KOMMENTAR
Kongehuset er i krise. Helgen før rettssaken mot Marius Borg Høiby startet i Oslo tingrett, ble alle e-poster og meldinger mellom Jeffrey Epstein og kronprinsesse Mette-Marit offentliggjort. Det er forståelig at mange er rystet.
Men betyr det at kronprinsessen ikke kan bli dronning? At Norge bør bli republikk? Flere republikanere benytter selvsagt anledningen til å hevde det synspunktet. Oppslutningen om monarkiet synker. Et flertall av folket sier rett nok også nå, midt i krisen, at de støtter vår styreform. Men dette er nok ikke den uken hvor det er lettest å si det høyt.
Men når monarkiet er i krise og trues, er det også viktig at vi som støtter det, forsvarer det. La meg derfor gi argumentene for hvorfor denne krisen ikke bør rokke ved monarkiet. De er mange, og de er gode.
Det mest opplagte først. At kronprinsessen var venn med Jeffrey Epstein mellom 2011 og 2014, når ikke opp til terskelen for hendelser som gjør at vi bør bytte styreform.
Kronprinsessen har gjort dårlige valg. Det er pinlig å lese e-post-utvekslingene, om enn også grunn til å huske på at vi normalt og heldigvis er forskånet fra å lese andre menneskers private e-poster.
Hadde kronprinsessen vært sittende statsråd i dag, ville hun kanskje måtte gå av, det er så. Derimot ville vi ikke byttet styreform, og vi ville neppe heller fremtvunget en regjeringskrise. I et monarki kan ikke personer byttes ut på samme måte. Det er en del av pakken. Dermed må terskelen være høyere enn den er for å bytte ut en statsråd. Hverken kontakten med Epstein eller kommunikasjonen hennes om den i etterkant når opp til en slik terskel.
Selv om avsløringene er alvorlige, er det også slik at kronprinsessens sak skiller seg dramatisk fra de fleste andre Epstein-saker vi leser om. Der er det penger som skifter hender, det er jazzing om en ny verdensorden, og det er omfattende usannheter om kontakten i etterkant.
I kronprinsessens kontakt med Epstein er det derimot lite ondsinnet fra hennes side. At det ikke var en strategisk, men en menneskelig relasjon, er umiddelbart klart ut fra e-postene. Det forklarer også hvordan de dårlige valgene kunne skje, for vi mennesker har en tendens til å bortforklare ubehagelig informasjon om mennesker vi liker. Og Epstein har etter alt å dømme vært i stand til å fremstå som ualminnelig sjarmerende, og han har helt sikkert vært flink til både å forklare og bortforklare. I motsetning til de Terje Rød-Larsen, Torbjørn Jagland og Børge Brende avbrøt også kronprinsessen kontakten med Epstein.
Selv om valgene var dårlige og pinlige, har kronprinsessen ikke løyet om sin kontakt med Epstein. Frps Hans Andreas Limi sier at det kan se ut som om hun har ført «det norske folk bak lyset», og mange synes å mene at han har rett. Men det stemmer rett og slett ikke. For eksempel fortalte Slottet allerede i 2019 at et av møtene mellom kronprinsessen og Epstein skjedde hjemme hos ham. Det var klart den gang at det var snakk om flere møter over flere år. Det ble også opplyst om møtet på St. Barts. Kronprinsessen benektet heller ikke at hun visste om dommen mot Epstein. I stedet sa hun at hun ikke var klar over «alvorlighetsgraden av hans kriminelle handlinger». Det ble naturlig nok gjenstand for både diskusjoner og kritikk også i 2019.
Var kronprinsessen åpen nok om relasjonen i 2019? Kanskje ikke. Var det lett å forstå relasjonens karakter ut fra det som ble kommunisert da? Nei, det var det ikke. Men de faktiske forholdet erkjennes. Det står i ganske skarp kontrast til hvordan alle øvrige aktører her – Jagland, Brende, Rød-Larsen og Juul – har kommunisert.
Det var rett nok feil at kontakten ble avsluttet i 2013, som Slottet opplyste den gang. Men at kronprinsessen sendte en melding i januar 2014, og så svarte helt kort på meldinger fra Epstein litt senere det året, innebærer selvsagt ikke at informasjonen som ble gitt da, var noen form for bevisst løgn.
