Det er lett å se for seg at investeringene for å integrere hver nye innvandrer på arbeidsmarkedet, vil bli stadig dyrere og etter hvert så dyre at integreringen blir ulønnsom, skriver Pål Mykkeltveit.
Hva med å la være å gamble?
Brochmann II-rapporten slår fast at vi må bli bedre på integrering. Men er det overhodet mulig, og til hvilken kostnad?
Innvandring er gambling. Forskjellen er bare at man i vanlig sjansespill har en stor mulig oppside. Når vi derimot sluser et høyt antall migranter fra den tredje verden inn i det høyproduktive og egalitære norske samfunnet, er det beste vi for samfunnsøkonomiens del kan håpe på, at det «går seg til», og at samfunnet ikke endrer seg så veldig mye i den retningen som ingen av oss håper på.
Ingen snakker nemlig lenger om hvorvidt asyl- og flyktningeinnvandringen lønner seg. Isteden tror man at frykten for økende økonomisk ulikhet, etnisk segregering, lavere sosial tillitt og mindre bærekraftige statsfinanser er overdreven, eller at den skyldes andre forhold enn innvandringstempoet.
Og det er sant at vi har virkemidler til rådighet mot en slik utvikling. Brochmann II-utvalgets nye rapport, Integrasjon og tillit: Langsiktige konsekvenser av høy innvandring, handler i stor grad om hvilke virkemidler vi skal bruke, og hvordan.
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
