For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
KULTUR
Topp ti filmer du bør se fra 2019
Når filmåret 2019 skal oppsummeres må vi innom hevntokt på Island, Midtsommar-feiringen fra helvete, opprør i Gotham, gjørmebryting ved det engelske hoff og en strømmegigant som viser muskler.
Publisert
Delingsøkonomiens skyggeside
Joker blir for meg stående igjen som høydepunktet i filmåret 2019. Ikke bare på grunn av Joaquin Phoenix’ formidable prestasjon som hovedrolleinnhaver, men fordi den treffer tidsånden og plukker opp det som har vært gjennomgangstemaet i året som har gått: Økende polarisering mellom «somewheres» og «anywheres» og opprør mot eliten i ulike land. Filmen har fått kritikk fra enkelte for å legitimere politisk motivert vold og terrorisme, men det mener jeg er misforstått. Skal vi virkelig forstå hva som skaper ondskap og galskap, må vi tørre å forstå mekanismene som ligger bak og konteksten handlingene oppstår i. De som ikke skjønner hvordan det var mulig for Donald Trump å bli valgt som president, bør se denne.
Skal man kåre den mest hardtslående politiske filmen, må likevel Joker gi tapt for Ken Loach’ Sorry We Missed You. Som tittelen antyder dreier det seg om de som har blitt stående igjen på perrongen i et Storbritannia preget av økende ulikhet. Vi møter en familie som fikk drømmen om å eie sin egen bolig knust etter finanskrisen i 2008, og som strever med å få endene til å møtes samtidig som de forsøker å oppdra barna sine. Tobarnsfaren Ricky skaffer seg «jobb» som et bud for et postdistribusjonsfirma som er en del av den nye delingsøkonomien. Det viser seg raskt at kravene til leveranser og tidsfristene er umulige å innfri, og at det er Ricky som blir sittende igjen med all risikoen. Derfra går det fra vondt til verre. På tross av sin høye alder er Ken Loach i knallform, og leverer en knallhard kritikk av den type arbeidsliv vi kan få oppleve dersom delingsøkonomien ikke reguleres og utstyres med et sosialt sikkerhetsnett.
Fargo på Island og alternativ-horror
Ingen ti på topp-rangering av filmåret er komplett uten en horror-film. Ari Aster, regissøren bak Hereditary, kom tilbake med Midsommar i år. En gjeng amerikanske ungdommer reiser til den svenske landsbygda for å feire midsommar, og blir tatt varmt imot av en slags alternativ, norrøn-inspirert sekt. Utgangspunktet for turen virker å være å sjekke blonde svenske jenter og få seg en syretripp, men det viser seg at vertskapet deres har andre planer for dem. Jeg har aldri sett en skrekkfilm som klarer å være så fryktinngytende selv om nesten hele handlingen foregår i dagslys. Det skarpe sollyset, de hvite seremonielle festklærne og de blomstrete dekorasjonene får en kvalmende virkning på seeren – særlig når kontrasten mellom den milde gjestfriheten og den brutale sannheten om skikkene og tradisjonene blir tydelig. Ari Aster viser seg med dette som en av de mest kreative og nyskapende innenfor skrekkfilm-sjangeren, og jeg gleder meg til å se hva han kommer opp med neste gang.
Et dødsfall, utroskap og en sinna og bitter, gammel gubbe. Det er ingrediensene i det islandske hevndramaet En hvit, hvit dag. Politimannen Ingmundur har mistet kona si i en dødsulykke, og begraver sorgene med å pusse opp huset og tilbringe tid med barnebarnet sitt. Når han oppdager konas utroskap blir han besatt av hevn, og bestemmer seg for å komme til bunns i saken. Et enkelt handlingsreferat som dette yter imidlertid ikke filmen rettferdighet. Den vakre fotograferingen, for eksempel skiftet mellom de islandske årstidene får fram tiden som har gått, og det tåkelagte landskapet som er like furet og værbitt som ansiktet til den gamle mannen, er grunn nok i seg selv til å se filmen. En annen grunn til å se den er karakterene og miljøet på det lokale politikontoret hvor Ingmundur jobber, som kunne vært hentet rett fra Fargo-universet. En edelsten av en film en ikke bør tillate seg å gå glipp av.
