EU-kampen står i Høyre

USA er på vei bort fra Europa. Handelskriger mellom regionale makter er den nye normalen. Kina er på vei opp som både økonomisk og militær konkurrent. Russland vil trolig forbli militarisert, revansjistisk og autoritært. Rammene for norsk politikk er grunnleggende endret.

For mange som er opptatt av militær sikkerhet og forutsigbare handelsregler som rammen om liberalt demokrati, er svaret på disse truslene åpenbart: Et sterkt EU – og norsk medlemskap. Og mange nordmenn er opptatt av disse spørsmålene. Veien til et flertall for EU-medlemskap dit er likevel lang, og handler delvis om Høyres velgere. La oss ta en titt.

Ja-partiet Høyre

Begrunnelser for og mot EU har variert litt siden spørsmålet ble løftet første gang for 60 år siden. Men noen partier sier alltid nei, uansett: Senterpartiet, selvsagt, men også Rødt og SV. Hertil kommer KrF, som rett nok stort sett sier minst mulig om EU. 

Noen partier går opp og ned i sitt EU-syn: Frp var ja-parti i 1994, ble gradvis mer lunkne, før de sa nei i 2016. Venstre var ja-parti på 60-tallet, men ble nei-parti på landsmøtet på Røros i 1972. De siste 10–15 årene er partiet blitt stadig mer Europa-vennlig, og i 2020 fikk ja-siden endelig flertall. MDG var mot i mange, mange år, men begynte gradvis å se EU som et klimafyrtårn, og fra 2023 sier partiet ja til EU.

Arbeiderpartiet sa ja til EU ved folkeavstemningene i både 1972 og 1994. Men de sa ja som et ganske splittet parti, og en stor andel av stortingsrepresentantene har alltid vært mot EU. I partiprogrammet står det ingenting om EU-medlemskap.

Bare i et parti på Stortinget har ja-røsten alltid runget sterkt og klart: i Høyre. Det er knapt en EU-motstander å oppdrive blant Høyres representanter. Likevel er det nettopp blant Høyres velgere ja-siden kan tape kampen om å løfte EU-saken på ny.

Høyres svake fjerdeplass

Etter de siste ukers geopolitiske omveltninger har EU-spørsmålet nærmet seg den politiske dagsorden også her hjemme. Forrige uke kom Opinion med en meningsmåling for Altinget som viste at 40 prosent nå sier de vil stemme for medlemskap. Det er det høyeste tallet på 15 år. I går kom Aftenposten med en måling fra Respons, og i dag kom NRK med en måling fra Norstat, begge med lignende funn. I alle tilfeller er det en kraftfull fremgang for ja-siden.

Fortsatt er det likevel i alle målingene mellom seks og ti prosentpoeng flere som sier de vil stemme mot medlemskap. Hva skal til for å skape det flertallet på målingene som trolig må til for virkelig å aktualisere en medlemskapsdebatt? Et mulig svar på det spørsmålet tar utgangspunkt i hvordan ja- og nei-stemmene henger sammen med partipreferanse.

I stor grad er de selvsagt ganske forutsigbare. Senterpartiet, rett nok i kraftig redusert tilstand, klokket inn på 100 prosent nei-velgere hos Opinion, og rundt 80 prosent hos Respons og Norstat. Hos Rødt sier 70–80 prosent av velgerne nei. På ja-siden veksler Venstre og MDG om å ha de mest Europa-vennlige velgerne: Rundt tre av fire av disse partienes velgere sier ja til EU. 

Men på alle tre målinger er det mest slående at Høyre klokker inn på en svak fjerdeplass, med 53, 52 og 44 prosent ja-velgere. Og i alle tre tilfeller antyder et enkelt anslag at en ja-andel i Høyre på rundt 73 prosent kunne være nok til å gi et ja-flertall totalt. I det øyeblikk vi får se slike målinger, vil trolig også EU-debatten vil få en mye tydeligere politisk relevans. Men vårt historisk sett klareste ja-parti klarer ikke å overbevise egne velgere. Hvorfor ikke?

