I mangel av reelle fiender må LHBT-aktivister ta det de kan få

Torsdag 5. september arrangerte Foreningen for alle konservative studenter (FAKS) foredraget «Den nye kjønnskampen – problemet med radikal kjønnsideologi» ved Universitetet i Oslo. Foredragsholder var Espen Ottosen, teolog, filosof og informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband. Ottosen er også fast bidragsyter til Morgenbladets spalte «Kjønnsliv», en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp, hvor han skriver fra et kristen-moralsk perspektiv.

På FAKS’ Facebook-side ble arrangementet beskrevet slik:

«På få år har spørsmålet om kjønnsidentitet – gjerne koblet til debatter om endring av juridisk kjønn og transpersoners rettigheter – inntatt en sentral plass i norsk samfunnsdebatt. Dette foredraget analyserer hva som ligger til grunn for den radikale kjønnsideologien som innebærer at kjønn løsrives fra biologiske realiteter og utelukkende gjøres til et spørsmål om selvdefinering. Særlig vil foredragsholderen diskutere forholdet mellom å ivareta behovene til en liten og sårbar minoritet opp mot problemet med å foreta en radikal omdefinering av samfunnets kjønnsforståelse.»

Rett til å eksistere

Til tross for at FAKS er en nokså liten gruppe – med litt færre enn 100 følgere på Facebook i skrivende stund – gikk ikke annonseringen av arrangementet upåaktet hen. Skeivt studentforum opprettet arrangementet «Markering mot transfobi» på Facebook, i samarbeid med Skeiv Verden, Skeiv Ungdom Oslo og Akershus, og SNU – Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom.

Deltakere ble oppfordret til å være med på en fredelig markering utenfor Eilert Sundts hus på Blindern, hvor Ottosen skulle holde sitt foredrag. Forut for markeringen ble alle interesserte invitert til plakatverksted i lokalene til Skeiv Ungdom/Fri. Skeivt studentforum skrev blant annet i sitt arrangement at Ottosens foredrag «slik det er beskrevet, fremmer transfobi gjennom å sette spørsmålstegn ved transpersoners rett til å eksistere og rettigheter i samfunnet.»

Det er vanskelig å si hva det var i beskrivelsen av arrangementet til FAKS som fikk Skeivt studentforum og deres samarbeidspartnere til å reagere slik. Selv klarer jeg i hvert fall ikke å finne noenting i beskrivelsen som setter spørsmålstegn ved transpersoners rett til å eksistere. Denne påstanden, som synes importert fra amerikansk transdebatt, fremmes for ofte uten noen meningsfull definisjon eller konkretisering. En sak er å reagere på bruken av ordet «problemet» tilknyttet den såkalte omdefineringen av samfunnets kjønnsforståelse; det er likevel å tøye strikken vel langt om man mener problematiseringen av en brå forandring i hvordan samfunnet ser på kjønn, er det samme som å sette spørsmålstegn ved transpersoners rett til å eksistere.

Det kan ha vært betegnelsen «radikal» om denne definisjonsendringen av kjønn som satt sinnene i kok blant de skeive studentene – skjønt ordet der vel ikke har samme negative klang som i Minervas spalter. Men etter en leksikon-definisjon av ordet er endringene i synet på kjønn de siste tiårene radikale – mange ville si til det bedre.

Må være rom for ulike syn

Og synet på kjønn fortsetter videre gjennom denne radikale forandringen. Enkelte steder har man startet kjønnsnøytrale barnehager, barn og unge melder i økende grad om at de lever i feil kropp og det debatteres om innføring av kjønnsnøytrale pronomen. For mange må det virke som om samfunnsutviklingen går for raskt til at man klarer å følge med, mens den for andre ikke kan gå raskt nok. Det må være rom for at begge grupper (og dem i mellom) får stille opp og fronte sitt syn på en fredelig måte uten å mistenkeliggjøres eller svartmales. Særlig når de inviteres til å holde foredrag ved et universitet, hvor meningsbrytning er en essensiell del av dannelsen.

Skeivt studentforum har selvsagt lov til å demonstrere. Og de må selv bestemme hva og hvem de vil bruke tid og energi på å demonstrere mot. Transpersoner er fortsatt en svært utsatt og lite forstått gruppe, også i Vesten. Det er derfor ingen overraskelse at Skeivt studentforum ønsket å være tydelig tilstede og vise sin støtte til dem som utgjør T-en i LHBT. Det hele gikk også tilsynelatende rolig for seg. FAKS understreket i etterkant av foredraget at ingen av demonstrantene oppførte seg truende eller ubehagelig på andre måter. Den norske utgaven av identitetspolitikk viste seg igjen som vesentlig bedre enn tilsvarende bevegelser på andre siden av Atlanterhavet.

