøl”, at oppbruddet blir uunngåelig. Etter å ha forhørt seg med sykehuset om tilstanden til en mann som har vært utsatt for en motorsykkelulykke, og får i svar at den er uforandret, mannen ville ikke overleve natten, men er stadig i live, banner han; ”- Faen, tenkte jeg. Da må jeg sende versjonen om at han er hardt skadd. Faen.” Eneste redning er å dra til Blindern for å studere filosofi. Her møter han en snobbete professordatter, sulten på den intellektuelle dannelsen vekker hun et voldsomt begjær i ham, som avspeiler Fjords lengsel etter selv å bli en naturlig del av et intellektuelt fellesskap; ”jeg blei opphissa av tanken på å inngå i de mest intime forbindelser med en slik kvinne.” Han gifter seg etter å ha kjent henne i bare tre uker, som konsekvens av et frieri beskrevet som en lettsindighet ”som det var for seint å gjøre noe ved”, men som for den utkårede blir oppfattet som et ”uttrykk for at vi var mennesker med mot, mennesker som våger å satse alt på kjærligheten.” Deres grunnleggende forskjeller gjenspeiles også i deres forhold til språket, for henne, med sitt harmoniske indre, er det et redskap til å imponere, gjøre karriere med, mens språket for Fjord har en mer eksistensiell dimensjon. Hvor det er et spørsmål om å overleve, om å gi tilværelsens mening.
90-tallet — Eksistensiell 68’er sutring?
I Henrik Langelands roman Wonderboy spiller Dag Solstad en interessant, nærmest mytisk rolle. Ikke bare blir han fremstilt som en nøkkel til litteraturmenneskenes livsanskuelse, for kulturløse pengetellere som måtte ønske å komme på høyde med dem, Solstad representerer også muligens en fysisk forklaring på hvorfor romanens hovedperson Christian von Hall besitter et mindreverdighetskompleks som driver ham så langt at han i selvtilfredse øyeblikk får seg til å omtale seg selv som wonderboy. En dirrende finger i brystet kan som kjent gjøre inntrykk, og i von Halls 15 år gamle følsomme siviløkonom in spe-sinn synes det som Solstads finger, idet han forsøker å snike seg forbi forlagfarens førtiårslag, har etterlatt et varig avtrykk:
”Faren måtte nettopp ha fortalt om sin eldste sønns karrierevalg, for idet Christian passerte døren, reiste en fyr med digre briller og skjegg seg opp fra sofaen, pekte på ham og snøvlet: ”Du! Kom her! Er det du som har tenkt å bli blåruss? Vettu hva? Vettu hva?” Christian skottet bort på faren etter hjelp. Men faren bare stirret i gulvet, og Christian måtte gå bort til den fulle gjesten, som stilte seg rett foran ham, fortsatt med en truende pekefinger rettet mot kroppen hans. Og plutselig dyttet mannen fingeren hardt inn i brystet hans og brølte: ”Deg blir det aldri noe av!” Alle hadde ledd, også faren. Siden hadde de ikke nevnt det med et ord. Han hadde aldri spurt hvem denne gjesten hadde vært.”
Dette fornøyelige bildet sier ikke så mye om Solstad posisjon spesielt og 68’ernes besynderlig makt og påvirkning på senere generasjoner generelt, men en liten indikasjon kan det kanskje gi. Har så den eldre Solstad noe av den dirrende kraften som det her indikeres at den yngre Solstad besatt? Vel, jeg tror ærlig talt ikke Langeland hadde brydd seg med å bruke Solstad i en mytisk rolle i sin næringslivsroman hadde det ikke vært for hans litterære verk på 90-tallet
[6]. Foruten den glimrende
T. Singer (1999)
, så er det særlig Ibsentrilogien, bestående av
Ellevte roman, bok atten (1992),
Genanse og verdighet (1994), og
Professor Andersens natt (1996) som skiller seg ut i kraft av litterær kvalitet i hans forfatterskap.
