Goffengs epidemier: Mennesker er memetiske skapninger 

Vi mennesker er memetiske skapninger.

Forskning viser hvordan hjernen vår speiler andres adferd, som om det var vår egen. Er det en ting vi virkelig er gode på, er det derfor sosial smitte. Det kommer omtrent på fjerde plass etter pusting, sex og inntak av næring. Vi smitter hverandre når det gjelder kunst, kultur, politikk, musikk, matvaner og stort sett alt annet vi holder på med. Da er det ikke virus og bakterier, men ideer og oppførsel som smitter.

Slik smitte er ofte positiv og produktiv: Det er for eksempel slik nye og bedre tanker sprer seg. Men også sykdommer kan spres på denne måten. Sosial smitte av sykdommer og mentale tilstander dukker opp med jevne mellomrom, og har fått en testosteroninjeksjon med internett. Og spesielt med sosiale medier.

Fenomenet har mange navn på engelsk: Sociogenic epidemics. Sociogenic illness. Mass psychogenic illness. Mass hysteria. Navnene skal beskrive fenomener, sykdommer eller tilstander som sprer seg gjennom en befolkning, men via sosiale kjeder heller enn fysiske. På norsk kan det kalles sosial, emosjonell eller psykogen smitte. Man kan se på det som en slags kollektiv diagnose. 

Individuell smitte

Det er enklere å se hva det hele går ut på om man går ned på individnivå. Emosjonell smitte er velkjent. Man smittes for eksempel av humøret til folk rundt seg. Er alle på jobben din sure fordi en kjempekontrakt gikk tapt? Da er det vrient å holde humøret oppe. Ser du på en video av en OL-vinner som gråter av glede etter å ha fått oppfylt en livslang drøm? Sjansen er stor for at du da sitter og smiler i sofaen.

Alle har jo blitt smittet av et gjesp. Dette er den «grunneste» varianten av emosjonell smitte. Den er ofte spontan og kortvarig, og fører ingen reelle konsekvenser med seg. Det sies ofte at de som lar seg smitte lettest av slikt, er det vi kan kalle empater – altså de som har særlig gode empatiske evner. 

Det snakkes en del om speilnevroner når man skal forklare hvorfor vi fungerer på denne måten. Forskere som jobbet med hjernen til aper fant at deler av en tilskuerapes hjerne oppførte seg som om den gjorde det samme som apen den så på. Tilskuerens nevroner ble altså «smittet» i oppførsel av å se på en annen ape utføre handlinger. Det samme gjelder oss mennesker. Det sies noen ganger at det er et relativt fravær av denne funksjonen som gjør at folk med for eksempel Aspergers kan ha vanskelig for å lese andres kroppsspråk og tonefall. 

Vi er altså utviklet for å motta sosial og emosjonell smitte fra våre medmennesker.

Individuell psykogen effekt

Et annet individuelt aspekt ved epidemiene vi skal snakke om, er psykogene effekter. Store Norske Leksikon beskriver «psykogen» som «noe som kommer fra sjelen eller sinnet, som har sin opprinnelse i det psykiske». Så når man snakker om psykogene smerter, menes smerter som kjennes fysisk, men som har et mentalt utspring. Norsk helseinformatikk skriver: 

«Psykogen smerte er smerte som har psykiske årsaker. Det har lenge vært kjent at kropp og psyke gjensidig påvirker hverandre. Dette innebærer at kroppslig besvær kan gi psykiske effekter, og at psykisk besvær kan komme til uttrykk gjennom kroppslige symptomer. Eksempler på slike kroppslige symptomer kan være svakhet i muskulatur, magebesvær eller smerter. Når vi snakker om psykogene smerter, er dette altså kroppslige symptomer på psykiske besvær.»

Og det er langt fra bare smerte som kan ha psykogene årsaker. Der kan man finne det aller meste av litt mer diffuse symptomer som vi mennesker opplever fra tid til annen. I tillegg til smerten kan det være snakk om svimmelhelt, hørselsproblemer, kvalme, hodepine, tungpustethet og et helt batteri av andre ting. 