Har vi gitt opp argumenter?

Likevel: Demonstrasjon er en åpenbar eskalering i debatthierarkiet. Vi pleier å begynne uenigheter med alminnelig diskusjon og dialog. Det er noe påfallende ved at et førtitalls motstandere, ifølge FAKS, følte behov for å møte opp for å markere sin motstand utenfor et arrangement, men bare et lite fåtall deltok som publikum til selve foredraget, som utfra forhåndsbeskrivelsen fremstod som tross alt relativt moderat.

Ifølge arrangørene var det få demonstranter som kom inn i salen, og ingen som stilte spørsmål til foredragsholderen. Hvorfor stilte ingen spørsmål? Her hadde jo Skeivt studentforum en gylden mulighet til å fortelle denne hvite, heterofile cis-mannen at og hvorfor han tok feil, og vise til sine egne erfaringer og analyser for å underbygge argumentene sine. I polariserte tider kan det ofte nok være realistisk å frykte at diskusjon generelt ikke i seg selv endrer noens meninger og holdninger. Men på et universitet, og blant studenter, kunne man kanskje fortsatt våge å drømme om argumentets kraft?

På Facebook-siden til Skeivt studentforums motarrangement ser det ut til at planen i utgangspunktet var å følge oppfordringen fra arrangørene, som ønsket Ottosens meningsfeller og -motstandere velkommen. «Dersom noen ønsker å bli med inn i salen på selve foredraget for å stille kritiske spørsmål til Ottosen, send en melding til Skeivt studentforum på Facebook slik at vi kan avtale å møtes for å forberede oss i sammen», skrives det der.

Likevel ble det ingen kritiske spørsmål.

Importert polarisering

Problemet er neppe at Skeivt studenforum ikke har mange argumenter på lager: En av deltakerne på nett lenket for eksempel til en amerikansk nettside med typiske negative påstander mot seksuelle minoriteter som ofte brukes av moraliserende mørkemenn, og hvilke argumenter man kan bruke mot dem. Flere av argumentene er gode, og de er sikkert fine å ha i bakhånd om man føler seg liten og sårbar i møte med fordommer eller rutinerte samfunnsdebattanter.

Likevel er det få av argumentene som later til å kunne vært aktuelle overfor Ottosen. For nettsidens eksempler på negative påstander om LHBT-personer er altfor ekstreme til at de kan sammenlignes med det arrangementet ønsket å belyse. Kanskje var det derfor ingen demonstranter tok ordet for å utfordre Ottosen? I fravær av konkret farlig tankegods å bekjempe inne på selve foredraget ble studentene stående utenfor og demonstrere for en rett til å eksistere som ingen der inne har stilt spørsmål ved.

Markeringen i forrige uke er dermed egentlig vanskelig å forstå hvis vi bare tar utgangspunkt i den norske debatten. Men hvis vi i stedet ser markeringen i lys av utviklingen i særlig USA, gir den mer mening. Der har følgende scenario de senere årene utspilt seg en rekke ganger: En person som forfekter en upopulær mening om et tema, inviteres til å snakke om dette temaet, diverse protestgrupper lager oppstyr og vil nekte vedkommende å snakke om temaet, fordi vedkommendes mening anses som et hatefullt angrep på denne gruppen, eller på dem gruppen hevder å snakke på vegne av. I USA innebærer neste ledd i denne rekken ofte at arrangementet avlyses.

Det er ingenting som tyder på at Skeivt studentforum forsøkte å stanse arrangementet forrige uke. De så seg tilsynelatende fornøyde med å vise sin motstand mot det de selv karakteriserte som «transfobi». Det er tross alt et sunnhetstegn. Heller ikke mørkemennene her på berget er hva de var, og ikke like ille som i andre land – sammenlignet med sine svovelpredikantkolleger i det store utland fremstår Ottosen heller som en litt døll kristenkonservativ synser. I USA er både synspunkter mer ekstreme og de reelle konfliktene mer tilspissede. For eksempel har vi de siste årene sett flere rettsavgjørelser hvor private bedrifter har vunnet retten til å nekte LHBT-kunder tjenester basert på religiøs overbevisning. Slike religionsfrihetslover på delstatsnivå er i realiteten lite annet enn legalisert diskriminering.

Men heldigvis finnes ikke slike forhold i Norge, og lite tyder på at det vil forandre seg i overskuelig fremtid. Kanskje er det nettopp derfor et såpass ufarlig foredrag holdt av en såpass ufarlig samfunnsdebattant forårsaket en markering med plakater og beskyldninger om transfobi ved UiO forrige uke: I mangel på en reell fiende på campus må skeive studenter, som ønsker å føle at de kjemper «den gode kampen» og at de utgjør en forskjell, ta det de får.