Høyrepopulister og klimaproblemer

Lenge var det i Norge slik at jo lengre til høyre velgerne stod, jo mer positive var de til EU. Venstresiden forbandt EU med frie markeder – og da gjorde høyresiden etter hvert også det.

De siste 20 årene har det bildet endret seg, delvis i takt med at EU selv har endret seg. Hos både Opinion og Norstat er det faktisk slik at det ser ut til å være et knapt ja-flertall på rødgrønn side, drevet av et tydelig ja-flertall i Arbeiderpartiet, mens det er et klart nei-flertall på borgerlig side, der Frp er største parti.

Tydeligst ser vi da også endringen hos Frp. I 1994 var det et klart ja-parti. Nå ønsker bare en fjerdedel EU-medlemskap. De forbinder EU mindre med frie markeder, og mer med politikk de ikke liker. Et slikt område innvandringspolitikk, hvor mange av partiets velgere ser på unionen som en liberal bastion, symbolisert ved Angela Merkels «wir schaffen das» i 2015. Samtidig har EU ofte tatt en hard linje mot høyrepopulistiske partier som en del av Frps velgere har en viss sympati for. Konflikten mellom EU og Polen da PiS satt ved makten frem til 2023, er et eksempel i så måte. 

Det kan innvendes at EU samtidig spiller en viktig rolle for å kontrollere Europas yttergrenser, og har større forhandlingsmakt enn Norge i møte med land som Tyrkia i migrasjonsspørsmål. Og det frie markedet for arbeidskraft og mennesker som EU innebærer, er Norge allerede med i gjennom EØS og Schengen. Alt dette er riktig, men kanskje emosjonelt mindre viktig for disse velgerne. 

For Høyres velgere er EUs politikk på disse punktene litt mindre av et problem. Men et annet viktig politikkfelt har seilt opp de siste to tiårene, nemlig klima- og energipolitikken. For mens klimapolitikken er blitt stadig mer ambisiøs, har energipolitikken sakket akterut sammenlignet med behovet. Var det realistisk å tro at utfasing av kull og atomkraft kunne erstattes av tilsvarende billig og pålitelig energiproduksjon? Samtidig er karbonpriser i Europa mye høyere enn i Kina og USA. De siste årene er konsekvensene av europeisk klima- og energipolitikk blitt tydeligere i Norge, gjennom ubalansene i det europeiske kraftmarkedet. Det europeiske energimarkedet er dermed ikke først og fremst fritt; det er først og fremst i ubalanse, og omgitt av kvotepriser og reguleringer.

Det er ikke bare Frp-velgere som reagerer på slikt. For selv om Høyre som parti ikke har vært voldsomt plaget av denne politikken, kan det se ut som om mange av Høyres velgere er blitt grunnleggende mer kritiske til EU. Det er i så fall av omtrent nøyaktig de samme grunner som har gjort MDGs velgere mer positive. Det handler ikke bare om at det bare er et lite mindretall av Høyres velgere som mener klima er den viktigste politiske saken akkurat nå; partiets velgere er også mindre tilbøyelige enn for eksempel Arbeiderpartiets til å tro at Norges rolle for å redusere globale utslipp er så avgjørende, og mindre tilbøyelige til å tro at vi kommer til å lykkes med et ambisiøst grønt skifte. Selv om Norge i stor grad påvirkes av EUs politikk enten vi er fullverdige medlemmer eller ikke, er det grunn til å tro at denne type policy-uenigheter påvirker synet på både EU og medlemskap.

Realpolitikkens EU

Hva skal til for at disse velgerne skal bli mer positive til EU?

Jeg tror to forhold kan påvirke dem. Det ene handler om hvordan vi snakker om EU. Det andre handler om hvordan EU faktisk utvikler seg.

