To faktorer har svekket ytringsfriheten for kunstnere

Kunstnere oppfatter ytringsfriheten i Norge som svekket sammenlignet med i 2014. Det viser Fritt Ords nye forskningsrapport, utført av Tore Slaatta og Hanne M. Okstad.

Ifølge studien, som følger opp en lignende undersøkelse fra 2014 og dermed kan spore endring over tid, er det et gjennomsnitt på 41 prosent som mener ytringsfriheten er litt eller mye svekket de siste årene. Bare 10 prosent av kunstnerne mener den er styrket.

To faktorer har svekket ytringsfriheten

Svekkelsen skyldes først og fremst to faktorer: For det første et økt konfliktnivå i sosiale medier, og for det andre enkelthendelser der ytringsfriheten er blitt utfordret og begrenset.

Ways of Seeing-saken er ett eksempel. Saken der dokumentarfilmen The Magnitsky Act ble tatt av plakaten for kortfilmfestivalen i Grimstad etter press fra en amerikansk investor, er et annet.

Men for å vurdere funnene fra rapporten, må vi ta en titt på hele bildet. At debatten i sosiale medier sammenlignet med i 2014 kan være både konfliktfylt og krass, og at man risikerer hets ved å delta, gjelder nok alle som stikker hodet sitt frem i samfunnsdebatten – ikke bare kunstnere.

At Ways of Seeing-saken har påvirket, er imidlertid ikke overraskende. Saken kommer til å stå igjen som et eget studie av grensene mellom kunst, demokrati, kriminalitet og sykdom. Men betyr hendelsesforløpet omkring Ways of Seeing at kunstnerne bør føle seg truet til taushet?

Rapporten tyder på at mange føler det sånn: Blant scenekunstnere er det bare 61 prosent som mener ytringsfriheten er godt beskyttet, mot et gjennomsnitt på 75 prosent.

Selv mener jeg vi bør se Ways of Seeing nettopp som en svært alvorlig enkelthendelse – ikke som et symptom på at vi har en offentlighet som kveler kunstnere. La meg prøve å forklare hvorfor.

Trusselen mot Ways of Seeing

En del av den opplevde trusselen mot Ways of Seeing har, i tillegg til den enorme personlige påkjenningen det må ha vært for kunstnerne, vært at de sto alene mot et nett av viktige maktpersoner. I tillegg til de grove anklagene justisministerens samboer – i seg selv så nært et maktsentrum som man kan komme – fremmet Frp på Stortinget et forslag om å trekke støtten til Black Box teater.

Som om det ikke var nok kom statsministeren med en reprimande mot kunstnerne som hun attpåtil nektet å beklage i ettertid. I tillegg viste det seg at Laila Bertheussen over en lengre periode hadde chattet om saken med statssekretær Ingvil Smines Tybring-Gjedde og redaktøren for nettstedet Human Rights Service, Rita Karlsen.

Det er forståelig at det, fra kunstnernes perspektiv, opplevdes som at en maktkonsentrasjon på høyresiden forsøkte å ta knekken på dem. Samtidig handler dette, hvis vi ser bort fra statsministerens utspill, i praksis om miljøet i og rundt Frp – et parti som har som en av sine fanesaker å være skeptisk til mye av den statlige kulturstøtten. Men det er ingenting som tyder på at Frp vil få gjennomslag for slike forslag:

Det er bredt flertall for å støtte kunst og kultur i Norge. Vi har et storting som gang på gang inviterer kunstnerorganisasjonene på høring, og dessuten gir dem gjennomslag i viktige kulturpolitiske saker. Partiene både på høyre- og venstresiden har tett dialog med både kulturlivet, Kulturrådet og embetsverket, for å utforme en politikk der kunstnere både har rom og rammer til å ytre seg fritt.

Derfor er det urovekkende at 34 prosent av kunstnerne, på spørsmål om å vurdere risikosoner der ytringsfriheten er berørt, bekymrer seg for å «falle i unåde» hos maktpersoner og/eller finansieringsinstitusjoner. Til sammenligning er det kun tre prosent flere som peker på «risiko for å bli gjenstand for hatefulle ytringer i sosiale medier».

Solberg bør rydde opp

Det er det vel ingen tvil om hvem som ender på riktig side i historien om Ways of Seeing. Det er i alle fall ikke Bertheussen, ei heller Erna Solberg eller deltagerne i den etterhvert så berømte chattegruppen.

Én som kunne ha ryddet opp i dette en gang for alle, er nettopp Erna Solberg. At hun ikke ville beklage reprimanden mot kunstnerne, har latt en unødvendig usikkerhet henge i luften. Selv om hun, som hun selv har sagt, hverken har hatt til hensikt å fjerne noens pengestøtte eller sensurere kunsten, er det forståelig at det oppleves truende å bli tilsnakket av landets øverste politiske leder.

Lanseringen av Fritt Ord-rapporten er en ny anledning for Solberg til å komme med en beklagelse til kunstnerne bak Ways of Seeing.

Det som ikke er med: cancel culture

Etter at rapporten ble skrevet, har en ny ytringsfrihetsdebatt skaket det norske kunstlivet: Jeg tenker på Black Lives Matter-bevegelsen og oppropet mot strukturell rasisme på Kunsthøgskolen i Oslo. Studentene som var kritiske mot oppropet følte seg rammet av såkalt cancel culture og identitetspolitikk.

Dette perspektivet er lite diskutert i rapporten, selv om identitetspolitikken er nevnt som en bekymring som er noe tilstede hos kunstnerne. Det er grunn til å tro at bølgene av social justice som skyller over utdanningsinstitusjonene og etter hvert også mainstream samfunnsdebatt, vil bli et mer aktuelt ytringsfrihetsspørsmål også her til lands, slik det har vært i Sverige i flere år.

Men heller ikke dette betyr at det er grunn til å rope ulv: Som i Ways of Seeing-saken har det vært rikelig med plass til synspunkter på begge sider av KhiO-debatten i norske medier. Forfatterne av rapporten understreker selv at ytringsfriheten for kunstnere fremdeles har gode kår i Norge. De sier seg dermed uenige med den nye Ytringsfrihetskommisjonens mandat, nemlig at «den kunstneriske ytringsfriheten er under press».

Norske kunstnere deltar ifølge rapporten i stor grad i offentligheten, og tåler mye. Selv om de i snitt oppfatter at det finnes trusler mot ytringsfriheten, er de villige til å ta den støyten som eventuelt kommer. Som samfunn bør vi la oppgjøret med de enkeltsakene som har svekket ytringsfriheten – ikke minst Ways of Seeing-saken – stå som et bidrag til at det fortsetter å være akkurat slik.