Romanenes tre hovedpersoner er alle middelaldrende samfunnsstøtter. Bjørn Hansen, i Ellevte roman bok atten, er kemneren og amatørskuespilleren som prøver seg på Hjalmar Ekdal, fordi han kjenner hans smerte som sin egen. Han foretrekker bøker som viser at livet er umulig og setter seg til slutt frivillig i rullestol. Elias Rukla, i Genanse og verdighet, er lektoren med den umulige oppgaven å skulle formidle en spontan nylesning av Vildanden, Rukla ser Dr. Rellings rolle i stykket i et nytt lys når han merker seg den bemerkelsesverdige parentesen; (dirrer litt i stemmen), til en avgangsklasse på Fagerborg Videregående skole. Som blir etterfulgt av hans ugjenkallelige fall idet han går amok i skolegården, og roper til en stor blond pike ”Fitte! Spis maten din! Flesketryne!” Pål Andersen, i Professor Andersens natt, er professoren i litteraturvitenskap, med Ibsen som sitt spesialfelt, som blir vitne til et mord, som han ikke får seg til å anmelde. Det setter i gang en refleksjon som ender i en gudserkjennelse. Til tross for hovedpersonenes radikale, ugjenkallelige handlinger (eller mangel på handling), så fremstår de for omverden som ikke noe annet enn stumme skrik (med unntak for Ruklas utbrudd, som kollegene nok kan dekke over, men som for Rukla er et ugjenkallelig fall). Hva skyldes disse ”stumme skrik”? I essayet Om meddelelsens problem tar Solstad for seg det sentrale spørsmålet i en enhver intellektuell drøftelse, kommunikasjonsproblemet. Solstad synes å mene at all intellektuell aktivitet et dødfødt, for ”meddelelsens problem er ikke-eksisterende innenfor dette nye meningsløse prosjekt.”
Det ”nye meningsløse prosjektet” har kommet i stand blant annet som følge av at eliten har abdisert og at en ny mennesketype er i ferd med å stå frem. Dette blir blant annet iscenesatt i trilogien gjennom Johan Corneliussen, Elias Ruklas venn i Genanse og verdighet. En mann som foretrakk å være konsulent i New York, The Big Apple, framfor å være professor i filosofi i Heidelberg. På 70-tallet var han en politisk aktiv marxist, som reiste til USA for å jobbe som filosofisk konsulent i et reklamebyrå med reklamebyrå, filmselskaper, store forlag og plateselskaper som kunder:
”[…] det var marxismens overlegenhet i å forstå det samfunnssystem som rådet grunnen i vår del av verden, som fascinerte ham. Og da tenkte han ikke bare på ytre faktorer, som klasseforhold, maktstruktur etc., men først og fremst på marxismen som verktøy til å forstå det av kapitalismen dypt pregede menneskes indre drømmer, forhåpninger, skuffelser, og hemmelige begjær. Han var svært opptatt av reklame, både som språk og bilde. Det hadde han vært så lenge Elias hadde kjent ham, og med dette som utgangspunkt smeltet hans overgang til marxismen vakkert sammen med større dybde i forståelsen av den verden som den åpenbarte seg i.”
Som marxist har han en kunnskap som han går inn for å tjene kapitalismen med; ”Bare ved å gå i kapitalismens tjeneste kunne han få virkeliggjort disse evnene sine, fordi kapitalismen jo er det eneste som kan nyttiggjøre seg disse drømmene, og ikke minst ta i bruk drømmetyderne.” Johan Corneliussen har tilsynelatende ingen kvaler med å bruke sin ideologi til å tjene den samme ideologiens bitreste motstander, kapitalismen. Her spøker verdinihilismen i bakgrunnen — det ene kan være like godt som det andre. Gard Erik Sandbakken, derimot, har sett en marxistisk helt som drar til makta for å selge sine tjenester og bli vis. Sandbakken forestiller seg at Johan Corneliussen, med sin vitenskapelige kulturbakgrunn, vil føre en kritisk diskurs som kan tjene som en potensiell subversiv kraft i de ”toneangivende kretser”; ”Johan Corneliussen vil bruke sin gjennomforståtte kunnskap til noe, det undervurderte redskap marxismen er, til noe som virker, noe som påvirker virkeligheten, og menneskers bilde av virkeligheten.”
