Nasjonalkonservative i gavnet, men ikke i navnet

Vi skal ikke reise langt tilbake i tid før begrepet «nasjonalkonservativ» var tabu i Fremskrittspartiet.

For mindre enn et år siden ga Sylvi Listhaug et intervju til VG der hun uttalte at «nasjonalkonservativ er et begrep som jeg kjenner at jeg får litt frysninger av».

Da Listhaug ble spurt om hvorfor hun ble uvel av begrepet utdypet hun ytterligere ved å trekke tråder tilbake til 30-tallet og fremhevet «historikken rundt det som har med miksen mellom nasjonal og ideologier». «Nasjonalsosialisme er fra gammelt av det mest kjente begrepet», la hun til, samtidig som hun presiserte at Frp likevel var opptatt av å ta vare på og fremme norsk kultur og interesser.

Samme dag som VGs intervju med Listhaug ble publisert, var det også flere i Frp som følte seg kallet til å ta avstand fra nasjonalkonservatismen. Blant dem var Per-Willy Amundsen, som på Facebook korrigerte en tidligere status der han hadde skrevet: «Jeg er stolt av å definere meg som nasjonalkonservativ.» I oppdateringen presiserte Amundsen at «[d]enne statusen er to og et halvt år gammel», og at han «ikke ville brukt akkurat de ordene i dag».

Den nasjonalkonservative oppvasken i Frp sammenfalt med en pågående konflikt mellom Frps fylkeslag i Oslo og partiet sentralt. Den samme måneden hadde Frp sentralstyre besluttet å legge ned fylkeslaget i Oslo, og samtidig ekskludere fylkesleder Geir Ugland Jacobsen. Jacobsen var en tydelig eksponent for partiets nasjonalistiske understrømninger.

På fylkeslagets årsmøte i 2020 hadde han blant annet fått gjennomslag for en resolusjon om å gjøre Norge til et «patriotisk fyrtårn». «Valget av meg som leder for Oslo Frp sier mye om stemningen i partiet», utbroderte Jacobsen om linjeskiftet i et intervju til Finansavisen senere det året.

I det samme intervjuet sådde han også tvil om hvorvidt Siv Jensen var den best egnede til å toppe fylkeslagets stortingsliste, med henvising til at Jensen blant annet hadde stemt imot oppføringen av det «patriotiske fyrtårnet».

Ugland Jacobsen gapte åpenbart over for mye. Da han gikk i bresjen både for en ideologisk omdannelse av partiet og å skifte ut Siv Jensen, ble summen av utspillene nok til at han ble ansett som et uromoment. Og da Ugland Jacobsen i tillegg toppet det hele med å så tvil om valgresultatet i USA, var det nok.

Interessant nok var det dog ikke bare Ugland Jacobsen som endte opp med å angre på sine uttalelser i forbindelse med eksklusjonssaken. For bare få dager etter at eksklusjonen av ham var fullbyrdet, begynte både Sylvi Listhaug og Per Willy Amundsen å gå tilbake på sin tidligere distansering fra nasjonalkonservatismen.

«Nasjonalkonservativ? Da er ditt parti Frp», skrev Per Willy Amundsen på Facebook bare 20 dager etter at han fremhevet at hans forrige omfavnelse av nasjonalkonservatismen var utdatert.

Sylvi Listhaug gikk ikke like langt som Amundsen i å gå tilbake på tidligere uttalelser. Hun tonet likevel betydelig ned sin kritikk av nasjonalkonservative i en nettsak på Frps nettside, der hun gjorde det klart at «partiet har plass til alle som stiller seg bak vårt verdigrunnlag og politikk, enten de kaller seg liberalister eller konservative og enten de setter liberal, nasjonal, verdi eller ingenting foran, eller velger en annen merkelapp på seg selv».

Det etterlatte inntrykket er dermed at det er helt OK å være nasjonalkonservativ i Frp, i det minstes så lenge du ikke er i konflikt med partiledelsen.

Slik sett minner den ideologiske oppvasken i Frp mye om Carl I Hagens utrenskninger fra partiet på 2000-tallet. Den gangen var det også en blanding av blanding av klanderverdig atferd, maktkamp og politiske uenigheter som førte til at partiets mest nasjonalistiske fløy bestående av Vidar Kleppe og Jan Simonsen ble ekskludert, men hvor partiet samtidig rendyrket en kommunikasjon med klare nasjonalistiske undertoner.

Mye tyder på at vi nå er vitne til en tilnærmet reprise. Ved konstitueringen av Stortinget ble Per-Willy Amundsen, som er en av partiets nå egenerklærte nasjonalkonservative, tildelt Frps høyest rangerte stortingsverv som leder av justiskomiteen på Stortinget.

Oppnevningen av Amundsen er egnet til å si mye om hvor maktbalansen i partiet nå ligger. Få måneder i forveien hadde Amundsen gått til frontalangrep på eget ungdomsparti: «FpU er ikke lenger til nytte for Frp», uttalte han og utbroderte kritikken med at FpU minner mer om Venstre enn Frp.

Samme dag som Amundsen ble tildelt vervet som leder for justikomiteen, valgte han å beklage uttalelsen om FpU. Det er dermed nærliggende å se beklagelsen i sammenheng med at han fikk tildelt vervet.

Slikt sett er det nå foreløpig fred mellom partiets ulike fløyer, men det etterlates lite tvil om at det er den nasjonalkonservative fløyen i partiet som nå er sterkest. Og at denne reorienteringen i praksis har skjedd uten nevneverdig konflikt og fløykamper.

En slik reorientering innebærer nok likevel ikke at liberalismen forsvinner fra Frp, men de vil i stedet få utløp i de deler av partiets politikk der det å være liberalistisk ikke kommer i konflikt med det nasjonalkonservative.

Slik sett fremstår Frp nå som et parti som har blitt nasjonalkonservative i gavnet, selv om partiet ennå ikke vil ha det det navnet.