Kvinnekamp gjennom kunsten

Mot slutten av 1800-tallet ble slagordet «Kirche, Kinder, Küche» lansert av keiser Vilhelm II av Tyskland. De tre K-ene (kirke, barn, kjøkken), skulle være det tyske programmet for kvinner og definere hennes plass i samfunnet. Når Statens Museum for Kunst i København nå viser Efter stilheden – Kunstens kvinder tager ordet, er det et sterkt oppgjør mot kvinnens klassiske passive rolle som disse K-ene formanet til. Utstillingen er en kraftfull opplevelse av kvinnelige kunstneres fortellinger og fremstillinger av levd liv gjennom de tre K-ene krig, kvinnekamp og knyttnever.

De siste årene har vist en trend for å kuratere utstillinger med fokus på kvinnelige kunstnerskap, da gjerne kvinner som har havnet i skyggen av sine mer fremtredende menn. For eksempel den abstrakte ekspresjonistiske maleren Lee Krasner, lenge kjent som Jackson Pollocks kone, eller Dora Maar, fortsatt mer kjent som Picassos kjærlighetspartner og muse enn som selvstendig fotograf, maler og dikter, eller den pionerende tyske maleren Paula Modersohn-Becker som bare ikke opplevde den anerkjennelsen hun fortjente i sin egen tid og som kanskje ikke en gang selv var klar over at hun var den første kvinnen som malte seg selv naken, og på den måten tok tilbake kvinnekroppen fra det mannlige blikk. Eller vår egen Oda Krohg, hvis historie vi kjenner best gjennom de bilder malt av henne og fortellinger skrevet om henne, utelukkende av mennene i hennes liv med mer eller mindre seksuelle interesser for henne.

Jeg kan fortsette, men la oss heller hylle den utviklingen som nå skjer også på det kunstneriske feltet – etter stillheten. SMKs nye storslåtte utstilling Efter stilheden, tar det enda et skritt lenger og fokuserer på de kvinnene som tok kunsten i bruk for å heve stemmene sine i sin samtid; kvinner som tok kunsten i bruk for å drive kvinnekamp.

Utstillingens utgangspunkt er rødstrømpebevegelsen og dens 50-årsjubileum etter ankomsten i Danmark i 1970, men viser den sosialt engasjerte kunsten fra 70-årene i en større historisk kontekst. SMK, som mange andre museum, har de seneste årene hatt fokus på å ekspandere sin egen samling med flere kvinnelige kunstnere, og den nye utstillingen er en anledning til å vise frem flere av disse verkene. 18 kvinner og kunstnere på tvers av generasjoner har brukt sine stemmer til å uttrykke motstand og kritikk mot tingenes rådende tilstand og resultatet er en av de sterkeste utstillingsopplevelsene på lenge. Det er blitt sagt at politisk kunst er dårlig, mens all god kunst er politisk, utstillingens bidrag er gode nettopp fordi de evner å binde det politiske med det personlige. Historier på tvers av både landegrenser og kontinent føles nære og universale fordi de blir bundet sammen i kraft av erfaringen av å være kvinne i verden.

Kvinnen fører folket

Rødstrømpenes fremste mål var kvinnefrigjøring fremfor likestilling. Den danske kunstneren Lene Adler Petersens praksis ble synlig i dette landskapet på 60-tallet gjennom en rekke politiske konseptuelle verk, installasjoner og performancer som alle undersøkte representasjoner av kvinner i samtiden. Et av disse setter både standarden og stemningen der det står plassert ved utstillingens inngang. Tingene, din historie, befri dig for tingene (1976) er en installasjon av ting – gjenstander knyttet til hjemmet og kvinnens klassiske plass i det, i all hovedsak den tredje K-en; kjøkken. Et kjøleskap, en ovn full av boller, blomsterpotter, serveringsfat, strykejern, sengetrekk og syltetøyglass, for å nevne noe. Alt ligger i en haug på gulvet, vaskekoster står oppreist med rødt stoff festet på de lange skaftene så de ser ut som flagg eller faner. På toppen av det hele står en modell av kunstneren selv med neven knyttet og motivet er umiskjennelig likt Eugène Delacroixs historiemaleri Friheten fører folket (1830). Det ikoniske maleriet viser Marianne, personifiseringen av friheten og symbol på Den franske republikk i det som er en hyllest til Julirevolusjonen i 1830, der hun leder an folket over barrikadene med brystene hengende ute, et gevær i den ene hånden og det franske flagg i det andre. I Petersens versjon er barrikaden et sammensurium av husholdningsartikler og kvinnen på toppen er klar til å marsjere fra det hele, ut av hjemmets sfære og inn i det offentlige rom – ingen liten revolusjon bare det.

