Hvorfor publiserer vi karikaturene?

I forbindelse med Jan Arild Snoens sak om publisering av karikaturtegningene i etterkant av attentatet mot Kurt Westergaard gjengir Minerva den mest omstridte av de danske Muhammed-karikaturene, profeten med en bombe på hodet.  Hvorfor gjør vi det?

Man kan kanskje begynne med argumentene som finnes mot publisering. For det første kan det såre en gruppe mennesker, nemlig dem som føler at det de setter høyest i livet blir dratt ned i søla, men også dem som føler at dette gjøres for å såre, for å provosere. Det finnes, fra et ikke-muslimsk ståsted, selvsagt mange grunner til å kritisere Muhammeds lære. Men dersom det kan gjøres like effektivt på en måte som sårer mindre, er det normalt å foretrekke.

For det andre kan det gå inn i en kontekst av demonisering av muslimer, som bidrar til å skape et bilde av norske muslimer som en trussel mot vestlige verdier som jeg mener det ikke er dekning for. I verste fall fører en slik utvikling også til krav om å innskrenke muslimers religiøse rettigheter. Det er en utvikling jeg har advart mot flere ganger den senere tid, blant annet her og her. Noen ser publiseringen av karikaturene nesten utelukkende i dette lyset. Et av de lengste og mest utførlige resonnementet jeg har lest om hvorfor karikaturene er uttrykk for rasisme snarere enn sunn religionskritikk, er publisert av Klassekampens journalist Martin Grüner Larsen på hans blogg (”Om Muhammedkarikaturstriden”, 30.10.2009). Jo, publisering av karikaturene kan gå inn i denne konteksten, og i den grad det er tilfelle, er det et argument mot publisering. Men det er ikke det eneste argumentet i saken.

Og for det tredje, og i forlengelsen av det andre, kan et vedvarende mediebilde der muslimer føler at de hetses eller skyves ut, bidra til radikalisering. Dette er ingen unnskyldning av radikalisering eller av terror, slik en del later til å tro: Men det finnes en rekke sosiale og psykologiske mekanismer som øker sannsynligheten for at mennesker gjør ting de ikke burde (tenk bare på de franske crime passionnel): Om det ikke foreligger sterke grunner for, er det for dem som anerkjenner et minimum av konsekvensetikk, uansvarlig å gjøre noe som øker sannsynligheten for slike konsekvenser, også selv om det moralske ansvaret for eventuell terror selvfølgelig bæres av terroristen.

La meg så fortsette med noen av argumentene som fremsettes for publisering, som jeg ikke deler, eller som ikke er betydningsfulle nok for meg. For eksempel hevdes av noen at ”vi” må ”lære” muslimene å tåle hets, som er en del av et fritt samfunn, eller at omstridte meninger trenger særskilt støtte. Men det er åpenbart at det ikke er et selvstendig argument for å trykke en karikatur at den er provoserende. Det eksisterer en million provoserende karikaturer, vi trykker få av dem. Det er heller ikke åpenbart at muslimer vil ”herdes”. Dersom det er genuine religiøse følelser, eller en genuin følelse av å bli utsatt for bevisste forsøk på å såre eller provosere, som gjør at man føler sorg eller smerte over slik publisering, er det ikke åpenbart at man vil herdes.

Det som er sikkert, er at de som hiver bomber, ikke plutselig kommer til å bli omvendt av å se noen karikaturer. Og de som ikke hiver bomber, men bare blir såret, blir kanskje fortsatt såret, også når de har vendt seg til å bli såret. Selvsagt må alle i et fritt samfunn tåle muligheten for å bli krenket når meninger brytes. Men norske muslimer krenkes daglig, og tåler også mye krenkelse de slett ikke har fortjent å utsettes for.

Hvorfor, altså, publiserer Minerva likevel karikaturen?

Det er tre argumenter som til sammen er tungtveiende nok til det. For det første er det solidaritetsargumentet som Jan Arild Snoen tar opp i sin artikkel: ”I’m Spartacus”. Terrortrusselen mot de danske tegnerne er nå tilsynelatende reell nok til at dette argumentet blir vektig. Dette argumentet er ikke det samme som å provosere for provokasjonens skyld: Det er et argument som ikke sier at muslimer ikke skal føle seg støtt, ikke sier at de ikke skal protestere eller vise sin uenighet, men som går direkte på de helt uakseptable reaksjonene, drapsforsøk og drapstrusler. (Det er også et argument som ikke skal brukes i utide: Hvis det blir en unnskyldning for å legitimere en handling som egentlig handler om noe annet, egentlig er et ønske om å provosere, blir det mer som Monty Python’s herlige karikatur av Spartacus-sitatet: ”I’m Brian. — No, I’m Brian. — I’m Brian, and so is my wife.”)

Dette argumentet gjelder — nesten — uavhengig av ytringens karakter. Det er en reaksjon mot reaksjonen, og ikke for innholdet. Men ytringens karakter er ikke likegyldig. Jo mer støtende man finner en ytring, jo mer skal til før man likevel velger å publisere den. Hvor støtende er så innholdet? I hvert fall fra et ikke-religiøst perspektiv kommer det an på konteksten det leses i og på hvordan man leser det. Det andre argumentet for å publisere karikaturene er dermed at konteksten vi publiseres bildene nå på flere måter er annerledes enn den har vært tidligere: Ikke bare har omstendighetene i Danmark gjort Spartcaus-argumentet relevant; publikasjonen av bildene har en åpenbar relevans nå i forhold til den alvorlige saken i Danmark, en relevans som gjør at det må foreligge sterke grunner for ikke å publisere karikaturene som øyensynlig er bakgrunnen for attentatet mot Westergaard (noen slike grunner finnes altså, og er presentert overfor). Denne sterke foranledningen gjør det mindre naturlig å se publisering som en provokasjon. Når Minerva publiserer disse karikaturene, etter at hele redaksjonen har publisert artikler de siste ukene hvor vi advarer mot demonisering av islam og mot demoniseringens konsekvenser, håper jeg også de som føler seg støtt over karikaturene kan se at det er åpenbart at karikaturene ikke publiseres som et ledd i en kamp mot muslimer.