[7] En mer adekvat tolkning vil være å se Corneliussens forsøk på å gjøre amerikaner av seg som et bilde på eliten, som skulle være den bærende kultursjikt, som abdiserte. Marxisten som ble turbokapitalist mangler da heller ikke modeller fra virkeligheten.
[8] I
Om romanen kritiser Solstad den intellektuelle venstresiden som har nektet ”å tilhøre det kulturbærende sjikt” og dermed ”fratatt seg muligheten til å forsvare det verdifulle i den europeiske kultur mot de mektige krefter som står bak den kommersielle kulturen som kan utelukkende angripes ut ifra et elitisk synspunkt, og det er det umulig for den moderne intellektuelle å gjøre.” Når Johan Corneliussen går inn i kommunikasjonsindustrien opphører han å være en intellektuell;
”Reklamen, eller kommersiell kunst, som han kalte det, fridde, med alle midler, til smaken hos de store folkemasser i de samme metropolene. Fascinasjonen. Han sa det dreide seg om å forstå selve den fascinasjonen som trekker oss til det mørket som kapitalismen er, tankemessig forstått, men som oppfattes som glans, glitter og stas, som kapitalismen jo også er, hvis du bare åpner øynene og ser.”
Dette er en som har skjønt at det er reklamen og ikke kunsten som har overtatt mye av religionens meningsbærende betydning. Reklamen kan love oss, med oppstemt retorikk, evig ungdom og lykke, uten at det er meningen at vi skal tro på den. Det er nok at den skaper drømmer, for:
”Drømmene slukker tørsten. Drømmene tilfredsstiller! kunne han utbryte, i sin trange treromsleilighet på Grorud, midt på natta og så høyt at Elias sa hysj, hysj, slik som de hadde for vane å hysje på hverandre når den ene kom i skade for å bli sterkt grepet av sine egne ord.”
På samme måte som Ibsen trengte en doktors autoritet i flere stykker en Vildanden, kan en spørre seg om Solstad trengte en professor i litteraturvitenskap, som med autoritet kunne devaluere menneskesjelen, til å proklamere at vi har fått en ny mennesketype?Det at det refereres nesten utelukkende til hovedpersonen gjennom sin profesjon som professor, og sjelden ved sitt fulle navn, kan muligens se på som et tegn i så måte. Omtrent midtveis i Professor Andersens natt kommer Andersen med lengre tirade til en kollega fra universitet i Trondheim:
”For vi er ikke tidløse intellektuelle, vi er intellektuelle i kommersialismens tidsalder, og dypt preget av det som rører massenes hjerter. Det som rører massenes hjerter er konsekvensene av vår egen utilstrekkelighet. Rett og slett. Når ble du sist rystet av å se eller lese en gresk tragedie?”
