Statens kamp for et nytt mangfold

Mennesker er fra naturens side forskjellige. Mangfold er følgelig, med et begrep fra tidligmoderne politisk filosofi, et trekk ved naturtilstanden.

En moderne stat følger John Locke når den ser det som sin oppgave å verne om «naturlige rettigheter» (for ham life, liberty, property). I tillegg til rettigheter er det blitt en statlig oppgave å fremme mangfold. Den norske stat støtter mange slags mangfold, ikke bare det naturgitte. Litt paradoksalt gjøres det ofte ved å fremme likestilling. En liberal stat kan sette inn store ressurser for å bekjempe diskriminering og andre illiberale trekk ved samfunnet.

Noen eksempler

Diskriminering er blitt bekjempet med statens sterkeste maktmidler. I 1957 sendte president Eisenhower militære tropper til Little Rock, Arkansas, for å tvinge lokale myndigheter til å rette seg etter Høyesteretts forbud mot raseskille i skolen. Eisenhower huskes primært for to militære operasjoner. Den andre var D-dagen.

Kjønnspolitisk likestilling oppnås ved mindre militante metoder, og har ført til nye rettigheter for flere minoriteter, f.eks homsene. I 1972 var det ikke noe folkekrav å avkriminalisere homosex. Staten avkriminaliserte likevel, en avgjørelsen som hatt stor betydning for toleranse og aksept.

En liberal stat kan gjøre en god del for å forandre moralske oppfatninger. Hensyn til likestilling gir staten moralsk legitimitet til å gripe inn med forbud, påbud og kampanjer. Det er bare tilsynelatende et paradoks at likestilling fremmer mangfold.

Det gjelder også et politikkområde der den norske staten har vært spesielt aktiv – språkpolitikk. Det sier mye om norsk nasjonalisme at Stortinget allerede i 1885 likestilte riksmål og landsmål (nynorsk). Noen generasjoner senere ville staten tvinge de to skriftspråkene sammen til «samnorsk». Det var mislykket, folk ville ikke la seg språklig samkjøre. Sansen for mangfold viste seg sterkere enn praktiske hensyn. Staten innså tabben og har senere, botferdig, oppmuntret til muntlig bruk av dialekter. Også i næringspolitikk og på flere andre områder har det vært en politisk vinnerformel at «Det styrker mangfoldet».

Mangfold ved innvandring

Når det er snakk om «mangfoldig fellesskap» i dag, er bakgrunnen nesten alltid en annen, nemlig fremmedkulturell innvandring. Vinnerformelen kan settes inn her også. Men kan det være en oppgave for en liberal stat å gå i bresjen for å forandre – mangfoldiggjøre – landets kultur på basis av innvandring? Det er i utgangspunktet en frekkhet. Det forutsettes at folket ikke er mangfoldig nok, i grunnen en enfoldig flokk. Mange har ikke lagt merke til denne fornærmelsen.

Det var ulike forutsetninger for innvandring til Europa etter siste verdenskrig. I Tyskland var det stor mangel på arbeidskraft etter mannefallet i krigen, derfor de mange Gastarbeiter fra Italia og Tyrkia. I de gamle imperiemaktene Storbritannia og Frankrike fantes det samme behov, i tillegg kom nær kontakt med kolonier/tidligere kolonier. For Storbritannia var det fremfor alt Sør-Asia, India og Pakistan, for Frankrike Nord-Afrika. Kolonitiden spilte en stor rolle i disse og andre vest-europeiske land.

Ingen ting av dette passer på de nordiske landene. Ingen kolonier i samtid eller nær fortid, ikke en skrikende mangel på arbeidskraft. De var i lang tid utvandringsland. Innvandring i stor stil fra andre verdensdeler er noe helt nytt, uten historiske referanser.