Samfunnsnivået

Kombinerer man disse to individuelle fenomenene, for så å brette dem utover samfunnet, kan vi altså få sosial smitte som fører til psykogene epidemier. Slike epidemier har en del kjennetegn tilknyttet seg. Dr. Erica Weir ramser opp åtte slike i en tekst i Canadian Medical Association Journal:

Symptomer uten plausibel organiske basis; symptomer som er forbigående og forholdsvis milde; symptomer som kommer og forsvinner fort; de skjer i adskilte grupper; nærvær av høy grad av angst; symptomer som blir spredd via syn, lyd eller muntlig kommunikasjon; spredninger skjer nedover på aldersstigen, og starter med eldre eller personer med høy status; en stor majoritet av kvinnelige ofre.

Som vi skal se noen eksempler på i denne serien, kan det også gjelde oppførsel, ikke bare sykdomssymptomer. Da skal vi oftere bruke begrepet sosial smitte, ettersom det egentlig ikke er snakk om sykdommer. 

Men slik smitte kan selvfølgelig skje ikke bare med en av gangen, men med mange personer på en gang – litt som supersprederhendelsene vi husker fra koronapandemien. Og det gjelder spesielt i en tid hvor kommunikasjon oss mennesker imellom har tatt steroider, bruker turbo med direkteinnsprøytning og har raketter festet på ryggen.

Oppførsel og ideer

La oss se på noen eksempler på sosial smitte av adferd: Det er en grunn til at fotballigaer ikke viser såkalte streakere – folk som stormer baner for oppmerksomhet. Det oppfordrer andre – eller, mer presist: det påvirker andres hjerner – til etterligning. Tilsvarende: Mange vil at massemordere ikke skal vies mye oppmerksomhet av frykt for «copy cats». Det er opplest og vedtatt blant eksperter på selvmord at det er et tema man skal være veldig forsiktig med å skrive for mye om, nettopp av frykt for smitteeffekt.

Også innen helsevesenet er man fullt klar over dette. Helsedirektoratet skriver det følgende om potensiell sosial spredning av selvskading:

«Selvskading kan være sosialt overførbart. Å høre om eller se andre som skader seg selv, kan påvirke personer til å prøve selvskading, eller få personer som tidligere har skadet seg selv til å gjøre dette på nytt. Dette har en særlig sett i behandlingsinstitusjoner og i enkelte ungdomsmiljøer. Dersom selvskading er omtalt i media eller i populærkulturen på en romantiserende måte, eller det gis detaljert beskrivelse av selvskademetoder, har en sett tilsvarende ‘smitteeffekt’.»

Både selvskading og spiseforstyrrelser har en tendens til å komme og gå i bølger. Dette er ikke tilfeldig. Stort sett er det enighet om at allerede eksisterende usikkerheter er utslagsgivende for om noen lar seg påvirke sosialt. Og usikkerheter og stress rammer ofte hele samfunn. 

Epidemiene kan dukke opp på alle slags måter. Også med støtte i helsevesenet, kan det se ut til: Det svenske helsevesenet holder nå på med nye retningslinjer for det de kaller «utbrenthetssyndrom». Denne særsvenske diagnosen med sitt diffuse sykdomsbilde fantes ikke for 20 år siden. Nå skrives det ut flere mennesker i langtidssykemelding grunnet den enn for alle kreftsykdommer til sammen. Mange svenske psykiatere mistenker at diagnosen nærmest er spesiallaget for å plukke opp de mest kjente variantene av psykogene plager.

Det er egentlig ikke noe som helst mystisk med slike epidemier. Både sosial smitte og psykogene effekter er vel etablert og beskrevet. Likevel evner vi dårlig å gjenkjenne og erkjenne disse etablerte fenomenene når de rammer mange mennesker på en gang. Vi leter krampaktig etter andre forklaringer – for eksempel virus eller miljømessige påvirkninger som ligger utenfor kroppen, som gift og gass. 

Slike sykdomsutbrudd blir ofte mer enn noe annet beskrevet som «mystiske». Men det er ikke noe mystisk med psykogene sykdommer. Alle vet nå at placeboeffekten er reell. Men det er også noceboeffekten: Å tenke seg syk i stedet for å tenke seg frisk. En person vi skal tilbake til i denne serien er Robert Bartholomew, en av de sjeldne ekspertene på slik epidemier. Han påpeker at om du gir noen en sukkerpille og så forteller dem etterpå at de har blitt gitt rottegift, så er sjansen stor for at de vil utvikle symptomer på forgiftning ganske fort. 

