– Ikke på grunn av meg, men på grunn av landet mitt

«Norske statsborgere som er skikket til tjeneste i Forsvaret, har verneplikt fra det året de fyller 19 år, til utgangen av det året de fyller 44 år», lyder vernepliktsloven.

Allmenn verneplikt, slik vi har i Norge, er en gammel institusjon, med røtter tilbake til antikken. I moderne tid sporer vi det gjerne tilbake til den franske revolusjon. I dag er det gjerne stater som hyppig trues av krig, som har verneplikt, i tillegg til noen små land som Norge.

Førstegangstjenesten gir mange assosiasjoner, høyverdige så vel som komiske – fra Birker Eriksens menn på Oscarsborg natt til 9. april 1940 til 91 Stomperud og Herman Flesvigs populære humorserie. En institusjon som består i at alle borgere har plikt til å stille opp til forsvar av sitt eget land, er både autoritær og demokratisk på samme tid.

De siste 30 årene har antallet vernepliktige svingt kraftig, fra rundt 25 000 årlige rekrutter i 1993 – alle hovedsakelig menn – til rundt 8 000 i 2010. Etter at kjønnsnøytral verneplikt ble innført i 2016, har rekruttgrunnlaget doblet seg, uten at antallet som er inne til tjeneste, har økt spesielt dramatisk: Rundt 9 000 gjennomfører i dag sin verneplikt.

Mange husker den lange perioden med nedbygging. Det var ikke kvantiteten, men kvaliteten på styrken som skulle avgjøre. Dessuten ville ikke moderne kriger bestå av erobringer og land, men av kontroll av vage forhold som kunnskap og informasjon.

Men nå er det i ferd med å snu. Russlands fullskala invasjon av Ukraina vinteren 2022 feide alle moderne konsepter av banen. Det handlet visst om land og erobringer likevel. Dessuten peker alle geopolitiske piler i samme retning: mot mer usikkerhet, svakere tillit og en mer multipolar verden.

Med Norges nye langtidsplan for Forsvaret, enstemmig vedtatt av Stortinget våren 2024, skal forsvaret vårt gjennomgå en betydelig styrking. Og den gamle verneplikten er en del av styrkingen.

Antallet vernepliktige soldater skal økes betraktelig igjen, til 13 500. Målet er ikke helt tilbake til kontingentene fra høyden av Den kalde krigen, men et godt stykke opp, til 25 prosent av alle kvinner og menn.

Vi beveger oss tilbake til tiden jeg selv var inne, da førstegangstjeneste var normalen. Er det positivt?

Fra hele befolkningen

– Jeg synes vi var gode soldater den gang også. Soldatene tok tjenesten på alvor.

Generalmajor Lars Lervik har vært sjef for Hæren siden juni 2020. Det er omtrent nøyaktig 24 år siden jeg så ham for første gang, da han var rittmester i Panserbataljonen i Brigade Nord, og jeg var menig soldat i Stormeskadron 3 på Setermoen.

Han tar imot meg på kontoret på Grev Wedels plass. Han lar meg ta bilde der, men er nøye med å presisere at han ikke bare er blitt kontorist, men fortsatt tilbringer mye tid i skogen.

Det innebar en viss stolthet å være medlem av Stormeskadronen – en såkalt «stormer» – slik vi var. Vi fant en hasardiøs stolthet i at stormere hadde kort forventet levetid i strid. Man ropte «storm!» under ild- og fremrykkingsøvelser, så vel som på vorspiel på perminalen i Tromsø. Når bussen fra Setermoen svingte ut i Sørkjosleira på vei mot Tromsø for, og fjorden vise seg, var det samme glede hos oss som det var hos Xenofon og hans ti tusen medsoldater da de kunne skimte Svartehavet på vei tilbake fra Persia.

Soldatsamholdet var akkurat så patetisk og riktig som det kan bli. For det er noe patetisk og riktig i å være villig til å risikere sitt eget liv for en medsoldat. Amerikanske sosiologiske studier i kjølvannet av 2. verdenskrig viste at slikt samhold («unit cohesion») både var avgjørende for troppers kampevne, og at den utvikler seg temmelig raskt, selv mellom fremmede.