Hver kunstner formidler sin egen erfaring og et eget ståsted som på hvert sitt hvis kan kobles til kvinnekamp. Verkene er både vakre og vonde å se på, med en intens nerve det er umulig ikke å kjenne på, det er mange skjebner og uttrykk å ta inn over seg. Men selv om ikke budskapet er vakkert, kan fortsatt estetikken i verket være det, og jeg tror det er mye av grunnen til at Efter stilheden er så sterk. I sin kvinnekamp om saker som tar opp abort, prevensjon, likestilling, undertrykking og krig, evner verkene likevel estetisk å forføre betrakteren, i en følsom kontrast mellom fascinasjon og forakt.

Nevnte Petersen og portugisiskfødte Paula Rego er representert med nok to verk i tilsvarende landskap, skapt tyve år fra hverandre i tid i henholdsvis 1979 og 1999, om en diskusjon som stadig er aktuell i dag. De to seriene P-pillesagen og Abortserien viser i hver sin sort/hvitt-stil hvordan kvinnekroppen er blitt offer for en politikk og økonomisk profitt. Petersens kropper er delvis fordreide med utydelige linjer, skyggefulle ansikter og blødende skritt og ble laget som en reaksjon da åtte kvinner gikk sammen og saksøkte fem store farmasøytiske bedrifter i Danmark I 1974 etter de alle fikk blodpropp i hjernen etter p-pillebruk. P-pillen revolusjonerte kvinners sexliv da den ble introdusert på 60-tallet, men dens mulige sideeffekter er fortsatt de samme i dag. Med en mer konservativ strek i en serie etsinger blir Regos kvinner fremstilt mens de vrir seg i smerte og lidelse etter å ha gjennomgått illegale aborter fordi kirke og stat har forbudt å utføre inngrepet innenfor trygge rammer. Med sitt arbeid skal Rego ha bidratt til legaliseringen av abort i Portugal så sent som i 2007. Men dagens situasjon i alt fra Ungarn til Texas vitner om at kampen heller ikke her er ferdig kjempet, selv om mang en sterk kvinne har tråkket opp veien før oss.

Kvinner i krig

I enkelte verk fremstår den kvinnelige kroppen som slagmarken selv. Krig er et overraskende stort tema blant flere av kunstnerne, men hva er egentlig kvinnens rolle i krig? Kvinner har alltid vært krigens passive ofre, stille tilskuere i uvissheten. Her tar de bladet fra munnen og snakker ut. Første og andre verdenskrig, Vietnam, Iran, Afghanistan, Libanon, Palestina, geografisk er det ingen grenser for skjebnene som igjen skal knytte kvinnene sammen, som mødre, som ektefeller, som enker. Vår egen Hannah Ryggen er representert med flere verk og det er fantastisk å se henne inkludert i denne internasjonale samlingen kunstnere. Som pasifist var flere av hennes massive tepper reaksjoner på politiske situasjoner og spenninger, på utstillingen vises blant annet hennes mørke Drømmedød fra 1936 som uhyggelig fremstiller både Goebbels, Göring og Hitler, mens halve bildet består av hakekors i nyanser av brunt. Ryggen var med sine uredde verk en pionér og en viktig bidragsyter for å manifestere billedvevens rolle fra rent dekorativt kunsthåndverk til ekspressiv og politisk billedkunst og slutter fremdeles ikke å fascinere.

«Til kvinner er vi født. Vi lever nær alt levende. Vi bærer barna frem mot morgendagen, og vi vil at der skal tryggheten og gleden møte dem.»

Dette skriver Inger Hagerup i diktet Til kvinner er vi født. Men ikke alle mødre får bære sine barn frem mot en ny morgendag og få eller ingen kan skildre den brutale sorgen i det som tyske Käthe Kollowitz. Som i en absurd forutanelse skildrer hun i raderingen Mor med dødt barn det tragiske motivet med sin egen sprell levende sønn som modell. Tolv år senere dør den samme sønnen ved Vestfronten under første verdenskrig, 19 år gammel, og kaster med det samme Kollowitz inn i en statistikk over mødre som mister sine sønner til krig. I Die Mütter står kvinner tett i tett og holder om hverandre med intense og lidende blikk. Det er ikke krigen Kollowitz skildrer, men de fysiske ruinene av kvinnene som står tilbake alene etter ofrene den tok.

De ligger ofte et hestehode foran oss danskene og denne utstillingen er intet unntak. Efter stilheden er ingen sak for sarte sjeler og så mange skjebner presentert på så liten flate vil fremprovosere sinne, tårer og pågangsmot om hverandre. Det er ikke bare barna de bærer frem mot morgendagen, de kunstnerne og kvinnesaksforkjemperne som her bryter stillheten og tager ordet - men hele generasjoner med kvinner.

Utstillingen blir vist på Statens Museum for Kunst i København frem til 21. november. La oss også håpe at den finner veien til Norge.