Kan ytre høyre være på vei inn i varmen i Europa?

Tradisjonelt har EPP (Det europeiske folkeparti), S&D (sosialdemokratene) og RE (de liberale) samarbeidet i EU-parlamentet. Det kan de gjøre også etter årets valg, som ga dem 400 av totalt 720 seter. EPPs spisskandidat, Ursula von der Leyen, ønsker fem nye år som kommisjonspresident, og vil i første omgang forsøke å lande en avtale med sine vante partnere. Ved neste valg kan det bli annerledes.

EPP har nemlig satt døren på gløtt for å samarbeide med ECR (Europeiske konservative og reformister), som er den mest moderate av de to høyrepopulistiske partigruppene i parlamentet. Selv om spennet er stort, finnes det flere partier i denne gruppen som kan minne om norske FrP, som nok de færreste tenker på som et ekstremt parti. 

Gruppen ledes av Italias statsminister, Giorgia Meloni, som virker å ha funnet tonen med von der Leyen. Det er kanskje ikke så rart. Hun har vist seg å være langt mer moderat enn mange antok, og er tydelig i sin støtte til både Ukraina og NATO. Hun er heller ikke blant de mest EU-kritiske. 

Om ECR skulle få makt, vil det åpne et nytt kapittel om europeisk poltikk. Det er trolig også klokt. Mange europeiske velgere har gitt sin stemme til ytre høyre. Holdes de utenfor innflytelse, kan konsekvensen bli økt polarisering og enda større oppslutning om disse partiene. 

Makten temmer

Det finnes mange eksempler på land der høyrepopulistiske partier har vokst seg store som følge av at de har blitt holdt utenfor makt og ansvar av det politiske etablissementet. 

Et nærliggende eksempel er Sverigedemokratene, som i lang tid ble ekskludert fra samarbeid. De har gått frem i hvert valg siden 1988, både i riksdags- og europaparlamentsvalg. Det var først forut for riksdagsvalget i 2022 at det ble noenlunde «stuerent» for andre partier å snakke om samarbeid med Sverigedemokraene. Etter valget i 2022, har Sverigedemokratene fungert som støtteparti for den borgerlige regjeringen. Ved årets europaparlamentsvalg, opplevde de for første gang å miste oppslutning. 

Ofte er det både disiplinerende og modererende for partier å sitte med makt og ansvar. Derfor er det bra om flere partier får prøve seg i posisjon. Mange vil si at vi har gode erfaringer med dette i Norge. Nå er ikke Frp helt som andre høyrepopulistiske partier i Europa, men flere vil hevde at det var en styrke for Norge at de satt i regjering da flyktningkrisen inntraff i 2015. I stedet for kun å hyle på utsiden og kapitalisere på misnøye i befolkningen, måtte de ta ansvar og levere resultater i regjering. 

Alle som frykter ytterligere økt oppslutning om ytre høyre og radikal politikk i Europa, bør derfor – paradoksalt nok – håpe at EPP og ECR inngår en form for samarbeid. Det finnes mange eksempler på at høyrepopulister temmes av å sitte med makt. Å skyve dem og velgerne deres ut på gangen kan føre til det motsatte. 

Problemer innad i ytre høyre

Hvor mye innflytelse ytre høyre får i EU de neste årene, avhenger i stor grad av von der Leyen, Meloni og franske Marine Le Pen. For de fleste nordmenn er hun nok best kjent som presidentkandidat for partiet Nasjonal Samling, som tidligere het Nasjonal front. I tillegg er hun en sentral skikkelse i partigruppen ID (Identitet og demokrati). 

Denne betraktes som mer ytterliggående enn Melonis ECR-gruppe, blant annet fordi den har flere medlemmer med – mildt sagt – tvilsomme bånd til Russland og som motarbeider grunnleggende rettsstatsprinsipper. Von der Leyen har derfor utelukket å samarbeide med dem. ID gir derfor opphav til utfordringer for de i ytre høyre som ønsker et sentrum-høyre-samarbeid på sikt. 

Makten går via sentrum

Le Pen ønsker tettere bånd mellom ECR og ID, og har til og med foreslått å slå sammen de to gruppene. Det ville i så fall blitt den nest største gruppen i parlamentet, med bare en håndfull representanter færre enn EPP.

Meloni har så langt avvist forslaget. Gruppene står ikke bare langt fra hverandre på en rekke sentrale politikkområder, Meloni har allerede en stor nok jobb med å gjøre sine eksisterende medlemmer tilstrekkelig stuerene, slik at de blir akseptable for hennes potensielle samarbeidspartnere i midten. Om hun oppnår resultater, kan kanskje ECR utgjøre en del av kommisjonen etter EU-valget i 2029. 

Meloni ser seg nok heller ikke tjent med å slippe Le Pen og Nasjonal Samling inn i ECR, selv om det ville betydd en betydelig økning i antall mandater i parlamentet. Slik situasjonen er nå, er Meloni ECRs ubestridte leder, og hun har makt til å påvirke gruppen i den retningen hun ønsker. Hvis Le Pen skulle komme inn, vil hun representere det største partiet og dermed trolig overta lederrollen. Konsekvensen kan da fort bli at de radikale stemmene overdøver de mer moderate, og EPP igjen vender dem ryggen.

Når alt dette er sagt, er det ikke risikofritt for ECR å bevege seg mot sentrum. Om de blir like det politiske etablissementet i politikk og retorikk, kan de raskt havne i IDs skygge og tape oppslutning. Her må bruken av inne- og utestemme balanseres forsiktig.