De siste 15 årene har en uforholdsmessig stor andel av EU-tilhengernes samtale om EU handlet om «myke» spørsmål som klima og demokrati. Det skyldes delvis at både Høyre og Ap har snakket minst mulig om EU etter at støtten til medlemskap kollapset i befolkningen etter finanskrisen. Dermed har spørsmålet vært overlatt til de mest lidenskapelige EU-tilhengerne og til de partiene som har beveget seg her – nemlig Venstre og MDG. 

Da Venstre vedtok sitt ja-standpunkt i 2020, uttalte Guri Melby at forpliktende samarbeid i EU var nødvendig for å «løse de store utfordringene verden står overfor, som klimakrisen», og sa at «EU har gått foran i klimaarbeidet, og har bidratt til mindre forskjeller og mer rettferdighet i Europa». Akkurat hvordan det skulle bidra til norsk sikkerhet og økonomisk trygghet forble mindre klart. Europabevegelsen har på sin side ofte fokusert på EU som garantist for liberale verdier: På nettsiden lister organisasjonen opp felles verdier, medansvar, demokrati, solidaritet og fred og frihet som de sentrale grunnene for medlemskap.

Og dette har formet debatten også når Høyre og Arbeiderpartiet har snakket om saken. Det har vært for lite fokus på det realpolitiske, delvis kanskje fordi det tung tid før både folk og politikere for alvor begynte å forholde seg til de realpolitiske bekymringene. Men hvis Høyres EU-kritiske velgere skal snu, må det trolig skje gjennom at de blir overbevist om at realpolitiske og privatøkonomiske grunner taler kraftfullt for medlemskap – øvrige bekymringer til tross.

Det handler om å beskrive hvordan vi ser for oss at verden kan utvikle seg i tiårene som kommer, dersom regionalisering og avglobalisering materialiserer seg. Hvordan vil global handelspolitikk se ut? Hva vil skje med EØS-avtalen? Hvordan vil vestlig sikkerhetssamarbeid utvikle seg? Kan Nato overleve amerikansk tilbaketrekning? Hva gjør vi hvis stormakter begynner å interessere seg for ressursene rundt Svalbard?

Men oppslutningen om EU handler selvsagt også om i hvor stor grad EU er i stand til å møte de utfordringene unionen postuleres å kunne løse. Hva vil skje med Draghi-rapporten? Vil sikkerhet og økonomi nå prioriteres foran et særeuropeisk grønt skifte? Vil europeisk opprustning bli kraftfull, og vil EU ta lederskap i spørsmålet? Og hva vil EU gjøre med den nye høyresiden som har vokst frem i møte med både innvandring og det grønne skifte? Vil EU klare å være også høyrespopulistenes union? For disse partiene har mellom 20 og 40 prosent oppslutning i ganske mange europeiske land. Om unionen er rettet mot dem, er det ikke så rart om de og deres likesinnede heller ikke ønsker unionen.

Og kanskje ikke minst: Kan Norge sannsynliggjøre at vi kan slåss mer effektivt for norske interesser innad i EU enn vi gjør i EØS? For Høyres velgere kunne det for eksempel innebære å jobbe for større langsiktighet for norsk gass i EU, samarbeid om omlegging av asylsystemet, i tillegg til sikkerhetspolitisk samarbeid. Hvis Høyre virkelig vil argumentere overfor disse velgerne, kan partiet også snakke om det eneste temaet der ivrige EU-tilhengere og steile motstandere er hjertens enige: Nemlig at EØS-avtalen er en husmannskontrakt der vi nettopp ikke har noen innflytelse, men likevel må gjøre alt EU sier. Ja-siden har kviet seg for dette argumentet, av frykt for at det vil slå tilbake og føre til forsterket EØS-motstand. I en tid der selv SV begynner å skjønne at det ikke er så gunstig å melde seg ut av EØS akkurat nå, er det likevel kanskje et ganske potent argument. 

Akkurat nå kan det i hvert fall se ut til at de øvrige ja-partiene har kommet et stykke på vei hos sine egne. Skal EU-debatten bevege seg videre, står slaget blant Høyres velgere.