Irans terrorinvestering gir uttelling i Israel

Irans håndlangere rundt Israel har igangsatt en ny runde med angrep mot israelere. Resultatet er i skrivende stund hundrevis av drepte sivile, over tusen skadde, titalls kidnappet. Irans proxyer skiller ikke mellom militære og sivile mål. Norske forståsegpåere med et bankende hjerte for palestinernes sak bortforklarer Hamas’ terror og ser på angrepet som å «bryte seg ut av fengsel». Men bildene vi ser fra Israel ligner mer på Russlands vilkårlige nedslakting av ukrainere enn på en frihetskamp. 

Under et døgn etter at Hamas avfyrte tusenvis av iranskproduserte raketter mot vilkårlige mål i Israel, og innledet en bakkekrig, har Hizbollah åpent opp en ny front i nord. Israel står nå overfor en tofrontskrig.

Revolusjonen i 1979 ble en skillelinje i Irans forhold til Israel. Islamistene som overtok makten i Iran, hadde tette bånd til de daværende palestinske terrororganisasjonene. I de senere år har flere ledende figurer i det iranske regimet vedgått at de fikk omfattende våpentrening av palestinerne i årene før revolusjonen. Slik ble iranske islamister og venstreradikale i stand til å gjennomføre terrorangrep mot utvalgte mål i Iran i årene før revolusjonen.

Et av de aller første stegene den islamske republikken tok etter revolusjonen var å anerkjenne Palestina som selvstendig stat. Anerkjennelsen ble symbolsk fulgt opp med å overrekke nøklene til det som før hadde vært den israelske ambassaden til palestinerne.

Palestinske terrorgrupper med iransk backing

I årtiene etter 1979 har Iran brukt massive ressurser på å etablere, trene og bevæpne anti-israelske grupper i Israels naboland. Hamas, Islamsk jihad og Hizbollah, som alle angriper Israel i skrivende stund, ble etablert og utviklet med Irans hjelp. Det er nokså klart at disse gruppene får sine ordrer direkte fra Teheran.

Det første tiåret etter opprettelsen av den islamske republikken var eksporten av revolusjonen begrenset til sjia-bevegelsene i Irak, Libanon og Gulf-emiratene. Den iranske versjonen av fundamentalistisk islam klarte ikke å få fotfeste i sunnidominerte områder i Midtøsten. Noe av årsaken til dette var det som kan anses som en generell sunni-fiendtlighet mot den iranske revolusjonen.

Unntaket var den palestinske organisasjonen Islamsk jihad, som oppsto på slutten av syttitallet på Gazastripen. Dette var en militant sunni-bevegelse gjennomsyret av sunnimuslimske handlinger og tradisjoner, men som likevel var inspirert og oppmuntret av den sjiamuslimske revolusjonen i Iran.

Gjennom mesteparten av åttitallet var forholdet mellom Iran og Islamsk jihad ensidig. Den palestinske militsen anså den islamske revolusjonen i Iran som en ideell bevegelse å implementere i andre deler av den muslimske verden, men først og fremst hos palestinerne. Islamsk jihads talsperson argumenterte for at «islam var løsningen og jihad var det rette middelet».

Endringene oppsto på slutten av åttitallet, etter at krigen mellom Iran og Irak tok slutt. Nå begrenset Iran seg ikke lenger til sjia-befolkningene i regionen. Landet gjorde en genuin innsats for å eksportere sin revolusjon til sunni-befolkede områder som Sudan, Algerie, Tunisia, Egypt og de palestinske områdene.

Styrkede relasjoner

Endringen i Irans utenrikspolitiske posisjon sammenfalt med utbruddet av den første intifadaen, hvor palestinske terrororganisasjoner som Islamsk jihad gjorde seg gjeldende. Under denne intifadaen fikk også Hamas en betydelig rolle.

Relasjonen mellom Iran og landets proxy Hamas ble for alvor styrket etter konferansen til støtte for det palestinske folkets islamske revolusjon som ble avholdt i Teheran i 1991. Etter dette ble målsettingen mer samordnet, og sabotasje av fredsprosessen ble et uttalt mål.

Fra nittitallet frem til i dag har Iran fortsatt å trene, utstyre og sponse de palestinske terrororganisasjonene – noe det iranske regimet ved flere anledninger har vedgått.

Iran har i flere sammenhenger lent seg på sine palestinske og libanesiske proxyer. Et klart eksempel er Hizbollahs involvering i krigen mot IS. I denne krigen var deler av Hizbollah direkte underlagt den iranske revolusjonsgardens kommando og kontroll. Dette medførte at Hizbollah ble bedre trent til å gjennomføre større og mer komplekse operasjoner. Noe av dette samme ser vi med Hamas. Iran har også kalt på disse gruppene i gjennomføring av terrorangrep i andre deler av verden.

Allerede i april i år ble det avholdt omfattende møter i Sør-Libanon mellom Iran og dets proxyer. Hamas, Hizbollah og Islamsk jihad var tilstede. Det er nærliggende å anta at dette var et av de første stegene i koordineringen av den nå pågående krigen mot Israel.

Hylles i Iran

Teheran har i lang tid fryktet en normalisering av relasjonen mellom Irans erkefiender i regionen, nemlig Saudi-Arabia og Israel. En slik normalisering vil gi begge landene større kapasitet til å fokusere på Irans gjøren og laden i regionen. Det vil frigjøre saudiarabiske ressurser til å fokusere på konfliktene i Jemen, mens Israel vil få større handlefrihet til å ta seg av Irans kjernefysiske og konvensjonelle krumspring.

Det iranske regimet virker å være meget fornøyd med det som nå skjer i og rundt Israel. I timene etter angrepet på Israel gikk Hamas’ talsperson ut og ga klart uttrykk for at deres handlinger har direkte iransk støtte. I Teheran ble frihetstårnet farget i det palestinske flagget, iranske parlamentsmedlemmer reiste seg for å applaudere og rope slagord da Hamas’ angrep ble kjent for dem. I gatene kan man at det iranske regimet har sendt ut sine fotsoldater for å feire krigen og drap på sivile israelere.

La det ikke herske noen tvil om at Iran og landets håndlangere har ett hovedmål: Å utrydde staten Israel. «Fra elven til havet» er et kjent slagord for Hamas, og jødene vet hva slike slagord medfører.

Islamistene i Teheran har muliges ikke risikovurdert hvor langt mot en eksistensiell krig de kan presse Israel før det går virkelig ille for dem selv og deres støttespillere i regionen.