Etter bombene

Palestina-venner tar, i det store og hele, feil om Gaza. Men Israels venner tar, i det store og hele, feil om alt for mye annet ved konflikten. Det er, i det store og hele, viktigere.

I skrivende stund er 172 mennesker drept – alle palestinere – i siste inkarnasjon av krigen i Gaza. De fleste er, i følge FN, sivile. I tillegg er mer enn tusen palestinere og 27 israelere såret. Det er nok et ledd i kjeden av tragedier fra Midtøsten.

Først vil jeg si en del ting som kommer til å opprøre tidens selverklærte Palestina-venner. Så vil jeg si noe annet.

Hummer og kanari

Palestina-venner gjør det altfor lett for Israel. En kombinasjon av en slepphendt begrepsbruk, et voldsommere sinne enn i konflikter med tilsvarende tapstall og derav følgende til dels bisarre sammenligner og karakteristikker gjør at Israel lettere kan avfeie kritikken som urimelig, og – om enn ofte urimelig – som motivert av antisemittisme.

Noen eksempler: Avtroppende AUF-leder Eskil Pedersen kalte igår operasjonen på Gaza (som israelerne kaller ”Operation protective edge”) ”kollektiv avstraffelse”. Samme uttrykk er brukt av lege og aktivist Erik Fosse. Palestinakomiteens leder, Kathrine Jensen, sa i sin appell i en demonstrasjon i går at Israel bedriver ”etnisk rensing” på Gaza. President Abbas har kalt bombingen for ”folkemord”, en term som er plukket opp av Palestinakomiteen i Bergen. I sosiale medier har samfunnsdebattant og prügelknabe for deler av høyresiden Eivind Trædal sammenlignet Gaza-konflikten med Warszawagettoen. Fungerende redaktør i Manifest Tidsskrift, Ellen Engelsstad, og tidligere redaktør Mímir Kristjánsson har likt posten.

Slike utsagn blander hummer og kanari, er direkte feil eller direkte opprørende. Hummer og kanari først: Israel er ikke fremmed for kollektiv avstraffelse. Det skjer for eksempel systematisk i form av at man river husene til selvmordsbombere – som av naturlige årsaker ikke kan straffes. I forrige større Gaza-krig, Operation Cast Lead i 2009, ble Israel beskyldt for kollektiv avstraffelse av Richard Goldstone. Anklagen var at Israel bevisst gikk etter sivil infrastruktur, systematisk bombet kyllinggårder og Gazas eneste melfabrikk, for å svekke befolkningens støtte til Hamas. Israel benektet anklagene og hevdet at bombingen av sivile mål skyldtes at Hamas gjemte militære installasjoner i sivile områder. I alle tilfeller er det altfor tidlig å hevde at dette er tilfelle i denne omgangen.

At Israel skulle bedrive etnisk rensing i Gaza, eller utsette området for folkemord, er direkte feil, slik disse termene brukes i alle andre sammenhenger. Folkemord fordrer en intensjon om helt eller delvis å ødelegge en nasjonal, etnisk eller religiøs gruppe. Det ville i så fall være det dårligst gjennomførte folkemord i historien. Etnisk rensning er også malplassert: Det innebærer å tvinge en folkegruppe ut av territoriet: Blokaden av Gaza bidrar om noe til det motsatte: Palestinerne får knapt forlate området. (Det bør legges til at selv om den israelske blokaden av Gaza er dypt problematisk, har området også grenseovergang med Egypt, som tidvis i begrenset omfang er åpen.)

Direkte opprørende er sammenligningen med gettoen der 300 000 jøder ble drept eller deportert til gassovnene mellom 1940 og 1943 som et ledd i en bevisst plan for å utrydde alle Europas jøder.