Jeg husker godt samholdet. Det ga seg uttrykk på en rekke ulike måter. Man hjelper sin kamerat om han sliter med pussing av våpenet. En gutt i min tropp måtte tidvis ha hjelp til å knyte lissene på feltstøvlene. Vi hadde en samisk gutt i troppen som var sjeldent god til å håndtere den bitende kulden i Nord-Troms. Under en spesielt kald øvelse rullet han sigaretter til alle oss andre som helt enkelt ikke klarte å stokke de forfrosne fingrene våre. «De e’ no litt freskt», kunne han si.

Lervik sier han gjennom flere år har erfart at den norske soldaten er god. Det har ikke minst vært tydelig for ham på de ulike utenlandsoppdragene han har vært med på, hvor det har vært nødvendig å samarbeide med kontingenter fra andre land.

– Jeg mener vi har verdens beste menige soldater. For vi henter dem fra hele befolkningen.

Vi var naive

Mitt tjenesteår var blant de siste kullene der de fleste gutter var inne til tjeneste. Ingen trengte å forberede seg til sesjon, man kunne snuble innom og vise halvveis motivasjon og få en interessant tjeneste. Ingen jeg møtte på sesjon, hadde gjort den minste forberedelse.

Det var lite som var mer illustrerende for brytningstiden enn da vi midtveis i tjenestetiden fikk nye hjelmer og stridsvester. Inntil da hadde vi båret den såkalte GRU-en (forkortelse for «grunnutrustning»), som i praksis var kryssreimer etter modell fra 2. verdenskrig. Noen av GRU-ene så nesten ut som de hadde vært i aktiv bruk av Milorg. Hjelmen vår var en amerikaner etter modell Vietnam. Den nye vesten og stridshjelmen i polstret kevlar var som en tidskapsel som rykket oss frem til utenlandsoppdragenes tid.

En tredjedel av min tropp skulle videre til KFOR. Jeg var egentlig tatt ut til dette og skulle bytte tropp etter julepermisjonen. Men faren min – som aldri sier nei – sa plutselig nei. Det var rapporter om soldater i Kosovo som var blitt rammet av mystisk magekreft, etter sigende på grunn av amerikanernes utarmerte uran i patronene under NATOs intervensjon. Da ble det ikke noe KFOR på meg, og hele tjenestetiden ble gjennomført på Setermoen, gjennom mørketid til midtnattssol.

Få trodde på krig, egentlig. Tvillingtårnene stod fortsatt intetanende i New York. Den kalde krigen hadde tint opp, og Russland var Boris Jeltsin på fylla. «En russer, to russere, tre russere», talte en medsoldat av meg humoristisk da han fylte magasinet på AG-3-en med løskruttpatroner. Men ingen av oss trodde det var noen stor realisme i trusselen hele det norske forsvaret var – og er – dimensjonert for å håndtere.

– Så sent som i 2006 og 2007 hadde vi besøk av russiske soldater, minnes Lervik.

Det er ikke Norge som har skapt det nye sikkerhetspolitiske alvoret. Den sittende regjeringen styrer på en plattform som under et halvt år før Russlands fullskala invasjon av Ukraina inkluderte følgende halv-kryptiske programpunkt:

● Regjeringen vil styrke den utenriks- og sikkerhetspolitiske dialogen i nord og etablere felles møteplasser for å diskutere sikkerhetspolitiske utfordringer.

I tilbakeblikk var det kanskje håpløst å tro på forsoning og fravær av trusler i nord, medgir Lervik, men det stod ikke på oss.

– Det er mulig det var naivt, og nå er vi uansett på et annet sted. Men vi gjorde faktisk et ærlig forsøk på tilnærming med Russland.

Ikke på grunn av meg

Rekruttene i Kompani A løper rundt grusbanen på Rena Leir i den kjølige høstluften. Det er fredag og fysisk fostring før troppens time og debrief om den andre fullførte uken av førstegangstjenesten.

Ved vektapparatet inne forteller to jenter fra Bergen at andre, eldre jenter har hatt gode erfaringer fra sin førstegangstjeneste. I tillegg hadde de sett NRKs dokumentarserie «Klar til strid», filmet i samme leir hvor jeg en gang var stormer.

Både gutter og jenter jeg snakker med, trekker frem sosiale medier. I Forsvaret er de blitt gode på å promotere tøft innhold på Instagram. De to ekstra studiepoengene førstegangstjenesten gir, kommer også godt med.

