En rettighet uten garantist

Artikkelen er leder til idéseksjonen i årets siste utgave av Minervas kvartalstidsskrift. Seksjonens tema er Suverenitet og folkestyre.

Suverenitet er i første rekke et spørsmål om negativ frihet; det er frihet fra andre politiske myndigheters innblanding. Man kan kanskje si at suverenitet er et statlig speilbilde av ideen om personlig selvbestemmelse: Den selvstendige person har anledning til å fatte egne valg, uten å måtte be om tillatelse fra andre. Suverenitetens fremvekst var da også, som Janne Haaland Matlary forklarer i sin beskrivelse av ideen og fenomenet, nært knyttet sammen med herskerens råderett – altså herskerens faktiske mulighet til være selvstendig som hersker.

Tenkere har siden Thomas Hobbes befattet seg med suverenitetens grenser. I den såkalte naturtilstanden – om enn bare som tankeeksperiment, fremfor historisk realitet – er livet ensomt, fattigslig, brutalt og kortvarig. Derfor avstår vi med glede, ifølge Hobbes, og ikke minst med egeninteresse, makt til et fellesskap som kan verne oss mot denne ubeskyttede eksistens.

Og det samme kan sies å gjelde folkestyret. Hvem taler på vegne av folket, og hva er folkets iboende mening? Alexis de Tocqueville priset demokratiets verdier, men advarte også mot flertallsdiktatur – en advarsel som har hatt sine moderne ekko også i den norske idéhistorien, blant annet i Hans Skjervheims liberale dilemma: Når liberale prinsipper blir absolutte, blir de også illiberale. Høyre har i Norge målbåret et slags uttrykk for dette dilemmaet godt gjennom sin partihistorie – som Dørum viser i sin gjennomgang i dette nummeret.

Suverenitet, folkestyrets utøvelse på statsnivå, har andre kompliserende sider. Hugo Grotius forsøkte – skremt av tredveårskrigens redsler – å formulere det naturrettslige grunnlaget for staters rettigheter. Flere hundre år senere har vi fortsatt ingen endelig global autoritet for å regulere land. Det avhenger av deres frivillige tilslutning til avtaler som de deretter overholder.

Få spørsmål avstedkommer større politisk engasjement i dag enn suverenitetsspørsmål. Vi ser det konkret i spørsmål om nasjonal løsrivelse, irredentisme, til mer prosaiske forhold som regulering av jernbanen i Norge og eksport av norsk energi. EU-kampen er fortsatt kanskje den mest opprivende politiske debatten i moderne norsk historie. Og bak nasjonalismen – i sine konstruktive og destruktive varianter – er det ikke en tydelig antagelse om suverenitetens gode, så vel som folkestyrets ideal? I denne utgaven tar vi derfor for oss nettopp det: suverenitet og folkestyre.