Dersom et parti i 1970 hadde programfestet en etnisk og kulturell reform av landet, med hundretusener av nye borgere fra Asia og Afrika, og med et sterkt innslag av islam, ville det neppe fått stor støtte. Masseinnvandring er aldri blitt vedtatt, og har bare indirekte støtte ved minkende oppslutning om et parti som gikk imot. Vel, den industrielle revolusjon ble heller ikke vedtatt, verken demokratisk eller på annen måte.

Gjennom århundrer har innvandring til Norge vært viktig for utvikling av handel, håndverk og industri. Tyskere, nederlendere, svensker, dansker og finner har innvandret når det var jobber for dem. Johan Falkbergets og Kristoffer Uppdals romaner beretter om mange slags folk i arbeid i Norge. De skriver om mennesker som bidrar til å forandre kulturen i landet. Det skjer uten et statlig program for flerkultur.

Også de siste 50 år kunne vi ha hatt innvandring uten et slikt program. Men den fremmedkulturelle innvandringen ble så stor at man måtte finne en ideologi for den. Det ble en underlig konstruksjon. Det skal ikke være noe skille mellom oss og dem, og samtidig skal verdien av forskjell fremheves. Hvordan kan det henge på greip? Man fastslår at forskjellige kulturer er like gode, slik sett intet skille. Det er en abstrakt løsning.

Hvilke grunner tilsier at flerkultur er en fordel for samfunnet? Kanskje ingen andre grunner enn Historiens uimotståelige retning. Det mest begripelige motivet for masseinnvandring måtte være å presse lønningene for ufaglærte. Men ideen om flerkultur kan knyttes til verdien av mangfold, og se, straks er det bare de enfoldige som ikke forstår hvor god ideen er.

Flerkultur fremstilles som historisk uunngåelig, ikke uten tilpasningsproblemer, men på sikt til nytte og glede for oss alle. Også dette i likhet med den industrielle revolusjon. Det er en besnærende propagandistisk parallell. Faktisk kan regjeringer i dag kontrollere innvandring mer effektivt enn tidligere regjeringer kunne kontrollere de sosiale konsekvenser av dampmaskinene.

Økonomien

Flere innvandrere fra Asia og Afrika bidrar positivt til samfunnet. Vi legger merke til politikeren, samfunnsdebattanten, bussjåføren. De som ikke bidrar, legger vi ikke merke til. SSB 29 januar 2019: «Sosialhjelpsutbetalingene var i 2017 på 6,6 mrd. kroner. Innvandrernes andel av utbetalingene for landet under ett er 56 prosent og domineres sterkt av dem med landbakgrunn i Afrika og Asia.» (I Oslo var andelen 71%).

For meg (gammel blåruss) er det dermed innlysende at landet har ført en vanvittig innvandringspolitikk. Den konklusjon er tydeligvis fjern for de fleste. Hvorfor? Det kan tenkes at 3,7 milliarder fortoner seg som småpenger. Og sant nok, kostnadene ved innvandring er vesentlig større enn som så. Vi hører ikke noe om de totale kostnadene. Antakelig virker et slik regnskap smålig, for ikke å si umenneskelig, for folk som definitivt ikke er blåruss. De vil ikke vite noe om det. Mange vil med rette påpeke at et rikt land som vårt har moralske forpliktelser overfor verdens fattigste. Men migranter er ikke typisk blant dem. Og det burde nå være velkjent at hjelp til flyktninger er mer effektiv i nærområdene, og best med tanke på at en herjet land skal bygges opp igjen. Men mistanke om et kaldt hjerte og mangel på medlidenhet er visst alminnelig når slike selvfølgeligheter nevnes. Ellers er det normalt å spørre om staten bruker penger fornuftig. Vel, statens kamp for et nytt mangfold kjenner ingen smålige hensyn.

