Kjernefamilien slik vi kjenner den er i oppløsning

Den politiske filosofien – i vår vestlige tradisjon – finner sitt opphav i gresk antikk generelt, og mer spesielt, Platon og Aristoteles. Og i deres politiske filosofier er familien en vesentlig bestanddel.

For Platon var familien noe som hindret virkelig gode fellesskap, altså felleskap der det verken finnes min eller din ektefelle, ei heller mitt eller ditt avkom – menneskelige fellesskap skulle ikke være bundet til det «naturlige» og ofte egoistiske behovet om å videreføre sin ætt.

Denne platonske utopien er for Aristoteles en dystopi. Aristoteles mener at familien og videreføring av ætt er nødvendig for å realisere naturlige goder, for at mennesket skal kunne aktualisere sitt potensial. Hvorfor? Fordi bare slik kan vi ta del i de dypeste menneskelige relasjoner, bare slik kan vi forstå og være dem vi er som døtre og sønner, søstre og brødre, mødre og fedre – og videre, bli satt i stand til, av vår familie, å være gode venner og borgere, ja, å kultivere rettskafne karakterer.

Denne spenningen – mellom de som undergraver det naturlige slektskapet, i likhet med Platon, og de som fremhever det naturlige slektskapet, som Aristoteles – gjorde seg ikke bare gjeldende blant de klassiske tenkerne; den gjør seg også i aller høyeste grad gjeldene nå.

For kjernefamilien slik vi kjenner den er i oppløsning. Og det er uklart hvordan vi skal forholde oss til dette faktum. Skal vi undergrave eller fremheve det naturlige slektskapet?

I denne analysen forsøker vi å forstå hvordan og hvorfor familiestrukturene har endret seg de siste par hundre år – og hva fremtiden vil bringe.

Familien de siste par hundre år

I et lengre essay i The Atlantic argumenterer forfatter og journalist David Brooks for at kjernefamilien var en historisk dødfødsel.

I løpet av de siste par hundre år har vi beveget oss fra utvidede familier som i hovedsak var arbeidsfellesskap på gårder, til utvidede kjernefamilier, til rene kjernefamilier – til en slags forguding av denne rene kjernefamilien.

To av tendensene som Brooks løfter frem, hva gjelder den rene kjernefamilien, er verdt å merke seg.

For det første: Frem til 50-tallet gikk man inn i ekteskapet med en forståelse av den ekteskapelige relasjonen som verdifull i seg selv – derfor var man innforstått med behovet for selvoppofring.

Etter 50-tallet har man gått inn i ekteskapet med en forståelse av relasjonen som instrumentell, altså som noe man deltar i for å fremme egen selvrealisering. Dette har gjort kjernefamilien grunnleggende ustabil.

For det andre: Det faktisk å få til en stabil kjernefamilie er blitt en slags klasseindikator. Ja, den stabile kjernefamilien – som riktignok nå utgjøres av mine-dine-våre barn – signaliserer vellykkethet.

Det skyldes at den rene kjernefamilien forblir et ideal, selv på den progressive venstreside, og det på tross av at det her forfektes en aksept i møte med radikalt andre familiestrukturer. Hvem vil vel ikke aller helst hygge seg med fremgangsrike foreldre, søsken og barn på familiehytten? Eller feire høytider med «kjernen»?

Det er dessuten blitt vanskeligere å finne seg en ektefelle ettersom det ikke lenger er en forståelse av at man må etablere seg og få barn. Dette fører til at de som vil etablere seg og få barn, strever mer enn tidligere: Det er blitt mange om beinet.

Stabile kjernefamilier signaliserer også vellykkethet av følgende enkle grunn: Det er blitt ressurskrevende å ivareta en stabil kjernefamilie. Dette poenget er viktig – og derfor må det utbroderes.

Den rene kjernefamiliens isolasjon

I moderne tid er måten vi bor og lever på dramatisk forandret i forhold til det førmoderne. Disse forandringene har igjen brutt ned avhengigheten mellom mennesker, og kanskje særlig avhengighet innad familiene – en avhengighet som gjerne bandt familiene sammen.

For eksempel bor og lever vi ikke lenger under samme tak som våre foreldre og kanskje besteforeldre, ei heller med den rare grandtanten som ikke hadde noen annen familie. Alle disse slektningene var i én forstand kostnader, men de utøvde også sin funksjon, mener Brooks, blant annet ved å ta vare på barn og bidra med det arbeid som de kunne bidra med. Nå bor vi isolert fra hverandre og sender syke og gamle bort så staten kan ta vare på dem.

Poenget er ikke at dette nødvendigvis er et utelukkende onde. Poenget er simpelthen at vi er blitt mindre avhengig av hverandre, som igjen har bidratt til isolering. Og som Brooks utdyper, er det særlig de ressurssvake familiene som lider av denne isoleringen.

For en hundre år siden, hjalp folk flest hverandre med ulike utfordringer innad den utvidede familie, det være seg med barnepass, gårdsarbeid eller ødelagte møbler, mens nå må man kjøpe slike tjenester selv, som kun de velstående gjorde før. Barns fritidsaktiviteter var å arbeide på gården, leke med barn i nærheten, de være seg søsken eller naboer. Nå kan man skille seg ut dersom man ikke har den riktige modellen fotballsko eller flere par ski, eller om man ikke har den nyeste smarttelefonen.