De snakker likevel også om å tjene noe større, å delta i et oppdrag som ikke bare handler om dem selv.

Kompani A vet ikke hvor de havner etter rekruttskolen. Det slår meg likevel at de – på det jevne – er i noe bedre form enn guttene jeg var på innrykk med i år 2000. Eller, det er ingen som er i direkte dårlig form, slik et par av karene var som steg ned fra Hercules-flyet på Bardufoss i august 2000 sammen med meg.

Hos oss røyket selv guttene som hadde gått på idrettsgymnas. Noen var overvektige. Et par kunne løpe, og drev med kampsport og fotball, men alt i alt var vi ikke sprekere enn 19-åringer flest er i kraft av simpelthen å være unge.

Alexander Fisha er fra Kristiansand. Han sier han vil teste robustheten sin. Han vil oppleve å bli pushet. Han har bakgrunn fra fotball og kondisjonstrening, og ønsker seg en krevende tjeneste. «Krig kan skje», sier han. «Jeg tenker mer på det nå.»

Isabell Rustad fra Hadeland er ungdomskjendisen i Kompani A. I år vant hun sin klasse i Porsche Sprint Challenge Scandinavia med sin 911, som første norske kvinnelige racerfører. I fjor fikk hun Norges idrettsforbunds vandrepokal.

Isabell følger i farens fotspor. Tommy Rustad er tidenes mestvinnende nordmann i internasjonal racing. Faren snakker alltid om militæret, og anbefalte tjeneste, sier Isabell. Som på racerbanen følger hun litt i farens hjulspor.

– Men jeg innser at jeg ikke er her på grunn av meg, men på grunn av landet mitt.

Bidrar til fred

Lars Lervik er tilfreds med at det nå er tverrpolitisk enighet om å øke inntaket av rekrutter.

– Hvorfor er verneplikten viktig?

– Det handler i alle fall om to ting. Det ene er at det er Norge som skal forsvare Norge. Det må være oss som nasjon som tar ansvaret som følger av den plikten. Det andre har å gjøre med at vi er en liten befolkning på et forholdsvis stort territorium. Det bidrar til vår sikkerhet at en stor del av befolkningen er forberedt på det uforutsette. Vi utdanner nå 10 000 kvinner og menn til noe de ikke får lære noe annet sted i samfunnet.

Det er grunnleggende sett to modeller for et moderne forsvar. For å sikre bredden i styrken må mannskapet enten sikres gjennom verneplikt eller profesjonell rekruttering. I de fleste av våre allierte NATO-land praktiseres ikke verneplikt, eller den eksisterer som en sovende ordning som kan aktiveres ved behov. I Norge har ryggraden i Forsvaret derimot alltid vært pliktåret for medlemmer av den generelle befolkningen.

Det finnes sterke argumenter for begge modeller, altså både for å ha verneplikt og for å holde seg med profesjonelle, vervede soldater, og begge syn har forankring i deler av den akademiske litteraturen.

Det ene, som tar til orde for en profesjonell styrke, ble formulert av den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington i boken The Soldier and the State, fra 1957. Grovt fortalt, mener Huntington at samfunnet er tjent med et kontrollert forhold til sine væpnede styrker. For at militæret skal være pålitelig, må soldatene tjene etter profesjonsetikk. Forsvaret må fylle sitt samfunnsoppdrag, være avpolitisert og unngå å ende i konkurranseforhold med det øvrige arbeidsmarkedet. Slik sett, mener han, oppnår militæret legitimitet og er forutsigelig. Alternativet er for ham amatørgrupper som deltar i voldsutøvelse.

Huntington skrev i kjølvannet av 2. verdenskrig, hvor vanlige amerikanske gutter ble sendt for å nedkjempe fascismen i Europa og Stillehavet. Flere tiår senere ble derimot det amerikanske forsvaret profesjonalisert. Etter Vietnamkrigen er alle amerikanske soldater frivillige. Denne utviklingen motiverte militærsosiologen Charles Moskos – opphavsmannen til den mye diskuterte Don’t ask, don’t tell om hvordan homofile soldater måtte tjenestegjøre i smug, men uten å bli forhørt om sin legning – til et gjensyn med Huntingtons anbefaleringer.

