En lykkelig slutt på det norske oljeeventyret?
Spørsmålet om oljeutvinning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja aktualiserer viktige spørsmål om norsk næringspolitikk, forvaltningsansvar og hensynet til miljøet. Valget mellom åpning og vern handler om hvilket Norge vi ønsker for framtiden.
Norsk oljevirksomhet har bragt store økonomiske verdier til vårt samfunn. Vi har i all hovedsak klart å fordele disse verdiene på en god og ansvarlig måte, og det er ingen tvil om at oljepengene har vært svært viktige for det velferdsamfunnet vi har i dag. Oljen har også skapt arbeidsplasser og ringvirkninger.
Da det norske oljeeventyret var i startfasen, ble det tatt flere politiske grep for å sikre at disse verdiene ble forvaltet på en ansvarlig måte. En av pionerene i denne perioden var Finn Lied. Han var som industriminister sterkt delaktig i å etablere Statoil i 1972, og hadde stor innflytelse på selskapets retning som styreleder i ti år. Stortingsmelding nr. 76 (1970-71), populært kalt “De ti oljebud”, hadde som mål at “det utvikles en oljepolitikk med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkel utnyttes slik at de kommer hele samfunnet til gode.”
En slik ansvarlig forvaltning av oljeressursene så på oljen som et middel for samfunnets utvikling, og ikke som et mål i seg selv. Det var derfor viktig at oljeindustrien ikke skulle gå på bekostning av andre næringer eller hensynet til miljøet. Et annet sentralt punkt var målet om at det med basis i petroleum skulle utvikles ny næringsvirksomhet, slik at Norge hadde flere ben å stå på. I et langsiktig perspektiv var det også viktig med forutsigbarhet, og Stortinget satte derfor en grense for hvor mye olje som burde tas ut årlig. Denne grensen ble satt til 90 millioner oljeekvivalenter årlig.
Lønnsomt utvinningstempo?
Det er mye som har endret seg i norsk oljepolitikk siden syttitallet. Fra 1990 steg oljeutvinningen til over 90 millioner oljeekvivalenter, og produksjonen steg rekordraskt, til den nådde toppen i 2001 med nesten 200 millioner oljeekvivalenter årlig. Fra da av har det gått nedover. Den intensive utvinningen av norsk olje har fått den naturlige konsekvens at norske oljereserver nå minker like fort som utvinningen økte fra 1990 og utover. Det var nettopp en slik utvikling de norske oljepionerene forsøkte å hindre ved å sette et tak på oljeutvinningen.
På begynnelsen av 2000-tallet solgte vi faktisk et fat olje for 10 dollar fatet. Sommeren 2008 ville vi fått 150 dollar for det samme fatet.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her