Ettersom de ressurssvake familiene lider mest av kjernefamiliens isolering, dannes en ond sirkel: De ressursvake familiene bryter sammen som igjen fører til at barn, sannsynligvis, føres inn i ytterligere ressurssvakhet, som igjen øker sannsynligheten for at de ikke greier å ivareta stabile kjernefamilier.

Det fascinerende er at verken venstresidens eller høyresidens politikk kan løse dette problemet: Både velferdsstaten og markedsliberalismen bidrar på hvert sitt vis til å forsterke atomiseringen av individet og, i forlengelsena av dette, isoleringen av kjernefamilien. Dette skyldes at velferdsstaten gjør at vi ikke lenger er avhengig av hverandre, men gjøres stadig mer avhengig av staten, for eksempel for barnepass eller pleie av eldre. Og når det gjelder markedsliberalismen: Den leder til en konstant kost-nytte vurdering av relasjoner, der forpliktelse bare har verdi om den materialiserer seg i økonomisk gevinst.

Om kolonistenes ubehagelig erfaring

I den nevnte Atlantic-artikkelen, antyder Brooks at vi må la den rene kjernefamilien gå i oppløsning og heller forsøke å danne nye familiestrukturer som minner om de utvidede familiene på gårdene.

Den rene kjernefamilien var ikke liv laga. Hvorfor klamrer vi oss likevel til den? Kanskje fordi den rene kjernefamilien er langt mindre ønskelig enn det vi forestiller oss.

Dette poenget illustrerer Brooks ved å gjenfortelle en interessant observasjon i boken Tribe av Sebastian Junge. Da europeiske kolonister kom til Nord-Amerika, brakte de med seg en relativt individualistisk kultur i møte med de innfødtes stammekultur. Og mens noen kolonister deserterte for å leve med de innfødte, skjedde det i praksis aldri at innfødte deserterte for å leve blant kolonistene. Og da kolonistene fanget innfødte og tvang dem til å lære seg kolonistenes språk og kultur, flyktet nesten alltid de innfødte da de fikk sjansen. I de tilfellene der det motsatte skjedde, forsøkte kolonistene sjeldent å flykte.

Dette plaget kolonistene, forteller Brooks: «They had the superior civilization, so why were people voting with their feet to go live in another way?»

Slik gjør at man kan begynne å tvile på den vestlige atomiseringen, fortsetter Brooks – «you can’t help but wonder whether our civilization has somehow made a gigantic mistake».

Hvordan kan det kulturelle famileproblemet løses?

Det er imidlertid ikke klart hva Brookes mener at er faktiske alternativer til dagens rene kjernefamilie. Det kan i den anledning være verdt å minne oss selv om hvilke alternativer som allerede er blitt forsøkt.

Sovjetiske kommunister forsøkte eksempelvis, i platonsk tradisjon, å fjerne familien som institusjon: Ektefeller og avkom skulle være regnet som felleseie. Konsekvensene er beskrevet i en beretning fra 1926, også denne, skal tilfeldighetene ha det til, i The Atlantic. Følgende utdrag er verdt å gjengi i sin helhet:

The police records are full of cases, some of them very terrible, of murders and assaults and suicides committed by women under the influence of jealousy. One such case may serve as an example. A peasant left his village wife and began to live with a working woman in the town. The village wife kept coming and making scenes before the second wife, until the latter, irritated beyond endurance, poured benzine over her rival, set her on fire, and burned her to death. Such elemental outbursts of jealousy are condemned by the Communists as «relics of bourgeois prejudice»; but they continue to occur nevertheless, and even Communist women have been known to commit suicide because their husbands’ attentions were diverted elsewhere.

Det idealiserte platonske alternativet til kjernefamilien er derfor ikke noe å trakte etter. Det finnes imidlertid et annet, mer aristotelisk, alternativ.

I en respons på essayet til Brooks, forklarer W. Bradford Wilcox, professor i sosiologi ved University of Virginia, og Hal Boyd, førsteamanuensis i familierett og -politikk ved Brigham Young University, at forskningslitteraturen antyder at stabile kjernefamilier må være en av samfunnets grunnleggende enheten, og at disse kjernefamiliene igjen bør bindes sammen i utvidede fellesskap. Disse fellesskapene består både av blodsbånd, som fettere og tanter, så vel som andre sosiale bånd, som naboer og kamerater. Kjernefamilien er altså stadig essensiell, men den kan ikke forbli isolert.

Dette alternativet handler altså om å kultivere frem igjen kjernefamilier, dog ikke rene kjernefamilier, altså isolerte kjernefamilier – men kjernefamilier rotfestet i utvidede fellesskap.

Derfor er det kanskje et gode om den rene kjernefamilien går i oppløsningen. Dersom, vel og merke, det fører til at kjernefamiliene kan rotfeste seg i utvidede fellesskap, og slik blomstre.

En utfordring gjør seg gjeldende: Inklusjonskriteriene for hvem man vil delta i nære fellesskap med dreier seg i dag hovedsakelig om nytelse, ikke bare seksuelt, men også sosialt – altså hvem man trives med å være sammen med. Og når nytelsen opphører, opphører ofte også fellesskapene.

Greier vi å binde oss på måter som muliggjør fremblomstring av kjernefamilier som er rotfestet i utvidede fellesskap? Kommer det til å oppstå klasser av mennesker som ingen vil binde seg til, fordi de ikke oppfyller nytelsesorienterte inklusjonskriterier?

Det finnes helt sikkert flere utfordringer. Selv om det vil være et gode med kjernefamilier som er rotfestet i utvidede fellesskap, er det derfor overhodet ikke åpenbart at vi greier å realisere en slik familiestruktur.