Grovt sett viser Moskos til at et profesjonalisert forsvar fører til varige endringer i selve organisasjonen og i dem som utfører dens oppdrag. Militæret mister sine institusjonelle kjennetegn, slik som oppofrelse og idealisme. Profesjonelle soldater motiveres i stor grad av noe annet enn et kall for fedrelandet. Man veier fordeler og ulemper opp mot andre karriereveier i samfunnet. På sikt kan dette undergrave institusjonens grunnleggende fundament.

Selv om verneplikt gjerne praktiseres av land som ofte opplever krig eller trusler om krig, hører man også ofte et annet argument, med opprinnelse i Immanuel Kants tanker om hvordan demokratier ikke angriper hverandre: Verneplikt fører til færre kriger. Det er helt enkelt mindre interesse i befolkningen for å sende sine sønner og døtre i krig, og om krigen rammer alle familier, er det vanskeligere å få med landet til å gå til angrep. Demokratiske samfunn med verneplikt – diktaturer må vi holde utenfor – er helt enkelt mer fredelige.

Tid er hellig

Det er om lag 60 000 personer i hvert årskull i Norge. Når bare en sjettedel av disse ender med å gjennomføre førstegangstjenesten, blir det kamp om plassene.

Det er Forsvaret selv som står for utvelgelsen gjennom sesjonsordningen. Først får alle norske 17-åringer utdelt en elektronisk egenerklæring om helse, fysisk form, interesser og ønsker. Forsvaret kaller inn til sesjon på bakgrunn av denne.

Flere aviser har skrevet om hvordan norske ungdommer trener og forbereder seg for å være blant de utvalgte. Det står i stor kontrast til hvordan min generasjon opplevde det. Alle skulle inn, og for mange virket dette med å komme i fysisk form som noe som heller fikk bli et resultat av tjenesten – ikke en forutsetning for å få delta.

Den første uken på Setermoen husker jeg som intens aktivitet fra en håndfull rekrutter som ønsket seg hjem. De hadde ikke fått fritak under sesjon, og forsøkte å få feltpresten til å forbarme seg over dem, si de ble deprimerte av mørketiden og synet av det 1237 meter høye Storala-fjellet rett ved leiren.

Noen fikk sine bønner hørt, andre ikke. En i troppen min som fikk nei under rekrutt-tiden, gjorde siden karriere, dro til KFOR og ble dedikert soldat. Den første uken under rekruttskolen var det et underlig skue i leiren vår. En rekrutt jeg tror tilhørte artillerikompaniet tok på seg kjole etter endt tjenestetid. «Det er vanskelig», overhørte jeg ham si til en medsoldat i kantinekøen. Det var åpenbart at han forsøkte å bli dimittert, og at kjolen skulle bidra til inntrykket av at han var tjenesteudyktig. Om han fikk viljen sin eller ikke, kjenner jeg ikke til. Etter en uke var det i alle fall ingen kjole å se lenger i leiren.

Rekruttene på Rena leir virker mer disiplinerte enn jeg kan huske at vi var for 25 år siden. Hilsningene og oppstillingene går ennå ikke helt knirkefritt, men det er tydelig at det gjøres en innsats.

Celina Ekelund sier det er utfordringene som motiverte henne, både de fysiske og de psykiske. I tillegg ønsker hun å lære disiplin og samarbeid. Av gode soldat-egenskaper mener hun det er samarbeidsevnen som er hennes styrke, en egenskap hun har fordi hun er god til å se andres evner og svakheter.

– Jeg gikk idrettsfag på videregående. Seks andre fra trinnet mitt kom til Rena.

Filip Martinsen fra Langhus er tillitsvalgt i troppen. Han trekker også frem det fysiske. Med bakgrunn i håndball og terrengsykling mener han det er lett å få opp kondisjonen igjen når tjenesten blir hard.

Denne ukens trening i nærkamp var utfordrende. Men det opplevdes fint å presse seg selv. Kravet om disiplin overalt er motiverende.

– Befalet lærer oss struktur og at tid er hellig, og det betyr at du alltid skal være klar fem minutter før.

Ingen englebarn

«Norge må styrke verneplikten», skrev veteran Freddy Bolle i en kronikk i Forsvarets forum i fjor. Han kommer fra en dedikert militærfamilie. Broren hans, Trond André Bolle, mottok Krigskorset med sverd året etter at han døde i tjeneste i Afghanistan, i 2011. Både Freddy og en tredje bror har vært i utenlandstjeneste flere ganger. Siden har han blant annet jobbet med vanskeligstilte barn i barnevernet.