Bombene

Israel er selvsagt ikke en helt uskyldig part i konflikten med Hamas. Landet peker gjerne på at Ariel Sharon trakk Israel ut av Gazastripen i 2005, og ikke lenger okkuperer området. Men blokaden, til tross for dens til dels forståelige begrunnelser, innebærer at Israel også aktivt gjør seg til en part i konflikten. Israel kom også nær kollektiv avstraffelse i kjeden av begivenheter – som begynte med drapene på tre israelske tenåringer – som ledet opp til bombingen etter drapene på de israelske tenåringene, med et stort antall tilsynelatende vilkårlige arrestasjoner, og flere dødsfall.

Ikke desto mindre er det isolert sett mulig å forstå Israels respons i Gaza. På et militært plan er det et svar på raketter som skytes fra Gaza mot Israel. Over tusen raketter er skutt, og selv om mange stoppes av forsvarssystemet Iron Dome, og selv om israelere er godt vant med å søke tilflukt i bomberom, er foreløpig 27 mennesker såret, flere alvorlig. Intet land i verden kan la det skje uten reaksjoner.

Antall døde på hver side er ikke det beste målet for å bedømme proporsjonalitet i en krig. Et kynisk, men korrekt, sitat fra den amerikanske generalen fra annen verdenskrig George S. Patton (som de fleste gode sitater neppe helt autentisk) lyder: ”The object of war is not to die for your country, but to make the other bastard die for his.”

I stor utstrekning kunne Hamas og andre aktører på Gazastripen bidratt til å redusere de palestinske tapene. Over flere år har myndighetene nedprioritert bygging av tilfluktsrom. Verre er det at både Hamas og andre grupper oppfordrer sivile til å bli værende i bygninger som israelerne skal bombe, til tross for at Israel sender advarsler både per telefon og med flygeblader. Jan Arild Snoen skriver om hvordan Hamas helt åpent oppfordrer folk til å være levende skjold, som en bevisst taktikk for å hindre israelske angrep.

Litt om alt annet – og en relativt kort fremstilling av en lang konflikt

Alt dette innebærer ikke at kritikken av Israel er for mild, eller at landet bør være fornøyd med seg selv, hverken taktisk eller moralsk. Det betyr bare at kritikken er rettet mot delvis galt mål.

Det er rett at kritikken av Israels militære aksjoner er langt sterkere enn ved så å si alle operasjoner med tilsvarende tapstall. Få nordmenn demonstrerer mot sivile dødsfall i konflikten i Ukraina, som også innebærer bombardement av bybebyggelse, store flyktningstrømmer og sivile tap. Det er heller ingen tvil om at det enorme hatet mot Israel både i blant er urimelig og for enkelte har berøringspunkter med antisemittisme.

Men Israel gjør det for lett for seg selv når de ser det enorme engasjementet utelukkende i et slikt lys. Det er umulig å forholde seg til de enkeltstående utslagene av konflikten uten samtidig å ha en formening om de overordnede aspektene. Selvfølgelig: Det har også vært mye anti-israelsk sentiment i forståelsen av den overordnede konflikten. Det var rett å opprette en jødisk stat i Palestina. Den staten har flere ganger vært eksistensielt truet, tydeligst i 1948, i 1967 og i Yom Kippur-krigen i 1973. Altfor mange tar for lett på både realiteten i og opplevelsen av denne trusselen. Men noe grunnleggende er i ferd med å endre seg – eller har alt endret seg – i grunnforholdene i denne konflikten.

La meg først gi en kort og Israel-vennlig fremstilling av konflikten:

Israel ble opprettet etter at FN hadde lagt frem en delingsplan for Palestina. Araberstatene og palestinerne avviste forslaget; jødene i Palestina godtok det – om enn motvillig. Etter noen måneder med en lavintensiv borgerkrig ble staten proklamert da det britiske mandatet endte 14. mai 1948. Araberstatene erklærte krig, og invaderte det tidligere mandatområdet. Israel vant krigen, og ved våpentilstanden i 1949 økte staten også sitt territorium betydelig. I den rådende situasjonen var det en forståelig konsekvens av krigen. Egypt og Jordan snappet opp henholdsvis Gaza og Vestbredden.