Selv om man mener det er en alvorlig feil og at en feil er en feil uavhengig av offer: Burde man dømme menneskers fremtid for erkjente feil som ligger langt tilbake i tid? Det er ikke et åpenbart prinsipp vi ellers følger.
Kronprinsessens feil har ikke vært av kriminell art. Hun har ikke løyet om dem heller, men fortalte det vesentligste da saken dukket opp i 2019. Tillit bygges opp langsomt og rives ned raskt, men feil som ligger 12–15 år tilbake i tid, og som ble erkjent for mer enn seks år siden, er et upresist utgangspunkt for tillitstap i fremtiden.
Selv om man er uenig i alt jeg har skrevet frem så langt nå, og i stedet er preget av sjokket og forferdelsen over innholdet i e-postene: Tror vi at disse ukene og disse hendelsene kommer til å ha den samme vekten i vår forståelse av monarkiet som styreform om noen år, om noen tiår, om hundre år?
En styreform bør vare over tid. Alvorlige hendelser kan virke dramatiske der og da, men de ser ofte annerledes ut på avstand. Et samfunn kan gå gjennom mange slags kriser, som hver for seg kan gi grunn til å stille spørsmål ved denne eller hin institusjon. Kriser bør brukes til læring og forbedring, men man bør tenke seg om før man kullkaster en hel institusjon, uten noen klar tanke om hvorvidt alternativet faktisk ville fungere bedre over tid.
Selv om man tror man om 10 eller 20 år fortsatt vil mene denne saken er like alvorlig for kronprinsessen, er situasjonen den at hun ikke har noen konstitusjonell rolle. Hadde saken handlet om kronprins Haakon, ville den delen av diskusjonen sett annerledes ut.
Det har vært spekulert i om kongen kan frata henne tittelen, men i realiteten er det ikke bare urimelig gitt det jeg har skrevet over, men også uten betydning: Så lenge hun er gift med kronprinsen, spiller det ingen konstitusjonell rolle om hun kalles dronning eller noe annet. Hun har ikke arverett til tronen, hun leder ikke statsråd, hun underskriver ingen lover. Det er for øvrig ikke slik at en annen statsform garanterer plettfri vandel fra statslederes ektefeller; det vet vi også fra nyere norsk historie. I denne sammenheng er det verdt å huske på at kronprinsessens handlinger ikke har vært i strid med lover og regler, selv om det altså har vært dårlige valg.
Av samme grunn er det for øvrig grunn til å sette rettssaken mot Marius Borg Høiby i perspektiv: Svært mange i Norge var påpasselige med å understreke at Hunter Bidens mange problemer ikke burde ramme hans far.
Selv om man synes det er så viktig at kronprinsessen mister tittelen at man er villig til også å la kronprinsen miste sin, gjenstår det at alternativene til monarkiet ikke akkurat er styrket.
Thorbjørn Jagland har vært statsminister, og har gjort alt det han har gjort. Han ble sparket oppover i systemet til rollen som både stortingspresident, leder av Nobelkomiteen og generalsekretær i Europarådet. Hadde vi hatt et presidentembede, er det ikke så utenkelig at vi hadde tilbudt ham det i stedet.
Men alternativet er dårlig også mer generelt: Det norske monarkiet løser nemlig en del grunnleggende utfordringer i rollen som statsoverhode bedre enn mange tenkte alternativer. Jeg har tidligere skrevet mer om de prinsipielle fordelene med det norske monarkiet, men kort oppsummert handler det om at noe av det viktigste i en slik rolle er å være et samlende symbol for nasjonen, som binder oss sammen på tvers av tid, geografi, politikk og bakgrunn, og som har en tung legitimitet.
Jeg understreker ofte at legitimitet er en praktisk øvelse, ikke en teoretisk. Det er ikke slik at et statsoverhode får praktisk legitimitet som en motmakt ved siden av Storting og regjering bare fordi utnevnelsen skjer gjennom valg. Av samme grunn er selvsagt oppslutningen om monarkiet og kongehuset en relevant faktor i monarkens legitimitet. Men enn så lenge er den der fortsatt. Vi bør bevare den.
Selv om man i utgangspunktet ikke har vært så opptatt av monarkiets samlende rolle, og har tenkt at vi klarer oss like bra med en president, slik de har i Tyskland eller Italia, er verden i endring. Presset mot sammenhengskraften i våre liberale demokratier øker.