Tiraden stiller Bjørn Hansens og Elias Ruklas handlinger i et interessant lys. Professor Andersen bærer i kraft av sitt virke en innsikt Hansen og Rukla ikke har, nemlig Ibsens utilstrekkelighet. Som på alle områder, har det moderne mennesket omskapt ”den store Ibsen” i sitt eget bilde; ”Man fant seg i alt, absolutt alt, oppblåsbare Barbaradukker, kjempepeniser i plast, Oswald som nynazist, langhåret blitz’er, Aids-syk fredsmegler, FN-soldat i Bosnia, hjemme på perm, absolutt alt hva man kunne komme på av gevanter å kle den stakkars fiktive Oswald i svelget man, bare man kunne fornemme Ibsens evige ånd puste gjennom denne unge mann fra vår egen tid.” For ingen kan unngå tidsånden, Andersen må erkjenne at Ibsen er død og ikke lenger er noen norm for litterær kvalitet.Men hva er da igjen, hva skal han da kunne ta alvorlig? Finnes det overhodet noe alvor, når; ”All begeistring er samtidig”. I vår tid er det kommersialismens makeløse evne til å skape begeistring og røre ved massenes hjerter som er samtidigheten. Professor Andersen er bekymret over tidens fokusering på øyeblikket, som uomgjengelig fører med seg den historiske forvitring. I en tid preget av flyktighet og øyeblikkets intensitet. Denne forgjengeligheten, opplevelsen av meningstap, gjør at han begynner å tvile på sin egen funksjon som litteraturformidler:
”Vi er bare hundre år fra denne rystelsen, som har gått gjennom historien som en elementær forutsetning for et høyverdig liv, og vi kan ikke gripe den lenger. Så nær, men likevel stengt ute. Det er forbi. Er vi stengt ute fra en av menneskehetens mest opprinnelige, og mest vesentlige, mulige egenskaper, som har ligget til den menneskelige natur, dokumentert, i hvert fall gjennom 2500 år? I så fall er en ny mennesketype i ferd med å stå fram, og jeg er, enten jeg vil eller ikke, en representant for den, og mine studenter også, og de vet det ikke engang”
00-tallet — På overtid?
Solstad har ved flere anledninger i det nye årtusenet sagt at forfatterskapet hans tok slutt med T. Singer. Siden da har han skrevet to bøker som han ser på som unntak i hans forfatterskap, 16.07.41 og Armand V- Fotnoter til en uutgravd roman. I den ene fotnoten gjør han det klart at han skriver på overtid, i en annen skriver han at han har en ”absurd oppfatning at han har et ansvar for menneskeheten”. Alvoret i Solstads forfatterskap kom tidlig til syne i forfatterskapet. Her fra kortteksten Ord i alvor fra Svingstol fra 1967:
”Etter at jeg i mange dager hadde gått omkring og hatt det godt, ikke skrevet noe, ikke bedrevet noe, lattermild, fylt av tomhet og med blodårer under huden, falt jeg til slutt i en dyp søvn. Da viste Arnulf Øverland seg for meg i en drøm, kledd i svarte klær og med hvite, å så hvite, vinger, han kom helt bort til sengen hvor jeg lå (i drømmen) og hveste: DU SKAL IKKE LE AV LIVET.”
Representerer så Armand V- Fotnoter til en uutgravd roman, hvor USAs krigføring spiller en sentral rolle, igjen en politisk vending i forfatterskapet? Den franske sosiologen Pierre Bourdieu har pekt på historien som har produsert de intellektuelle som en uvanlig repeterende historie, hvor det intellektuelle feltets bevegelse mot autonomi hele tiden blir etterfulgt av en svingning i attitydene mot politikken. Mellom engasjement i tidens spørsmål og retretten til elfenbenstårnet. Problemstillingen blir kunstig på en forfatter som har inntatt så mange ulike posisjoner i den litterære institusjonen. Med Ibsen-trilogien inntok han kanskje en mer ”ærlig”, i forhold til sin middelklassebakgrunn, tradisjonell forfatterrolle, og kanskje er det den mest virkningsfulle? Solstad selv omtaler i hvert fall sine helter fra Ibsen-trilogien med krigsmetaforer som ”fotsoldater” og ”brei front”, mens romanene om disse tre middelaldrende menns ”stumme skrik”, omtaler han i vendinger som ”sivilisatoriske motstykker til vår tids herskende, og etter hvert altomfattende kultur.” Selv om 68'erforfatteren fremfor noen sier han har avsluttet forfatterskapet, venter vi fortsatt i spenning på den manglende, men etter hvert så smått annonserte, romanen om lykke/kjærlighet.
Magnus Tollefsrud er litteraturviter og sitter i Minervas redaksjonsråd.
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