Nerdehumor og maktkamp ved hoffet
Den greske regissøren Yorgos Lanthinos slo igjennom med den surrealistiske Dogtooth, og står bak filmer som The Lobster og Killing of a Sacred Deer. I år slo han til med en gjørmete, machiavellisk fortelling lagt til England i tidlig 1700-tall. Storbritannia er i krig med Frankrike, og dronning Anne gjør seg upopulær ved å ville øke skattene for å finansiere krigføringen. Dronningen har sviktende helse, og i praksis styres landet av hennes nære allierte Lady Sarah, som spilles av Rachel Weisz. Når fattigjenta Abigail (spilt av Emma Stone) som har blått blod i årene, dukker opp på hoffet for å be om jobb som tjenestepike, oppstår det et pikant trekant-drama. Abigail utnytter en mulighet til å innynde seg hos dronningen og forsøker å skvise ut Lady Sarah, men sistnevnte er heller ikke tapt bak en vogn og gir seg ikke på tørre møkka. The Favourite pakker inn en shakespearsk fortelling om maktkamp, sjalusi og intriger i et moderne formspråk. Resultatet er en hysterisk morsom og intelligent komedie som gir assosiasjoner til blant annet Black Adder.
Var du av typen som jobbet hardt på videregående for å komme inn på drømmestudiet i stedet for å feste? Da vil du definitivt kjenne deg igjen i Booksmart av Olivia Wilde. Det er dagen før graduation, og de skoleflinke bestevenninnene Amy og Molly innser at også de festglade medelevene deres har greid å komme seg inn på de mest prestisjetunge universitetene. Dermed begynner en odyssé for å ta igjen det tapte i løpet av én kveld og natt. Dette er en forfriskende komedie som vil stå seg godt også etter at 2019 ebber ut, nerd eller ikke.
Netflix sikter seg inn mot Oscar
2019 var også året da Netflix for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i konkurransen med de store filmdistributørene om å levere spillefilmer av høy kunstnerisk verdi. I 2018 ble Alfonso Cuarons Roma eksklusivt vist på Netflix, og i 2019 fortsetter strømmetjenesten å vise muskler. En av dem er Noah Baumbachs Marriage Story, som riktignok ble vist på kino en veldig kort periode slik at filmen kunne bli vurdert for Oscar-prisutdelingen. Marriage Story er fortellingen om et ekteskap i oppløsning, med Adam Driver og Scarlett Johansson i hovedrollene. Et gnistrende samspill mellom Driver og Johansson, et godt manus og vakker filming gjør dette til en film som absolutt bør sees. Laura Dern imponerer også i birollen som skilsmisseadvokat.
En annen mye omtalt Netflix-spillefilm er Martin Scorceses gangsterepos The Irishman på over tre timer. Jeg må innrømme at jeg ikke har rukket å se den selv, men svært positive anmeldelser gjør at det er vanskelig å komme utenom den på en topp ti-liste. Når størrelser som Robert De Niro, Joe Pesci og Al Pacino er involvert taler det sitt eget språk.
Norsk sosialdemokrati på kornet
Av norske spillefilmer er det særlig én som stikker seg ut i 2019 – Barn av Dag Johan Haugerud. Utgangspunktet for filmen er en tragisk ulykke hvor en elev dør under uklare omstendigheter. Filmen handler om hvordan skoleledelsen håndterer det som har skjedd, og om foreldrene til offeret og jenta som beskyldes for å ha forårsaket dødsfallet. Den våger å stille det vanskelige spørsmålet om begreper som skyld og ansvar egentlig gir noen mening når det er snakk om barn, og om oppreisning og forsoning i det hele tatt er mulig når det er ikke mulig å fastslå hva som har skjedd. Ikke minst er filmen god til å fange opp tidsånden i den norske velferdsstaten anno 2019, for eksempel når en av lærerne blir fornærmet over i det hele tatt å bli spurt om å jobbe overtid, ettersom hun må hente i barnehagen. Et annet eksempel er behovet for å ansvarliggjøre offentlige instanser når en tragisk hendelse inntreffer. Kunne det vært bedre sikkerhetstiltak? Var lærerne flinke nok til å følge med? Hva gjøres for å forbedre rutinene for å unngå at dette skjer igjen?
Til slutt må jeg ta med Pedro Almodóvars siste film Smerte og Ære. Heller ikke denne rakk jeg å se før året var omme, men på Rotten Tomatoes – som er et snitt av anmeldelser – skårer den hele 97 %, som må sies å være høyt.Som en svoren Almodóvar-fan stoler jeg på magefølelsen og på det globale kritikerkorpset, og inkluderer den på listen. Almodóvars filmer kjennetegnes av at de er estetisk lekre, med sterke farger, smakfullt interiør og at de lidenskapelige følelsene får utfolde seg – enten det er sjalusi, hevnlyst eller intens forelskelse og begjær. Smerte og Ære handler om en aldrende filmskaper som ser tilbake på sitt liv og karriere. Sånn sett kan den sies å være en meta-film og Almodóvars eget virke som regissør og kunstner som spenner over flere tiår, og gir den et visst tematisk likhetstrekk med Quentin Tarantinos Once Upon A Time in Hollywood – som jeg anmeldte for Minerva for noen måneder siden .
