En Oslo-los krysser sitt spor

Oslo er ikke lengre er den halvstore, koselige byen jeg vokste opp i. Den har voksesmerter, og det verste er følelsen av tapt trygghet.

Jeg er fjerde generasjon Oslo-jente og oppriktig glad i byen min. Hjertet mitt banker litt ekstra når jeg ser Vålerenga-flagget, jeg savner Nordmarka når jeg er bortreist, jeg kan høre hvilken del av byen folk kommer fra ut i fra dialekten og ganske lenge trodde jeg at alle fra utenfor Ringveien var bonde av yrke. Likevel var det ikke en selvfølge at vi skulle fortsette å bo i byen da vi fikk barn. Det er mange grunner til det. En ting er at det er blitt urealistisk dyrt å kjøpe bolig her. En annen ting er at Oslo ikke lengre er den halvstore, koselige byen jeg vokste opp i.

Oslo er blitt mye større og det er naturlig at vi som bor her opplever litt voksesmerter. For Oslo opplever en enorm befolkningsvekst og alt det medfører av press på boligmarkedet, skoler, kollektivtilbudet og andre tjenester. Da jeg bodde i London for nesten ti år siden, husker jeg at jeg drømte meg tilbake til den romslige blåtrikken i Oslo mens jeg sto som sild i tønne på tub’en. Slik er det ikke nå lengre. Nå er jeg heldig om jeg får sitteplass på vei til byen. Det høres kanskje trivielt ut, men for mange handler det om livskvalitet, og ikke minst om man ønsker å bo i en stor by eller ikke.