Det tredje argumentet går på hvordan selve karikaturene leses. Det er langt fra åpenbart at de som tegnet karikaturene mente dem som et angrep på alle muslimer, selv om de i konteksten de opprinnelig ble publisert i, ble flittig brukt av nettopp dem som ofte er med på det jeg vil kalle en demonisering av muslimer. Leser man det som et angrep på alle muslimer, en påstand om at alle muslimer er terrorister, at alle er barbarer som forsøker å følge Muhammeds lære eller strever for i ydmykhet for en høyere moral å holde det onde i seg selv i sjakk, da er innholdet ubehagelig, også for meg som ikke er muslim. Hvis dét er intensjonen med publisering, bidrar det til å nøre opp under en reelt eksisterende demonisering av islam i den norske offentligheten, der alt ondt muslimer gjør, tas til inntekt for at islam er ond, som igjen brukes som et argument om at alle som bekjenner islam er farlige (på en måte som sjelden gjøres om grupper denne offentligheten kjenner bedre, for eksempel kristne).

Men karikaturene må ikke leses slik: Karikaturen av profeten med en bombe i turbanen er for meg først og fremst en karikatur på dem som bruker Koranen til å rettferdiggjøre de mest groteske voldshandlinger. Ofte kan karikaturer og metaforer brukes på flere måter: Karikaturer av Israel — av og til rabiate — som sammenligner Israels politikk med det sørafrikanske apartheidregimet eller med Nazi-Tyskland, er ofte usmakelige etter min mening, fordi hatet for landet Israel for meg fremstår som tydelig og fordi kompleksiteten i situasjonen reduseres til demonisering. Når en israelsk journalist som Haaretz Akiva Eldar bruker samme bilde, fremstår det derimot ikke som provoserende.

Men i tillegg til å være en karikatur på en bestemt lesning av Koranen tematiserer karikaturene et punkt vi som flerkulturelt samfunn må lære oss å håndtere bedre, som berører årsaken til at avbildningen er problematisk: Profeten Muhammeds og Koranens stilling i islam. Mainstream islam regner såvidt jeg forstår Koranen for å være ordrett det Muhammed forkynte. En kritikk av Koranen blir derfor for mange en kritikk også av profeten som forkynte, og omvendt. Men når ekstreme grupper rettferdiggjør uakseptable handlinger med henvisning til Koranen eller profeten, blir det påtrengende for ikke-muslimer å kunne være med i debatten om islamsk praksis — og teologi. Det er ikke alltid enkelt dersom utgangspunktet for slik debatt er at Koranen er ufeilbarlig og Muhammed — i den form han er fremstilt gjennom Koranen — ukrenkbar. Dette elementet ved muslimsk teologisk debatt fører til en tendens til å nedprioritere alment tilgjengelig argumentasjon for skrifttolkninger, som forutsetter tro. Et eksempel er endeløse diskusjoner på islamske nettfora om hvorvidt selvmordsbombere er haram (forbudt). Selv om de fleste muslimske lærde avviser selvmordsombere, er slike debatter frustrerende for ikke-muslimer. For oss spiller det ingen rolle hva Muhammed eller Koranen sier om saken: Hvis noen mener Koranen kan tolkes i den retning, mangler vi kompetansen til å gi oss inn på en diskusjon om det. Vårt svar er i stedet: Om Koranen sier det, er det feil. Dette aspektet ved islamsk teologi er vi nødt til å bli flinkere til å håndtere, både ved at flere ikke-muslimer lærer å forstå mer av islam, men også ved at flere islamske lærde i større grad aksepterer å argumentere ikke-religiøst og alment.

Alt i alt har Minerva derfor besluttet å publisere en karikatur som illustrasjon til en artikkel om attentatet i Danmark og debatten i etterkant. Jeg håper som sagt at også de som er uenige i eller blir støtt av publisering, forstår våre argumenter for å gjøre det, og ikke ser det som et utslag av intoleranse overfor muslimer generelt. Mer enn det: Jeg håper også på toleranse den andre veien, i den betydning av ordet de danske forfatterne Thomas Bredsdorff og Lasse Horne Kjældgaard bruker i sin bok Tolerance. Eller hvordan man lærer at leve med dem, man hader (i Stian Bromarks oversettelse):

”Toleranse overfor en handling eller en tankegang forekommer når man for det første misliker den, dernest at man unnlater å forby den og for det tredje at man aktivt forholder seg interessert i de menneskene som forfekter det man misliker.”

Det som eventuelt har manglet hos i hvert fall en del av dem som har publisert eller ivret for publisering av karikaturene er denne aktive interessen, interessen for hvorfor karikaturer kan fremstå som støtende, interessen for hva den hvordan vanlige muslimer forklarer sitt forhold til karikaturstriden, og den konteksten de opplever at den går inn i. Jeg håper altså at publiseringen av karikaturer i denne runden kan bidra til mer slik toleranse både fra dem som publiserer, men også fra dem som misliker publisering, at flere kan forstå bedre hvorfor — også selv om de misliker det — Minerva publiserer denne karikaturen.

• Nils August Andresen (f. 1978) er redaktør i Minerva. Han kan følges på  twitter.