Det er mye man kunne legge til om hendelsene i disse årene: Jødiske terrorgrupper som Irgun og Lehi bar sin del av ansvaret for borgerkrigen, som bidro til den arabiske invasjonen, den jordanske hæren gikk aldri inn i området tiltenkt en jødisk stat, og Israel hadde offensive territorielle ambisjoner uavhengig av FN-planen. Men en annen arabisk respons hadde vært mulig, og hadde gjort spillerommet for dette vesentlig mindre.

Araberstatene anerkjente fortsatt ikke staten etter krigen. I 1967 truet Egypt med å utslette Israel, anmasset en stor hærstyrke ved den israelske grensen, og stengte det viktige Tiranstredet. Israel opplevet – ikke helt uten grunn – en eksistensiell trussel, og valgte å angripe Egypt først. Som en respons invaderte Syria og Jordan Israel. I krigen erobret Israel Vestbredden fra Jordan, Golanhøydene fra Syria og Gazastripen og Sinaihalvøyen (som siden ble levert tilbake i 1979) fra Egypt. Igjen er det mye man kunne legge til: Israel hadde sin betydelige del av ansvaret for eskaleringen i årene før krigen. Men den israelske handlemåten kan også forklares av den manglende anerkjennelsen av staten og den økende trusselen fra araberstatene, og særlig Gamal Nassers Egypt.

Etter krigen gjorde Israel en fatal feil: Bosetterprosjektet startet. Men siden dette er en Israel-vennlig fremstilling: Det var ikke umiddelbart lett å returnere de okkuperte områdene til stater eller andre parter – som PLO – som fortsatt ikke anerkjente Israels eksistens. Bosetningen gav ”strategisk dybde” og var et forhandlingskort. Dertil hadde Vestbredden og Gaza i realiteten også vært okkupert av Jordan og Egypt, og det var ingen automatikk i at dette skulle fortsette.

Etter en fredsavtale med Egypt leverte Israel Sinai tilbake i 1979. Men fortsatt fantes ingen palestinske organisasjoner som anerkjente Israel. den første begynnende anerkjennelsen kom fra PLO i 1988. Dette ble innledningen på de første seriøse forhandlingene om en tostatsløsning – rett nok under til dels sterkt amerikansk press. Men når mulighetene for fred åpnet seg, var Israel altså villige til å forsøke.

Fredsforhandlingene førte frem til Oslo-avtalen i 1993, som medførte begrenset palestinsk selvstyre. Det har ingen hensikt å hvitvaske den israelske handlemåten i etterkant: Bosettingsprosjektet fortsatte, i strid med avtalens ånd, undergrov tilliten mellom partene og endret forholdene på bakken. (Og for Palestina-venner: det har heller ingen hensikt å forsøke å skjønnmale PLOs valg under Yasser Arafat.) Men, og igjen under sterkt amerikansk press, kom partene nær en avtale på tampen av Bill Clintons presidentperiode. På Camp David i 2000 var Ehud Barak villig til å inngå en avtale. Arafat godtok ikke bare ikke utkastene til avtale, men kom heller ikke med noe konkret motforslag. En resultatløs repetisjon av Camp David ble holdt i Taba i januar 2001. I mellomtiden hadde israelerne gitt større innrømmelser for å imøtekomme bekymringer om at forslagene fra Camp David ga en palestinsk stat som ikke hang sammen territorielt.

Igjen er det mulig å gi alternative fremstillinger. Det var mange problemer med forslaget Israel var villige til å godta, og palestinerne hadde gitt mange innrømmelser. Men det sentrale her er at Israel i hvert fall på Taba var villig til å inngå en avtale som kunne avslutte okkupasjonen på akseptable premisser. Etter den andre intifadaen, som brøt ut på samme tid, og etter unilateral israelsk tilbaketrekning fra Gaza i 2005, kom en krampetrekning av Clinton-forhandlingene under Ehud Olmert i 2007 og 2008, og en aller siste spasme i 2010, etter at Obama også ville prøve seg.