Han sier til meg at hverken han eller brødrene var «englebarn» da de var små. Ett av Bolles poenger er at unge folk på skråplanet kan ha godt av førstegangstjeneste, og at Forsvaret har stor glede av dem. Men uten verneplikt vil ikke disse typene – eller «sjørøverne», som han gjerne omtaler dem som – få muligheten.

Det at flest mulig har vært igjennom et lignende pliktår, styrker også nasjonen kulturelt. Vi får felles referansepunkter og tidlig opplæring i å stille opp for noe større enn en selv. Bolle mener verneplikten både styrker forsvarsevnen, forsvarsviljen og samholdet i befolkningen samtidig.

Verneplikten var på høyden da Norge var et homogent land, den gang vi hadde én TV-kanal, alle holdt med jentut’n på ski, og høstferien var en uke da man faktisk høstet poteter. Vi var også etnisk homogene. I 1970 bodde det 57 000 innvandrere i Norge. I dag er tallet 877 000. Fra 1,5 prosent til 16 prosent. Vi er ti ganger mer mangfoldige.

Er verneplikten og forsvarsevnen avhengig av en homogen befolkning for å fungere?

Makker-tjeneste

Jeg ser absolutt rekrutter med minoritetsbakgrunn på Rena den kjølige høstmorgenen i november da jeg besøker Kompani A. Uten å telle ser det ut til å være langt færre enn 16 prosent. Kanskje 5 av 100 eller der omkring.

Det skal sies at det er vanskelig å se alle varianter av etnisk minoritetsbakgrunn. Det kan også være andre mulige skjevheter som er vanskelige å legge merke til, som for eksempel andelen rekrutter fra Oslo generelt, der minoritetstettheten er klart størst.

En fersk undersøkelse fra Sverige – som også praktiserer verneplikt – viser at interessen for å gjennomføre førstegangstjenesten er lavest for ungdom med bakgrunn utenfor Norden. 53 prosent av disse har ingen interesse av å tjenestegjøre i militæret, mot 38 prosent for all svensk ungdom, og 33 prosent for ungdom uten innvandrerbakgrunn.

Det er vanskelig å si noe konkret om hvordan tilstanden er i Norge. «Forsvaret sliter med å verve ungdom med fremmedkulturell bakgrunn, skrev NRK i 2014. Den gang hadde kun 4,5 prosent av alle som var inne til førstegangstjeneste, minoritetsbakgrunn. Ti år senere vil ikke Vernepliktssenteret lenger opplyse om andelen som er inne. Forsvarets årsrapport opplyser om kvinneandelen som gjennomfører verneplikt (36 prosent), men gir ikke tall for andre mål på inkludering.

Forsvaret strekker seg åpenbart langt for å sikre mangfold i sine rekker. I siste årsrapport står det at «alle ansatte skal ha like rettigheter og muligheter uavhengig av kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet, alder, etnisitet og hudfarge, samt religion og livssyn.»

Den første feltimamen ble ansatt i 2017. I 2022 ansatte Forsvaret sin første mangfoldsrådgiver og publiserte en likestillingsredegjørelse. Her står det at «Det er videre et mål for Forsvaret og [sic] rekruttere personell med etnisk minoritetsbakgrunn. Dette gjelder både for førstegangstjeneste, utdanning og karriere i Forsvaret. Personer med innvandrerbakgrunn vil utgjøre et stort rekrutteringspotensial for Forsvaret på sikt».

Ønsket om å gjennomføre førstegangstjeneste er kanskje et mål på integrasjon. Viljen til å stille opp for landet sitt springer ut fra fedrelandskjærlighet. Freddy Bolle ser på Forsvaret som en arena som nettopp fremmer integrering. Det virker også rimelig.

Det er troppens time for Kompani A på Rena. Troppssjefen gir først tilbakemeldinger på uken som har vært, hvilke forbedringsområder han ser, og hvor de presterer godt.

Praktiske forhold blir diskutert: hvordan man kan bli raskere på oppstilling, om tørketromler som ikke virker på kasernen, og spørsmål om når links-ladearm kommer, så venstrehendte kan håndtere våpenet sitt.