Dem og oss

De som ikke er blåruss, kan dessuten nevne «kulturell berikelse.». For noen er det en vits. For andre – flest yngre – er ikke-vestlige holdninger og normer blitt en del av normaliteten, hverken nytt, eksotisk eller spesielt berikende. Er det et problem at noen muslimer ikke vil håndhilse på mennesker av annet kjønn? Si det. Jeg ser det som en provokasjon. Det er mer behagelig å se det som en bagatell, ingenting vi skal bry oss med. At jenter ned i 4-års alder utstyres med hijab? Samme sak, glem det, angår ikke oss. Forresten er det ikke noe skille mellom dem og oss. Så bare glem det.

Det var lenge offisiell politikk å oppfordre innvandrere til å fastholde sin opprinnelige kultur. St.meld. 74 (1979/80) oppfordret i praksis til parallellsamfunn. Den tanken er forlatt, nå skal det være integrering. Man kvier seg for å se den sterke spenningen mellom flerkulturelt mangfold og integrering.

Stadig mer dulting

Mangfoldets skadevirkninger melder seg. «Omtrent 25 prosent av alle barna som startar i første klasse i Oslo snakkar ikkje godt nok norsk til å følge undervisninga». Det er et alvorlig handikap. Kan foreldrene klandres? De kan henvise til den norske staten, som lenge oppfordret dem til å fastholde egen kultur. De som tidlig motsatte seg parallellsamfunn, sto i akutt fare for å bli kalt rasister. At rasisme-anklager har status som moralsk høyverdige, er en fordom og en politisk feilkilde som hardnakket holder stand.

Det må satses på assimilering til et liberalt demokrati, der man har frie valg, religionsfrihet og ytringsfrihet, som i dag er truet. Vi som har støttet «Opprop mot rasismeparagrafen» (straffelovens §185) har argument for at kriminalisering bør begrenses til oppfordring til vold og andre trusler. Ytringer som kalles hatefulle, er sikkert hinsides all folkeskikk. De er juridisk å regne som frimodige. Er man utsatt for en trussel – hatefullt eller høflig formulert – kan man anmelde brudd på straffelovens § 263 eller 264. For trusler reduserer friheten til den som trues. Trusler står i en særstilling. Men i §185 er trusler en av flere spesifiseringer av «hatefull eller diskriminerende ytring». En annen spesifisering er å fremme «ringeakt». Dermed har loven lagt til rette for krenkelseshysteriet.

Grunnloven § 100 slår fast at «Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillat for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.» Disse er «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse».

Norske politikere har ikke gått inn for dekonstruksjon av Grunnlovens ord. Følgelig kan vi regne med at «sannhet», «individ» og «frihet» skal tas på alvor. De tungtveiende hensyn som kan sette grenser, må vel primært handle om andres frihet? I senere år har hensynet til flerkulturell harmoni blitt stadig mer tungtveiende. Det er som om friheten avhenger av harmonien. Det er ikke en liberal tanke.

Noen muslimer uttrykker misnøye med statlig bevilgning til HRS (ca. en million). Nettstedet bidrar ikke til harmoni i samfunnet. Regjeringen kan håpe og tro at flere muslimer vil støtte den dersom bevilgningen til HRS forsvinner. Enda mer godvilje kan oppnås dersom redaksjonen i denne og andre islamkritiske nettsteder blir dømt for brudd på §185. Det gjør ingen regjering. Men paragrafens ordlyd tilsier at slike dommer kan komme. En handlingsplan mot islamofobi dulter i samme retning. Vil ikke alle partier alltid søker mest mulig støtte? Men flerkultur er blitt det dominerende mangfoldet.

Andre slags mangfold finnes naturligvis, men de er blitt blekere, mindre spennende og mindre avgjørende for nasjonens fremtid. Individenes mangfold? For John Stuart Mill var det selvstendige, gjerne litt eksentriske personligheter som sa sin mening uten frykt for å provosere. Det virker nok i dag hensynsløst, for ikke å si asosialt.

Staten dulter oss i retning optimisme omkring flerkultur. Det finnes en bedre optimisme. Vi kan håpe og tro at individenes mangfold – som det liberale demokratiet er til for å forsvare – vil klare seg best i det lange løp.