Hovedpoenget er dette: Frem til 2010 var det mulig å si at Israel ønsket en løsning på konflikten, og var villige til en løsning på konflikten, på akseptable vilkår. Det ville på mange tidspunkt ha krevet en betydelig velvilje å si det, men det var like fullt mulig i to viktige henseender: Mange israelere trodde at en tostatsløsning var en reell israelsk policyposisjon, og det var mulig å se for seg at palestinerne kunne gi akseptable konsesjoner som med internasjonalt press kunne ført til en avtale.

At Israel i mellomtiden måtte forsvare seg mot sikkerhetstrusler fra de okkuperte områdene, er selvsagt. Okkupasjonen kunne forsvares med at det ikke fantes noen akseptabel part å gi områdene til, men at man bestrebet seg for å få dette til. Fraværet av borgerrettigheter i Israel for palestinske innbyggere i de okkuperte områdene kunne forsvares ved at okkupasjonen var midlertidig. Det betyr ikke at det er en fyllestgjørende beskrivelse av Israels mål og handlinger i denne perioden; men det beskriver nok til å være relevant, og nok til at andre arabiske og palestinske valg kunne gitt andre resultater.

Det er dette premisset som ikke lenger er sant.

Partner for fred?

Etter at Mahmoud Abbas overtok som PLO-leder etter Arafats død, har det i økende grad vært klart at det finnes fredsvilje på palestinsk side – den ”partner for peace”, som israelerne ofte klager over at mangler. Abbas har gjort palestinere i flyktningleirer i Libanon rasende ved i hvert fall å antyde at han er villig til å gi opp ”right of return”. Han har i sterke ordelag fordømt Holocaust, en altfor sjelden foreteelse i den arabiske verden. Selv om man kan stille spørsmål ved evnen til å levere på en eventuelt inngått avtale: I Abbas har israelerne mer av en partner for fred enn de har hatt noen gang tidligere.

I mellomtiden har Israels krav flyttet seg mange hakk. Kravene til militær kontroll over Jordandalen er blitt utvidet. Et nytt krav om at palestinerne må anerkjenne Israel som en ”jødisk stat” – til tross for den store arabiske befolkningen i landet – er kommet til. Plutselig var det ikke lenger nok å gi opp ”right of return”. Benyamin Netanyahu, aldri noen varm tilhenger av en tostatsløsning, holdt en tale i 2009 under sterk amerikansk press der han i prinsippet aksepterte dette, men kommer regelmessig, og sist i forbindelse med den pågående konflikten, med uttalelser som peker i stikk motsatt retning.

Netanyahu brukte splitten mellom Hamas og Fatah etter at de førstenevnte tok kontroll over Gaza i 2007, som et argument for hvorfor fred var umulig. Senere er en samlingsregjering med de to partiene blitt et argument for det samme, og siste runde av lite reelle forhandlinger ble avbrutt med dette som eksplisitt argument. Argumentet er at en avtale med Hamas er umulig, og implikasjonen blir at enhver avtale er umulig så lenge Hamas kontrollerer Gaza – med andre ord at en avtale er umulig i den nåværende situasjonen.

Det er stadig vanskeligere å se hva slags avtale, om noen, Israel vil godta. Den israelske ”peace camp” står stadig svakere. Viseforsvarsminister Danny Danon sa ifjor at det aldri ville være noe flertall i den nåværende regjeringen for en tostatsløsning, til tross for Netanyahus offisielle støtte til en slik løsning. Uavhengige eksperter gir ham rett, og er enige i at fredsprosessen de siste årene i hovedsak har vært et skuebrød som har tjent andre hensikter enn å forsøke å få en avtale. Stadig flere innflytelsesrike israelere, som bosetterlederen Dani Dayan, snakker om en form for enstatsløsning som ikke gir fulle politiske rettigheter til palestinerne – altså en utvidet status quo.