@avisen.minerva Derfor bør Mette-Marit bli dronning #monarki #epstein #kongehuset ♬ original sound - Avisen Minerva
En «prinsipiell republikaner» som Høyres tidligere stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde – som har vært med å fremme forslag om republikk – tok denne uken opp dette poenget i Dagsnytt 18: I en tid der det er ny strid og kanskje uklarhet om hva det norske er, søker hun seg «til institusjonen som er flaggbærer for det norske», nemlig vårt inkluderende og samlende kongehus. Det er en grunn til at kongehuset er så emosjonelt viktig både for nordmenn med minoritetsbakgrunn og for majoritetsnordmenn som trenger å se lange linjer og historisk kontinuitet. I en verden i rask endring, i et Europa under press, er dette argumentet ikke lenger teoretisk.
Selv om man ikke skulle være overbevist om at vi trenger monarkiet mer enn før, selv om man tror en norsk president ville fungere like godt eller bedre, selv om man skulle mene at denne saken i tiår vil hefte med både kronprinsessen og kronprisen, og selv om man skulle mene at kontakten var ondsinnet og alvorlig: Dette er ikke tidspunktet for å diskutere statsformen.
En styreform former samfunnet over generasjoner. Og den kan ha stor betydning. Land med topartisystemer synes for eksempel dårligere rustet til å stå imot polarisering. Land med utøvende president er muligens mer sårbare for autoritære tendenser.
Dagens konstitusjonelle monarkier – som Norge, Sverige, Danmark, Nederland, Storbritannia, New Zealand, Australia og Canada – er derimot blant landene der demokratiet står aller sterkest. Årsakssammenhengen her er selvsagt ikke rett frem; det handler delvis om at monarkiene har overlevet i de landene som har vært så vellykkede og stabile at de har unngått revolusjon. Samtidig er det en økende interesse i forskningen på feltet for å se om det også kan være en sammenheng som går fra konstitusjonelt monarki til demokratisk robusthet.
Alt dette kan man være rykende uenig i og om, og man kan fortsatt mene at republikk er svaret og at vi må kaste monarkiet. Nå er helt åpenbart ikke tidspunktet for å gjøre det.
Selv om man er så lei kronprinsessen og hennes sønn at man bare vil ha alt bort, selv om man er prinsipiell republikaner og er ubeveget av argumenter for et samlende symbol, kan det være verdt å huske på et siste punkt: Det er kongen som er kongen.
Det er kongen som er gutten som lekte med Franklin D. Roosevelt i Det hvite hus og var et norsk bånd til USA da amerikanske soldater befridde Europa. Det er kongen som er sønn av Olav, folkekongen, og sønnesønn av Haakon, den høyreiste, kommunistenes konge og og nasjonens nei under krigen. Kongen er et bånd til vår historie.
Det er kongen som er den unge mannen som holdt ut ventetiden med Sonja, og gjorde det norske monarkiet særegent. Det er kongen som er seilerkongen som vant VM i 1987 og legemliggjorde skipsfartsnasjonen.
Det er kongen som talte ordene etter 22. juli etter at de var brukt opp. Det er kongen som holdt talen i Dronningparken i 2016, som fortalte mange nordmenn som tvilte på om de hørte til, at de er en del av folket.
Det er kongen som har besøkt nesten alle norske kommuner, og som har møtt en så stor del av det norske folk, med et håndtrykk som har gitt et kroppslig uttrykk for deres bånd til land og stat. Det er kongen som i en alder av 88 år tok den ganske røffe veien til Bjørnøya, for å vise at her, også her, er Norge.
Det er kongen som er alt for Norge.
Og kronprinsen kommer til å bli kongen. Jeg husker da kong Olav døde, at det var mange som sukket og sa at kronprins Harald, han hadde det ikke seg, han kunne aldri bli konge slik hans far hadde vært det. Da sa min far at akkurat slik hadde vært også i 1957, at folk hadde sagt at kronprins Olav, han kunne aldri bli som sin far.
Og det er sant, ingen kan bli som sin far. Men kan kronprins Haakon gi alt for Norge? Ja, det kan han utvilsomt. Alt tyder i grunnen på at han vil gjøre det, til tross for at kronprinsfamilien over tid nå har stått i en vond situasjon.
Derfor bør han bli konge. Og derfor bør også Mette-Marit bli dronning.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