Epidemiene

Slike epidemier er endeløst fascinerende. Og det har vært mange av dem. I denne artikkelserien skal vi innom noen som ble dokumentert for flere hundre år siden, som dansesyker, latteranfall og biting. Vi skal innom noen som er omstridte og har hatt internasjonale diplomatiske konsekvenser – som Havanasyndromet blant amerikanske etterretnings- og ambassadeansatte, og iranske skolejenter som antageligvis ikke blir gasset. 

Vi skal innom tilfeller av merkelig tro som smitter, som den sataniske panikken i USA på 80- og 90-tallet og den norske avstikkeren vi kjenner som Bjugnsaken. Vi skal innom en falsk sykdomsepidemi i Sverige som varte i 15 år – og som fikk betydelige politiske følger. Vi skal se på i hvilken grad pågående saker – som bølger av Tourettes og en sterk økning i splittet personlighet – er slike epidemier eller ikke. 

Til slutt skal vi la noen stå åpne. Den kraftige økningen i antallet mennesker med kjønnsdysfori? ME? Borreliose? Long COVID? Disse sykdommene inneholder noen av de samme diffuse og vanlige symptomene som stadig blir stappet ned i sekken til forskjellige sykdommer som kommer, går og opplever bølgetopper – og som ikke har gode fysiske forklaringer.

Hodet i veggen

Spredningen av slike ting er interessant i seg selv. Men kanskje enda mer interessant er hvordan samfunnet rundt møter dem. Det kan selvsagt være faglig tvil og uenighet om hvorvidt et konkret fenomen er en psykogen epidemi eller ikke. Men svært ofte møtes de med en slags kollektiv fornektelse – som er fascinerende å overvære. Helsevesenet er oftest nølende med å se i retning av psykogene epidemier som forklaring i det hele tatt når bølger av sykdom som ellers ville være helt uforklarlige, dukker opp. Amerikanske National Library of Medicine skriver at slike epidemier er «undervurdert og underrapportert».

Media er oftest mest interessert i å fremheve det «mystiske». De skriver om miljøpåvirkninger, forurensing og forgiftning. De sprer ofres virkelighetsbeskrivelser med stor effekt, og ofte med fokus på de mest sjokkerende tilfellene. Dermed svikter de ikke bare sitt samfunnsoppdrag i dekningen av mulige psykogene årsaker til slike epidemier: De bidrar ofte selv med psykogen spredning. 

Samfunnet klarer også bare sjelden å si imot opplevelsen til ofre, enten psykogene tilstander skjer individuelt eller på gruppenivå. Vi klarer ikke, vil ikke eller tør ikke å fortelle dem at deres psykogene lidelser faktisk er psykogene. Dette gjelder for politikere, presse, spesialister og foreldre.

Og ofrene er sjeldent villige til å godta som en forklaring at de er smittet på slikt vis. De vil ikke bli stemplet som «gærninger» eller svake. Men – og dette er et sentralt poeng – man trenger absolutt ikke være hverken gal eller svak for å bli offer for sosial smitte. Man trenger rett og slett bare å være et helt vanlig mennesker. 

Det er et problem. For ofrenes benektelser i kombinasjon med samfunnets manglende evne til å gi dem motstand fører ofte til at psykogene epidemier både sprer seg mer og varer lenger enn nødvendig. 

Fenomenet psykogene epidemier inneholder altså fantastiske – om enn triste – historier om sykdom, psykologi, sosiologi, media og politikk, gjerne i kombinasjon. Og det er mer aktuelt nå enn noen gang jeg kan huske i min levetid. Spesielt må foreldre være adskillig mer oppmerksomme på hva barna deres kan bli utsatt for på nett. Epidemier har nå muligheten til å spre seg globalt på kort tid. Dette fører med seg både lidelse, ressursbruk og kostnader. I to av tilfellene vi skal innom, har de også fått politiske konsekvenser. Så dette er et dypt fascinerende tema. 

Vi håper denne serien vil vise det.