Det betyr ikke at palestinerne gjør alt for å få til en avtale. Også de har tidvis vært motvillige forhandlere, og var kritiske til det rammeverket John Kerry prøvde å utarbeide, men som aldri kom i mål. Men grunnleggende sett er det bred enighet om at Israel ikke er villige til å inngå noen avtale i dagens situasjon. Det har betydelige implikasjoner for forståelsen av okkupasjonen og konflikten.

Samtidig er det en rekke andre utviklingstrekk som gjør at forestillingen om israelsk moralsk overlegenhet i konflikten begynner å bli vanskelig å opprettholde. Et stadig tilbakevennende tema hos Israel-venner er at palestinere læres opp i hat mot både Israel og jøder fra barnsben av – både i skolen, i medier og i sivilsamfunnet. Organisasjonen Med Israel for fred (MIFF) skrev om dette nylig. Det er riktig, og er et betydelig problem, som altfor mange Palestina-venner ikke tar på tilstrekkelig alvor. Men de siste par årene er det blitt tydeligere at opplæring i hat ikke er noe palestinerne har monopol på.

I den anspente situasjonen som ledet opp til den pågående krigen, fikk også omverdenen dette med seg: Bildet av to israelske jenter som tok en selfie med en plakat som sa at å hate arabere ikke er rasisme, det er sunne verdier, gikk verden rundt. Slike utsagn og bilder har fått titusenvis av likes på israelske facebookprofiler. Israel-venner i Norge har kritisert at norske medier dekker dette hatet så grundig, mens man ikke dekker arabisk hatpropaganda. De bommer på mål: Norske medier har i blant skrevet om jødehat på arabisk fjernsyn eller i arabiske lærebøker, men de dekker hatet på begge sider i svært liten grad.

For fire år siden sa den åndelige lederen for Shas-partiet, som representerer ultraortodokse sefardiske og mizrahiske jøder, nå avdøde Ovadia Yosef, at han ba om at Gud skulle sende en pest over Abbas og palestinerne. Han mente det var ”forbudt” å vise nåde mot dem, og sa at man må ”sende raketter mot dem og utslette dem. De er onde og fordømte.”

Norske medier dekket knapt saken, med hederlige unntak for blant annet Vårt Land og Dagen, som følger Israel tettere. MIFF dekket også saken med en kort kommentar som sa at Yosef gikk hardt ut, at han kalte Abbas ”en ond Israel-hater”, og ba om at Gud skulle sende en pest over Abbas og palestinerne, slik at de ”forsvinner fra denne jorden”. Ingen fordømmelse eller ytterligere kommentarer om hat mot arabere i Israel. Da Yosef døde ifjor, omtalte ikke MIFF dette tankesettet hos rabbineren med et ord.

Men denne type hat kommer i mange former, religiøst og sekulært, og er kommet nærmere, altfor nærme, israelsk mainstream. Knesset-medlemmet Ayelet Shaked, som representerer Habayit Hayehudi, et av partiene i regjeringskoalisjonen, publiserte nylig en post på sin Facebook-side som tok til orde for å se alle palestinere som fiender. Artikkelen (som er skrevet for mange år siden av en annen) anklager paradoksalt nok også palestinerne for å oppfordre til hat og vold, samtidig som den konkluderer med at ”de er alle fiendtlige stridende, og deres blod skal være på deres hoder.”

Med det nasjonalistisk motiverte hevndrapet på en arabisk tenåring falt sløret også for mange israelske kommentatorer. David Horovitz, tidligere redaktør i Jerusalem Post, og grunnlegger av The Times of Israel skrev etter drapet at ”last Wednesday’s killing must rid us, once and for all, of the complacent illusion that we enjoy a distinctive moral superiority over our neighbors”.

