Allahs nye klær

Forstaden Saint-Denis utenfor Paris er en av de fattigste i Frankrike, men med en stolt historie, blant annet som de franske kongenes gravsted. Siden i vår har det pågått nye utgravninger der. Mange av arkeologene er kvinner. På varme dager jobbet de iført ermeløse t-skjorter og shorts. Arbeidsplassen deres var synlig for publikum. Det varte ikke lenge før de ble hetset. Kvinnefiendtlige bemerkninger haglet. De fikk også høre at dette ikke er en jobb for kvinner. Bystyret reagerte til slutt med å sette opp høye gjerder rundt utgravningene. For å beskytte kvinnene. Men de ville ikke vedgå det egentlige problemet: islam. «Saint-Denis er i ferd med å bli Molenbeek-på-Seinen,» sier en ung innbygger til avisen Le Figaro. Det blir flere og flere butikker for islamske klær, halal-restauranter eller religiøse bokhandlere. Katedralen med de kongelige relikviene ligger bare 200 meter fra den største moskeen.

De kvinnelige arkeologenes «feil» ifølge Saint-Denis’ sjokkerte islamister var at de ikke var kledd etter koranens forskrifter. I stedet for å fronte problemet valgte bystyret bare å skjule de syndige kvinnene for publikums åsyn. En av grunnene er den samme som i Belgias Molenbeek: muslimene utgjør mange, ja flere og flere, stemmer. Etnisk-religiøse statistikker er forbudt i Frankrike, men antall moskeer og gatebildet sier sitt. Vel tapte de en viktig kamp mot det verdslige Frankrike da slør ble forbudt i skolene i 2004, men de anser ikke slaget som tapt. Abaya er det nye stikkordet. Unge muslimske jenter møter nå opp på skolen iført disse lange, løstsittende kjolene som dekker nesten hele kroppen. Diskusjonen har gått høyt om dette er et religiøst plagg eller ikke. For hvis det regnes som det, er også disse forbudt i skolene. Abaya er et muslimsk plagg. Den skjuler helt kvinnens former. Det er vanskelig å se den som noe annet enn religiøs.

Lærere og/eller rektorer kvier seg for å utfordre elevene og be dem ta på seg noe annet. Undervisningsministeren konstaterte at bruken har økt i de siste månedene og innkalte alle de akademiske rektorene for å innta en felles holdning. Alle er enige om at tallene ikke gjenspeiler virkeligheten. Ifølge lærernes fagforeninger er det mange (4 av 10), som ikke tør melde fra. Det er ikke så rart. Slik hadde det neppe vært i andre land, men i Frankrike er temaet uhyre følsomt. Ingen har glemt læreren Samuel Paty, som ble brutalt drept for å ha vist Muhammed-karikaturer i klassen. Eller attentatet mot Charlie Hebdo. Etter den blodige terrorbølgen i 2015 har myndighetene forsøkt å slå ned på islamistisk separatisme. Men kan man si at unge jenter i abaya er farlige islamister? Nei. Men de provoserer, og tøyer strikken så langt som mulig. Får de ikke lov til å ha hijab på skolen? Da kommer de i abaya. Og det fins nok av islamistiske partier som blåser på bålet. Oppfordrer koranen til det? Nei, like lite som den påbyr hijab. Eller burkini på stranden.

Når begynte denne diskusjonen? I 1979, med den islamske revolusjonen i Iran. Og det siste årets hendelser der, med kvinner som har blitt drept fordi de ikke bar sløret som de skulle har avslørt en vesentlig faktor. Debatten er ikke religiøs. Den er politisk. Ingen har forstått det bedre enn nettopp de iranske kvinnene, som likevel trosser påbudet. Den iranske revolusjonen har ført til en omfattende eksport av islamsk politisk ideologi over hele verden. Nå er det snart et år siden Mahsa Amini ble drept fordi en hårlokk kom til syne under sløret. Samtidig utsettes iranske kvinner for et større press enn noensinne. Det siste våpenet regimet bruker er å frata dem elementære borgerrettigheter. De gir ikke opp kampen. Vi må ikke fire på vår støtte.

Samtidig må vi være på vakt overfor islamsk lobby-virksomhet. Blant annet gjennom Organisasjonen for islamsk samarbeid (OCI). Den tvang nylig den danske og den svenske regjeringen i kne med hensyn til koranbrenning. OCI fornekter samvittighetsfrihet og ateisme. «Islam er menneskets naturlige religion. Det er ikke tillatt å øve press på dem eller utnytte deres fattigdom eller uvitenhet til å konvertere dem til en annen religion eller til ateisme», heter det i paragraf 10 i OCIs charter. OCI har som mål å begrense ytringsfriheten, gjenopprette blasfemiloven, akseptere et skritt tilbake for kvinners rettigheter, kjempe mot retten til abort, mot LHBT-bevegelser og så videre. Og kvinner må dekke seg til. Islamsk innflytelse, eller islamisering har nådd våre samfunn for lengst, og ikke bare i Frankrike. Den må ikke møtes med unnvikenhet, men bekjempes med åpne øyne.