Et begrep flere tar opp – både av troppssjefen og rekruttene selv – er «makker-tjeneste»: hvordan man gjør hverandre bedre, passer på hverandre, utvikler lagånd.

Alle snakker om god integrering, selv om ingen har løst integreringskoden. Men makker-tjeneste må være et av de beste stedene å starte.

Kamp mellom viljer

Lervik er enig, men understreker at positive kulturelle effekter for samfunnet er positive bieffekter – ikke Forsvarets hovedoppdrag. Tilsvarende mener han det gir gode langsiktige effekter hos den enkelte vernepliktige å ha lært seg å jobbe med andre i vanskelige situasjoner.

Han innrømmer å ha vært noe frustrert i årene vi bygde ned størrelsen på Forsvaret. Han har likevel aldri dvelt ved slike tanker.

– Jeg har alltid funnet mening i oppgavene vi har gjort, og i folkene våre. Der vi er nå, er jeg glad for at det satses på Forsvaret, men jeg erkjenner at det er fordi det var et enormt behov for det. Jeg vil ikke si at det er en udelt glede at det igjen satses på Forsvaret, for verdenssituasjonen er ikke noe å glede seg over.

– Men alle som advarte mot nedbyggingen fikk på sett og vis rett?

– For å være filosofisk, så har ikke krigens natur endret seg. Den handler om å ta kontroll over fremmed territorium. Det er en kamp mellom ulike viljer.

Selv om krigens natur er bestandig, er krigens karakter i endring. Det er nå et større behov for kontroll i cyberdomenet, og droner er kommet for fullt.

– Men fortsatt er det slik at noen må i skyttergravene. Vi ser det i Ukraina nå, der soldatene i skyttergravene gjør det samme som de gjorde for hundre år siden.

Jeg blir minnet på våpnene fra 1. verdenskrig. På Vestfronten skulle den mest moderne krig noensinne bli utkjempet. Våpensystemer som aldri før var tatt i bruk, skulle prege krigen. Krigsfly ble tatt i bruk, og det samme gjorde gass. Langdistanseartilleri og riflede geværløp økte dødeligheten voldsomt. Muligheten til å drive slagene dag og natt var utmattende for soldatene. For første gang i historien ble skadde infanterister diagnostisert med posttraumatisk stress – eller «shell shock», som de den gang kalte det.

Men krigens realiteter på bakken førte også til en motsatt utvikling. Nærkamper i skyttergravene førte til at arkaiske våpen igjen ble tatt i bruk, slike som klubber, slåsshansker og macheter.

Krig er alltid nytt og gammelt på samme tid, og Forsvaret må være tilpasset dette.

– Det gjør meg dessverre ikke så optimistisk med tanke på den sikkerhetspolitiske situasjonen fremover.

Lervik avslutter med henvsning til Tukydids klassiske verk om Peloponneserkrigen, som forsøkte forklare hvorfor kriger blir utkjempet.

– Frykt, ære og interesser. Det er de samme driverne i dag.

Høy kampvilje

Internasjonale tall fra World Value Survey i 2022 viser hvordan Norge ligger helt på verdenstoppen når det gjelder kampvilje i befolkningen. Nesten ni av ti nordmenn sier de er villige til å kjempe for landet sitt i en krig.

Det er høyere enn i noe annet europeisk land. Nærmest oss ligger våre nordiske naboer, med åtte av ti i Sverige, og 75 prosent i Finland og Danmark.

Hvorfor står det så bra til hos oss?

Vi er et langstrakt land med en liten befolkning. Våre forsvarsplaner har vært utviklet med dette i tankene. Vi trenger alliert støtte, men til syvende og sist er det Norge som skal forsvare Norge, som hærsjefen sier.

Om ni av ti er villige til å kjempe for landet sitt, mens bare to av ti blir bedt om å gjøre det, vet vi i alle fall at vi har mye forsvarsvilje å gå på i landet vårt.

Den kan vi – beklageligvis – få god bruk for. Ønsker vi fred, må vi forberede oss på krig.

Det er godt for Norge at det omsider igjen satses på forsvar. Fortellerstemmen i en av Forsvarets promofilmer, laget av reklamebyrået Try, sier det treffende og poetisk: Hva er det vi ønsker å oppnå? – Ingenting.