Det er en lærdom norske Israel-venner bør ta inn over seg. Altfor mange av anklagene Israel kommer med mot palestinerne – sanne som de enn er – kan snus på hodet. Israel har over lang tid brukt levende skjold i militære operasjoner. Praksisen er dels forsvart som nødvendig, dels er det benektet at den forekommer. På Vestbredden fører ekstremister blant bosetterne en ”price tag”-politikk som innebærer småskala-angrep på palestinere – som altfor ofte forblir ustraffet. Mot denne bakgrunnen klinger det hult når Netanyahu etter arrestasjonen av morderne bak drapet på den arabiske tenåringen klapper seg selv på skulderen over at ”vi oppkaller ikke gater etter mordere, vi arresterer dem” – særlig siden Abbas i sterke ordelag fordømte det som da ble omtalt som kidnappingen av – og senere viste seg å være drapene på – de tre israelske tenåringene. Ja, palestinerne har oppkalt gater etter terrorister (det har for øvrig også israelerne, om terrorhandlingene – fra den britiske mandatperioden – enn ligger lenger bak i tid). Men under Abbas har PLO i økende grad klart å fordømme denne type vold.

Pose og sekk

En stadig større del av mainstream i israelsk politikk har i økende grad mistet både troen på og den reelle viljen til en tostatsløsning. Men Israels venner tar dette i liten grad inn over seg. Forsvaret går på autopilot, og fører til delvis selvmotsigende posisjoner.

Det hele minner meg om en bok av en tidligere Moskva-korrespondent om Russlands forhold til sin kommunistiske fortid: En selvmotsigende blanding av benektelse og unnskyldning, med den talende tittelen ”It was a long time ago, and it never happened anyway”.

Israels venner finner seg i en lignende posisjon. For å karikere litt: Refrenget er nå: Vi har ingen partner for fred, og forresten kan vi ikke inngå noen avtale uansett. I motsetning til araberne oppfordrer Israel ikke til hat og forresten er det all grunn til å hate dem. Vi bruker ikke levende skjold, og forresten er det av og til helt nødvendig å gjøre det. Vi kan ikke forhandle så lenge palestinerne ikke har en enhetlig ledelse, og forresten kan vi ikke forhandle hvis Fatah og Hamas samarbeider.

Men man kan ikke få i pose og sekk. Hvis Israel mener det ikke er mulig å finne en løsning på konflikten, må landet forberede seg på å ta konsekvensene av at okkupasjonen i så fall er en anneksjon, at situasjonen er permanent. Det har dramatiske implikasjoner. Hvis man ikke ønsker disse implikasjonene, må Israel konfrontere sin egen motvilje mot å finne en løsning.

Israelere trenger venner, og palestinere trenger venner – ikke minst i dagens tragiske situasjon. Men det er altfor mange destruktive krefter på begge sider til at israelske og palestinske ledere først og fremst trenger flere venner. Og det er altfor mange destruktive elementer i de to befolkningene som heller ikke trenger vennskapelig støtte.

Det er ikke lenger troverdig å si at Israel søker fred og tostatsløsning med sine palestinske naboer. Det er greit å påpeke skjev mediedekning og upresis kritikk av Israel i den pågående krigen. Men det kommer en tid etter bombene. Hva da? Da trenger Israel ikke flere venner: Landet trenger at de som ønsker landet vel, legger press på lederne for å finne, promotere og støtte løsninger på konflikten.

Alle artikler på Minervanett er gratis. Men arbeidet som ligger bak, er ikke gratis, og Minervanett er avhengig av større og mindre bidragsytere. 

Hvis du setter pris på å ha Minerva som en stemme i den offentlige debatten, vil vi oppfordre deg til å gi et lite bidrag. 

Støtt oss med 100,- ved å sende ”MINERVA” til 2300 eller bruk PayPal-knappen under for å donere et valgfritt beløp.

Takk for din støtte!